At planer ikke alltid blir slik man hadde sett for seg er jo en kjent sak. På langtur med båt er det heller regelen enn unntaket at ikke alt blir slik man planla før avreise.
Havari er den vanligste årsaken til endrede planer
Langtur sliter på båtene. Kontinuerlig bruk, sterk sol og saltere vann enn hva vi er vant med i Norden gjør at ting slites og går i stykker. I verste fall fører små og store havarier til forsinkelser som igjen førere til at man må revurdere sine planer.
I WorldARC-flåten har mange båter blitt forsinket av ødelagt utstyr. De har enten måttet vente på å få tilsendt nytt, vente på teknisk hjelp, vente på å få båten løftet eller det har tatt lenger tid å reparere noe enn det man hadde trodd. Noen ganger har båter gjort vendereise for å få tak i det de måtte mangle. Etterpå har de ofte måttet hoppe over en havn eller to for å ta igjen de andre.
Ødelagte dieselagregat, dynamoer, motorprolemer, deler av stående og løpende rigg som må byttes, vrange watermakere og rorhavari har vært det viktigste på flåtens forsinkelseslisten.
Vi har hatt store problemer med vårt seildrev (VolvoPenta 150S) og vi skjønte allerede i Sant Lucia at vi trolig måtte gjøre noe med det før vi var fremme i Australia. Men i det lengste håpet vi at vi skulle klare å komme helt frem uten å reparere. Det holdt selvsagt ikke og vi måtte løfte båten i Papeete på Tahiti. Det var dessverre mange andre båter som skulle løftes før oss så vi mistet noen dager med å vente på vår tur. Endelig oppe viste det seg at mekanikeren slet med selve reparasjonen og vi måtte demontere og åpne seildrevet ikke mindre enn tre ganger. En operasjon som krever at motoren løftes opp og frem for å komme til alle skruene på drevet. Alt i alt en svært tidkrevende reparasjon. Når vi endelig kom oss avgårde fra Papeete en uke for sent hadde vi ikke tid til å besøke en del av de øyene vi hadde håpet å se, men gikk rett til Bora Bora. På vei dit skjønte vi at reparasjonen ikke holdt og vi måtte reparere seildrevet enda en gang.
Denne gangen valgte vi å gjøre det selv, men bestemte oss for å forberede oss skikkelig. Alt i alt tok det en dag å løfte motoren, gjennomføre reparasjonen og tette drevet. Vi lot silikonpakningen tørke til neste dag før vi gjorde en testseilas. Alt virket og var tørt, men før vi skulle seile var klokken blitt så mye at vi ventet ytterligere en dag. Alt i alt mistet vi tre dager. Det førte til at vi valgte å droppe et besøk på Suwarrow og på den måten kunne ta igjen flåten på Niue.
Suwarrow er en liten ubebodd palmeøy midt i Stillehavet. Øyen er populær blant seiler og kjent fra boken "An Island To My Self", skrevet av Tom Neal som bodde der som eremitt i ikke mindre enn 15 år. Når resten av flåten kom frem til Suwarrow ble de møtt av to oppsynsmenn som holdt til i et lite skur.
Været spiller inn
Været er selvsagt noe av det vi lagturseilere forholder oss mest til. Når vi nærmer oss avreisedagen snakkes det mer og mer om vind og rutevalg. Underveis får alle båtene værvarsel annen hver dag per e-post. I tillegg har flåten en god del hobbymeteorologer som gladelig deler med seg av sine prognoser. Noen av båtene, der iblant Tintomara, betaler for å få skreddersydd værmelding og tips om rutevalg fra profesjonelle aktører, slik at de skal ha en tryggest og raskest mulig overseiling.
Noen ganger oppstår det værsituasjoner som gjør at enkelte båter eller hele flåten må endre planer. På vei mot Niue så vår vær-router Chris Tibbs, kjent fra bla. Yachting World, at det skulle bli noen dager med mye vind fra vest slik at ankerplassen på Niue ikke ville være et sted man ønsket å ligge. Etterhvert plukket også andre routere opp denne situasjonen og det endte med at alle båter unntatt en valgte å droppe Niue og seile direkte til Tonga.
Det var rett beslutning men vi skulle gjerne sett Niue da det skal være et flott sted. Niue anses som en av verdens vakreste øyer, særlig for dykkere og snorklere, med sitt ekstremt klare vann og sandstensgrotter. En av undervansgrottene er så stor at den kalles for "Katedralen". Dette gikk vi glipp av, men det kan vi leve godt med da vi ikke kan få med oss alt. Vi velger heller glede oss over det vi får oppleve og se. Som plaster på såret fikk vi ankret opp med jolla inne i en grotte på Tonga, og fridykket inn og ut av nærliggende huler. Selv om de ikke var like store og flotte som på Niue var det en artig opplevelse.
Helseproblemer og skader fører også til forsinkelser
Noen av båtene har deltagerne med som er såpass gamle at de har slitt med fler alderstypiske utfordringer, men så langt har ingen måttet gi seg helt av den grunn. En av båtene håpet på å gjennomføre turen med terminal kreft, noe som viste seg å holde til Tahiti, men etter flere forsinkelser på sykehus måtte de dessverre til slutt kast inn håndkleet.
En båt ga opp jordomseilingen etter at eieren fikk så store ryggproblemer at de vurderte å operere ham for prolaps. Heldigvis ble det ikke nødvendig og han håper på å fortsette sammen med neste års WorldARC fra Panama.
Som fortalt i et tidligere innlegg måtte en båt bli igjen en uke ekstra på Galapagos etter at sønnen ombord datt ned fra en mur og skadet seg ganske alvorlig. Heldigvis er han nå helt smertefri og har kunnet begynne å dykke igjen.
En av de amerikanske båtene har måttet ta det mer med ro etter at fruen ombord fikk denguefeber på Bora Bora og ble ganske redusert.
Eieren av en av de sveitsiske båtene opplevde et anfall av vertigo under et dykk på Niue og ble såpass dårlig at han trodde hans skulle stryke med. Han endte på sykehuset et par netter men kom seg heldigvis. Han har vært en entusiastisk dykker men legger nå dykkeutstyret på hyllen.
Livet hjemme påvirker livet på havet
De fleste av deltagerne på WorldARC har såpass gamle foreldre at det ikke er til å komme bort fra at noen av båtene opplever alvorlig sykdom og i værste fall dødsfall hjemme. Det fører til at man må komme seg til et sted der det er flyforbindelse og aller helst en god havn å etterlate båten i. Alt sammen ting som tar tid å få på plass. Det er ikke like lett å forlate båten her som et eller annet sted langs den norske kysten.
Så langt har blant annet to av de engelske båtene opplevd å miste en foreldre. For den ene har det ført til store endringer av planer. De har latt sin voksne sønn overta som skipper og han seiler båten til Australia. Der legger de båten frem til mars og sender den hjem med det samme skipet som Tintomara skal fraktes med. På den andre båten reiser skipper og frue hjem til begravelsen og blir borte i litt over en uke, mens en av deres beste venner overtar roret ombord, før de sees igjen på Fiji.
Som de fleste vet er vi på vei hjem til Norge, etter å ha lagt Tintomara i en trygg havn ved Sydney. Vi ønsker resten av båtene og deres mannskap en trygg og god seilas uten for store havari, for mye helseproblem, perfekt seilvær og minimalt med hjemmeproblemer.