At det kan skje ulykker ombord er ikke til å komme bort fra. Ikke dermed sagt at det er farlig å seile, men man skal ha i bakhodet at ting kan skje. Med gode rutiner, god trening og godt utstyr kan man unngå ulykker og ikke minst klare seg best mulig om de skulle inntreffe.
De tre alvorligste ulykkene årets WorldARC-flåte har opplevd har skjedd ombord i en og samme båt. Selvsagt er det delvis snakk om uflaks men det gjør jo også at man kan stille seg noen spørsmål om hvordan kapteinen (og eieren av båten) seiler, tenker sikkerhet, hvilke rutiner det er ombord og hvordan mannskapet behandles.
Over bord
Rett etter starten på vårt første legg, seilasen til Santa Martha i Colombia, skjedde den første ulykken. Ulykkesbåten er flåtens raskeste enskrogsbåt og er satt opp for hurtig seilas, og eieren/kapteinen ville som vanlig vinne. Han satser alltid alt på å komme først i havn og har stor glede av å seile raskere enn oss som er på tur.
Etter at vi hadde rundet et merke utenfor Sant Lucia valgte flere av båtene å heise genaker. På ulykkesbåten mente kapteinen at mannskapet ikke jobbet raskt nok og løp frem på dekket for å få genakeren ut av strømpen så fort som mulig. Han tok godt tak i skjøtet og nedhalet og dro disse fra hverandre slik at strømpen skulle begynne å bevege seg oppover. Problemet var at han hadde snurret skjøtet flere ganger rundt hånden for å få godt tak. Når seilet fylte skjedde det fort og han rakk ikke å komme seg løs før han ble løftet opp fra dekket og landet i sjøen. Heldigvis holdt han fortsatt fast i skjøtet og en av mannskapet fikk tak i hans andre arm og trukket skipperen tilbake ombord.
Vel fremme i Santa Martha ville ikke skipperen at historien skulle komme ut, men samtidig ga han mannskapet som trakk ham ombord igjen skylden for ulykken og kastet ham av båten. Grunnen til at han mente vedkommende hadde skylden var fordi det var denne som skulle ha fått genakeren ut av strømpen, og når denne ikke var rask nok måtte jo kapteinen ta tak i problemet, som igjen førte til ulykken.
Seileren følte seg urettferdig behandlet og valgte derfor å fortelle om det som skjedde forut for at han forlot båten. Han fikk plass på en av de andre båtene. Historien ble bekreftet av andre i mannskapet.
Nære kvalt av redningsvesten
Ulykkesbåten har forseil på rulle, men trommelen til rullen er under dekk. En løsning skal gi større forseil men som flere har hatt store problemer med og etter min mening ikke har noe å gjøre på en langturbåt. Utfordringen er at hvis man får problemer med rullemekanismen må man inn i ankerbrønnen foran, noe som ikke nødvendigvis er så lett, særlig hvis det er mye sjø.
Det hadde vært mye vind i starten av natten og når det løyet ville kapteinen rulle ut forseilet igjen. Dessverre hadde rullen låst seg og satt bom fast. Ombord var kun eieren og et mannskap. Mannskapet gikk frem til baugen og stakk overkroppen ned i ankerbrønnen for å få rullet ut seilet. Det slo mye sjø over forskipet og redningsvesten løste ut. I det lille rommet førte dette til at seilerens armer ble låst fast og han kunne hverken komme løs, tømme vesten for luft eller signalisere til kapteinen at han hadde problem.
Etter en stund ble eieren utålmodig og kom frem på fordekket. Der ba seileren om at kapteinen skulle stikke hull på reningsvesten men han ville ikke ødelegge den dyre vesten. Problemet ble forverret av at vesten fortsatte å ekspandere, noe som førte til at seileren mistet bevisstheten da hans brystkasse sakte men sikkert ble presset sammen. Da kapteinen skjønte alvoret måtte han tilbake til cockpitt'en for å få tak i en kniv. Vel fremme igjen hadde mannskapet blitt blå i ansiktet. Eieren stakk hull på vesten og fikk trukket medseileren ut. Denne begynte heldigvis å puste igjen for egen hjelp, men det var nære på.
Da vi traff vedkommende noen dager senere var han preget av ulykken og glad for å være i live. Hans øyne hadde mange sprukne blodkar og han så ikke bra ut.
Veldig nære på......
Flåtens værste ulykken så langt skjedde igjen på over nevnte båt, natten etter avreise fra Bora Bora. De var nå tre personer ombord. Kapteinen med sin sønn og dennes forlovede. Hun var ikke særlig erfaren og en natt hun hadde vakt fikk hun en ufrivillig gibb. Hun ropte på sin kjære som kom løpende opp på dekk. I det han var på vei akterover røk preventoren (10mm Dynema). Det førte til at bommen og storseilet føk over og storseilskjøtet traff forloveden som slo en salto og ble slengt ut i bølgene, uten flytevest. Skipperen ble vekket og heldigvis var sønnen ved bevisthet og hadde en AIS-nødpeilesender i lommen. Denne hadde et blinkende lys som de to gjenværende på båten så. Utrolig nok fikk de ham ombord igjen. Den reddede klagde over store smerter i nakken. Etter å ha konsultert legene i flåten ble de enige om å returnere til nærmeste havn, Bora Bora. Der sto redningsmannskapet klart og fikk sendt den skadde med fly til sykehuset i Papeete, på Tahiti.
Etter nærmere undersøkelser ble det klart at vedkommende hadde brudd i nakken. De franske legene i Papeete ville ikke operere da de mente bruddet var stabilt. Pasienten ble sendt hjem til Tyskland sammen med lege, men der var man ikke enig i konklusjonen fra Tahiti, så det endte med operasjon og litt metall i nakken på den uheldige seileren. Heldigvis ser det ut til at han vil bli helt frisk igjen.
Bakenforliggende årsaker
Hvorfor skjer alle disse tre tingene på samme båt? La oss gi uflaks noe av skylden, men det er ikke hele forklaringen.
Feil holdning
På ulykkesbåten ser man på WorldARC'en som en regatta, ikke en turseilas. Dermed seiler man hardere og tar flere sjanser enn om de hadde innsett at et ikke er noen ekte regatta. De aller fleste båtene gir mer og mer blaffen i regattaaspektet etter hvert som reisen skrider frem. Ekte langturseilere skjønner at et er viktigere med en behagelig og trygg tur fremfor å spare en time her og der. Dessverre gjelder det ikke på ulykkesbåten.
For lite mannskap og for mye seil
En del av sannheten er at denne store, svært kraftfulle og raske båten er ment å seile med et stort mannskap. Når de seiler med 2-4 mann hele tiden blir marginene små når de velger å prioritere hastighet. En mann på nattevakt er ikke mye når en squall kommer. Storseilet er enormt og kan umulig reves uten at resten av crew'et er med. Jeg er overbevist om at de kunne ha klart seg bedre hvis de hadde seilt mer defensivt med mindre seil. Nesten alle båtene i flåten reduserer seilføringen mer enn strengt tatt nødvendig om nettene. På den måten blir det ikke så dramatisk hvis vinden øker. Stort sett kan båtene seile videre uten å vekke sovende mannskap eller gjøre endringer på seilstørrelsen.
Båten er også seilt med svært mye seil om dagene. De ligger generelt sett langt etter oss andre med å reve og de hiver opp stor unnavindsseil tidligere enn alle andre. Alt dette hadde vært greit med stort mannskap men er etter min oppfatning risikoadferd når man er så få ombord som de har vært.
Lite tilpasset
Båten er ikke modifisert for å gjøre seil- og båthåndteringen lettere for et lite mannskap. Den har rulleforseil men der stopper egentlig alle turtilpasninger. På en god langturbåt vil man over tid gjøre en hel rekke små justeringer og tilpasninger, som skal gjøre livet enklere og tryggere. Intet slik er gjort på ulykkesbåten. Der er det hastighet og letthet som gjelder.
Lite ly
Båtens cockpitt gir tilnærmet ingen ly for mannskapet, hverken når det gjelder sol, regne, vind eller bølger. Det betyr at mannskapet blir slitne lenge før de hadde trengt å bli det. Med enkle grep kunne kapteinen ha utbedret dette, men han vil ikke ha sprayhood eller bimini da han mener at det går ut over seilegenskapene.
I tillegg er cockpitten av typen som er "oppe på dekket", ikke nede i båten. Den er ekstremt grunn og vid, gir lite å holde fast i og lite ly.
Lite og feil brukt autopilot
Autopiloten på ulykkesbåten brukes både for lite og feil. En forutsetning er selvsagt at den er satt opp korrekt og klarer å seile båten under de fleste forhold. Når man har et lite mannskap blir det stor slitasje på hver enkelt om ikke autopiloten brukes tilstrekkelig. Det er anstrengende å stå og stirre ut i mørket i 4 timer. En sliten styrmann gjør feil, det gjør i hvertfall jeg.
Videre er det viktig velge å seile med autopiloten innstilt etter vindvinkel ikke kurs. Det gjør at man slipper å trimme så ofte, men aller viktigst er det at mann unngår en potensiell gibb når squall'ene kommer. I en squall går vindstyrken opp, vanlig med en 50% økning men det kan også bli en dobbling. I tillegg endres vindrettningen med minst 30˚, men oftere med mer enn 45˚. En slik dreining kan forårsake en ufrivillig gibb om autopiloten er innstillt på kurs. Har man stilt den inn etter vindvinkelen følger båten rolig med når vinden dreier og som oftest ender det hele etter en stund opp med at man seiler videre på den gamle kursen.
Den råeste endringen vi har opplevd i en squall var på ikke mindre enn 420˚! Da gikk vi helt rundt i en sirkel og måtte etter en stund korrigere for den vedvarende endringen på 80˚. Artig men ganske forvirrende opplevelse.
Forbausende mange av båtene i flåten, også ulykkesbåten, velger å seile med autopiloten satt på kurs, ikke etter vindvinkel. Hvorfor de gjør det er for meg en gåte, men en forklaring kan være at de ikke har satt opp autopilotene godt nok og da fungere det ikke så bra til å styre etter vind. En annen grunn kan være at de ikke liker kursendringene som hele tiden følger av vindens egenrådige opptreden. Her ombord justere vi etter noen timer om det har vært en lite dreining, men vi er jo litt sløve. Vil man kan man selvsagt være mye mer på hugget.
Preventer
Ulykkesbåten bruker aldri preventer, noe som etter mitt syn er galskap med et lite mannskap på disse lange overseilingene. Natten sønnen gikk overbord brukte de ironisk nok for første gang preventer og denne var mye av årsaken til at alt gikk så galt. Hadde de ikke brukt preventer ville den ufrivillige gibben vært unnagjort før sønnen kom på dekk. Nå var bommen ikke gått helt over, holdt tilbake av preventern, men i det den uheldige seileren beveget seg akterover røk preventeren og alt gikk galt.
Jeg benekter ikke at preventeren i dette spesielle tilfelle var en del av årsaken til ulykken, men vil hevde at som oftest hindrer preventerene ødelagte rigger og andre ulykker. På ulykkesbåten kan det hende de ikke hadde satt preventeren hardt nok, festet den feil eller brukt et skadet eller underdimensjonert tau. I mine øyne er er dette mer et bevis på dårlig sjømannskap enn at preventer er tull. Vi bruker ALLTID preventer når storseilet brukes på slør og lens, også i lett vind. I tillegg har vi bombrens men den er ikke en erstatning for preventeren.
Dårlig behandling av mannskap
I dag seiler båten videre med kun kapteinen av de opprinnelige 3 som var med. Første mann som ble satt av er tilbake i Tyskland. Vedkommende som erstattet den avsatte seileren varte ikke lengre enn til Galapagos. Videre fra Galapagos til Marquesas øyene var det kun to personer ombord og da skjedde ulykken i ankerbrønnen.
På Tuamotene kom kapteinens kone og et vennepar ombord. Da fikk den sist av mannskapet med en dags varsel beskjed om å forlate båten da de ikke trengte ham mer. Han ble med andre ord satt i land på et lite palmeatoll, Rangiroa, fikk penger til å fly til Fakarava, der det kanskje skulle være mulig å få plass på en annen WorldARC-båt. Heldigvis ble han tatt ombord på O´deline, og seiler der nå lykkelig som kaptein.
Kapteinen på, og eieren av ulykkesbåten skjønner nok ikke hvordan hans oppførsel påvirker menneskene rundt seg og er ikke mindre frekk enn å be sistemann som ble kastet av om å komme tilbake når han på ny trengte mannskap. Selvsagt takket denne nei da han har funnet seg godt til rette på O'deline.
Alt i alt tegner dette et bilde av en mann som ikke behandler mannskapet sitt bra, hører på råd eller tar selvkritikk. Ingen av disse beskrivelsene er noe man ønsker hos en kaptein og da har man heller ikke en båt som fungerer særlig bra.
Min oppfattelse
Som tidligere nevnt har nok båten som omtales i dette innlegget vært uheldig, men med tre av tre alvorlige ulykker i samme båt kan man jo tenke at uflaks ikke er hele forklaringen.
Jeg har aldri seilt ombord på omtalte båt men har sett nøye på hvordan den er satt opp, snakket lenge med kapteinen og de ulike mannskapene. Selvsagt vil kapteinen fremstå som om alle ulykkene er på grunn av uflaks og at de har gjort alt korrekt ombord. Videre er det slik at den samme kapteinen har røket uklar med samtlige av mannskapene og har satt disse på land. De kan jo være såpass sure at de på sin side forsøker å gi eieren et dårlig rykte, både som menneske og ikke minst som sjømann og kaptein.
Det jeg skriver i dette innlegget er mine vurderinger, ikke nødvendigvis fakta. Dog har jeg forsøkt å være så etterrettelig som mulig og anonymisert både båten og eieren det er snakk om. Selvsagt vil andre fra årets WorldARC skjønne hvem det er jeg skriver om og muligens være av en annen oppfatning enn meg. Når det er sagt bør jeg også nevne at alle ulykken og vedkommende kaptein har vært en av flåtens store samtaletema. De aller fleste deler nok min oppfatning.
Ingen av bildene i innlegget viser ulykkesbåten.
Helt til sist må også eieren få ros for at han reddet livet til både sitt mannskap som satt fast i ankerbrønnen og klarte å få sin sønn ombord igjen en mørk natt med mye bølger. Å miste noen over bord uten flytevest en vindfull natt er det ultimate marerittet for alle langturseilere.
Siste nytt
Teksten over er noen uker gammel. I løpet av den tiden som har gått siden den ble lagt ut har ulykkesbåten også klart å miste roreret et eller annet sted i Fiji. Her kjenner jeg ikke detaljer og de er ikke de eneste som har hatt problmer i det området da kartene er håpløst gamle og uetterettlige. Så hva som er årsaken til dette vet jeg ikke. Kan jo være uflaks.........