5b6d7d500f28c200bf12692d

Edeles Ladies' Lunch

edeles-ladies-lunch

På Galapagos tok noen kvinnelige seilere initiativ til en lunsj bare for de kvinnelige seilerne. Den dagen var jeg igjen på båten mens de andre dro for å dykke. Jeg skulle nemlig være stand in for mamma på Ladies’ Lunch på Santa Cruz, en av de tre øyene vi besøkte.

På Galapagos tok noen kvinnelige seilere initiativ til en lunsj bare for de kvinnelige seilerne. Den dagen var jeg igjen på båten mens de andre dro for å dykke. Jeg skulle nemlig være stand in for mamma på Ladies’ Lunch på Santa Cruz, en av de tre øyene vi besøkte. En av de andre damene hentet meg på båten med en vanntaxi, og det var jeg glad for siden det er vanskelig å bestille vanntaxi på spansk. På Galapagos fikk vi ikke lov til å bruke joller/dingier, men kalte opp vanntaxi over VHF-radioen.

Ikke akkurat min ide å dra på langtur!

Cirka tjue kvinner og jeg spiste på en restaurant. Der diskuterte vi mange problemstillinger som hvordan det hadde vært å seile til Galapagos, hva slags forventninger hver og en hadde til jordomseilingen og hvem som tok initiativet. Overraskende nok var det ikke bare mennene som hadde satt igang prosjektet om langturseiling. Jeg fortalte at det ikke akkurat var min ide å dra på langtur! Men jeg har møtt mange hyggelige og interessante kvinner og menn i flåten, og fått sett fine steder jeg ellers ikke ville ha opplevd.

Mamma var med å arrangerte en Ladies' Coffee på et hotell på øya der alle båtene møttes på i Marques, Nuku Hiva. Det var sirka 35 som møtte og diskuterte opplevelser, nattevakter og fordeling av oppgaver ombord. Etter et eller annet godt i glasset koste vi oss med et bad i infinitybassenget på hotellet. Livet blir ikke mye bedre!

Noen av kvinnene syns det er viktig at dette bare er for kvinner, for å kunne snakke om seiling på en annen måte enn vi gjør når vi møtes alle sammen og for å diskuterer andre temaer som kvinnene syns er viktige. Det er ikke til å komme bort fra at seiling og alt rundt vedlikehold og reparasjon av båter ofte er dominert av mennene mens kvinnene ombord som oftest står for alt som har med matlaging, proviantering og vask av båt og klær å gjøre. Hos oss er det annerledes, siden mamma og pappa deler på klesvasken underveis, mamma baker brødet vi trenger og handler inn selv om det er pappa som lager middagene.

Noen andre kvinnelige og mannlige seilere synes det er dumt at kvinnene isolerer seg og at de heller burde være mer aktive på de etablerte sosiale arenaene. Jeg synes det er bra med både ladies' lunch, happy hour, rendez-vous og radionettet!

/2018/08/10/edeles-ladies-lunch/

false

Tintomara

2018-08-10T14:16:03.000+02:00

2018-08-10T14:16:03.000+02:00

2018-08-10T13:56:00.000+02:00

5b6ceb860f28c200bf126926

WorldARC - vår utvidede familie

worldarc-var-utvidede-familie

En av hovedgrunnene til å delta på WorldARC er det sosiale livet vi har sammen med de andre deltakerne mens vi seiler og når vi er i land. Vi er en stor, utvidet familie! Den andre hovedgrunnen er sikkerhetsaspektet når vi tidvis seiler ukesvis over åpent hav og at vi

En av hovedgrunnene til å delta på WorldARC er det sosiale livet vi har sammen med de andre deltakerne mens vi seiler og når vi er i land. Vi er en stor, utvidet familie! Den andre hovedgrunnen er sikkerhetsaspektet når vi tidvis seiler ukesvis over åpent hav og at vi hjelper hverandre med både stort og smått, akkurat som en skikkelig familie!

Ingen ARC - ingen halvjordomseiling for oss

Det er dyrt å delta på både ARC seilasene ARC+ og World ARC som vi har gjort. ARC+ Atlantic Rally for Cruisers er turregatta over Atlanterhavet fra Las Palmas på Grand Canaria via Cape Verde utenfor Senegal til St. Lucia i Karibia, mens den mer vanlige ARC-seilasen går direkte. World ARC starter på St. Lucia i Karibia og er tilbake samme sted etter 15 måneder. Regattaen besøker mange spennende øyer mens den krysser Stillehavet. Etter halvveis løp ender regattaen opp i Australia der vi hopper av sammen med halve flåten. Senere går seilasen nord for Australia, sør for Sør-Afrika og opp langs med Latin-Amerika forbi Brasil tilbake til St. Lucia i Karibia.

Den dyre medlemskontigenten til tross, ARC-administrasjonens hjelp og stramme reiseplan har rett og slett vært avgjørende for oss for at vi har våget å seile halve jorda rundt på dette året. Uten dem hadde vi garantert blitt forsinket og måtte ha stoppet seilasen langt nærmere Norge. Som andre seilere har oppdaget er det ikke enkelt å stoppe hvor som helst, hverken med hensyn til seilbåten eller hjemreisen for seilere ombord. Med andre ord, ingen ARC - ingen halvjordomseiling for oss.

Gulskjortene the yellow shirts er som en samlende mor og godt forberedt reiseleder for oss alle. De sparer oss seilere for mye frustrasjon, tid og krefter ved at de ordner med slitsomme og kronglete inn- og utsjekking hos de lokale toll- og immigrasjonsmyndighetene. Det gir oss seilere en stor sikkerhet at gulskjortene hjelper oss og svarer villig vekk på praktiske og administrative spørsmål av alle slag. Spørsmål kommer gjerne når vi møtes på den populære Happy Hour hver kveld på restauranten gulskjortene etablerer som «kontor» på hvert sted vi samles. Over en øl, fargerik drink eller to diskuterer seilere også seg i mellom båtrelaterte ting, livet om bord og turistmål.

Været - et evig tema ikke bare for nordmenn

Gulskjortene arrangerer også seminarer i forkant av neste seiletappe om relevante forhold som kultur og severdigheter i land. Noe som selvfølgelig diskuteres enda mer flittig i forkant, underveis og i etterkant av endt seilas er vær og vind. Været er et evig tema, ikke bare for nordmenn! Under seilasen sender gulskjortene daglig ut værmelding for ulike soner slik at alle skal kunne være forberedt på det som måtte komme og ta valg ut fra det.

Tintomara er en rask båt med et langsomt mannskap!

Det å tolke værkartene riktig er komplisert og har store konsekvenser. Derfor bestemte vi oss tidlig for og har vært fornøyde med å betale World Arcs foredragsholder Chris Tibbs som selv er en erfaren og kjent seiler og meteorolog om å rute oss over Stillehavet. Vi har vært mer lykkelige for å ha ham å støtte oss til.

Tibbs tolket fortløpende værkartene over vår posisjon, vår fart og vårt mål for oss og vurderte ut fra det hvilken rute som ville passe oss best. I tillegg til vær og vind la han sammen med oss inn båtens potensiale og mannskapets kompetanse og mulighet og ikke minst våre prioriteringer i anbefaling om rutevalg. Behovet for sikker og enkel nattseilas for den av oss som var på nattevakt var for oss viktigere enn for de fleste andre båtene med flere voksne ombord. For når Anders hadde unnagjort sin kveldsvakt ble nattevaktene delt mellom oss to voksne og behovet for søvn var stort for å kunne drive blant annet skole på dagtid i tillegg til alt annet. Vi kan godt legge til en stor dose latskap og manglende konkurranseinstinkt også så ga prioriteringen seg selv: Tintomara er en rask båt med et langsomt mannskap!

VHF og SSB - for sikkerheten og sosialt liv underveis

Når vi er i land eller nære andre båter underveis (20-40 nm) kommuniserer vi på VHFen. Når flåten er samlet ved land er det også der gulskjortene gir daglig informasjon om hva som skjer, hvor og når. Det er her båtene kaller hverandre opp, diskuterer problemer og avtaler nærmere å møtes. Det er veldig praktisk at også barna har lært seg å bruke VHFen siden vi bruker den til å kalle hverandre opp for henting med jolla når noen er i land og andre er i båten.

Et annnet sosial møtested er radionettene på SSB. Et radionett er når flere båter møtes på en frekvens/kanal til et gitt tidspunkt. Der kan de snakke sammen, dele historier, spørre om råd, dele oppskrifter på mat osv. På WorldARC har vi i tre radionett. Morgennettet er det mest formelle, der vi oppgir status med posisjon, vindstyrke, hvor mange timer vi har kjørt med motor osv. På ettermiddagen har vi et mer uformelt nett der vi deler fiskehistorier, dagens høydepunkt og ikke minst kan vi ta opp og få hjelp på tekniske ting. I tillegg var jeg med på å lage og drifte et tredje nett for kvinnene i flåten som var i bruk fra Galapagos til Marques i Franske Polynesia. Det var daglige franskundervisning og diskusjoner om ulike problemstillinger som ikke ble tatt opp i de to andre nettene. Dette nettet var resultatet av the ladies' lunch på Galapagos og endte med the ladies' coffee på Nuku Hiva i Marques.

Rendez-vous, middager og hjelp

Gulskjortenes innsats med happy hour og deres organisering av gjenforeninger på rendez-vous med gode middager og lokale danseoppvisninger er også et viktig sosialt lim for flåten. Vi har sett mange fantastiske danseoppvisninger som vi ellers veldig vanskelig kunne ha fått til på den korte tiden vi har hatt i land hvert sted. Vi har fått smake på lokale delikatesser og har blitt ønsket velkommen av ledere på de ulike stedene.

Det utvikler seg et godt sosialt nettverk med måltider, bursdagsfeiringer og turer. Som resultat hjelper alle til med det de kan, enten det er med utstyr, råd eller praktisk hjelp. Vi er virkelig en utvidet familie. Markus har fått ord på seg for å være en utstyrs- og båtnerd, noe de fleste som kjenner ham godt sikkert kan forestille seg. Det er mange som har tatt turen innom Tintomara for en diskusjon eller hjelp, og vi har selvfølgelig spurt andre til råds også.

Prisutdeling, moro eller juks og fanteri?

I tillegg til gjenforeninger arrangerte gulskjortene også prisutdeling prizegiving med utdeling av priser av ulikt slag. Imidlertid er det et stort spørsmål om prisene egentlig er for å utkåre vinnere eller for moro skyld. Det synes som om en del henger seg opp i å vinne prisen som raskeste båt i sin klasse. Båtene blir ranket etter type, størrelse og forventet seileregenskaper. Rankingen kan definitivt diskuteres, og det gjøres heftig. Utdeling av disse prisene blir da også kritisert, både av seilere i flåten og av andre seilere som ikke er med på WorldARC. Vår holdning er at dette ikke er regatta i tradisjonell forstand, men en langturseilas der vi i beste fall konkurrerer mot oss selv.

Tintomara fikk en hederspris spontant oppnevnt av andre seilbåter The soul of the WorldArc has left the fleet

Skuffelsen blir ikke mindre av at en del seilere driver med juks og fanteri, enten de jukser med antall timer de har brukt motor eller de påstår de har passert mål tidligere enn de beviselig har gjort det. I følge en norsk seiler som tidligere har deltatt to ganger på ARCen har denne trenden blitt tydeligere med årene.

Det er mange som mener det er behov for et annet fokus både hos ARC og hos seilerne. Gulskjortene har da også oppfordret og tatt initiativ til andre priser som f.eks. egen dansepris til den yngste deltakeren i flåten. Noen båter tok initiativet til og opprettet spontant en egen hederspris til oss der det var hilsen fra alle seilbåtene. Det var en stor ære å få Tintomaras hederspris med teksten The soul of the WorldArc has left the fleet

/2018/08/10/worldarc-var-utvidede-familie/

false

Tintomara

2018-08-10T03:50:56.000+02:00

2018-08-10T03:58:11.000+02:00

2018-08-10T03:33:58.000+02:00

5b6c2f41d60b9700bf41d3e7

Turistslitasje på verdens vakreste øy

turistslitasje-pa-verdens-vakreste-oy

Det startet i 1942 med at japanerne bombet den amerikanske marinestasjonen Pearl Harbour som lå på Hawaii. Da ble amerikanerne ganske sure og sendte soldater ut til mange av sine Stillehavsøyer. Og en av dem var Bora Bora. Grunnen til at de valgte Bora Bora var fordi øya lå relativt

Det startet i 1942 med at japanerne bombet den amerikanske marinestasjonen Pearl Harbour som lå på Hawaii. Da ble amerikanerne ganske sure og sendte soldater ut til mange av sine Stillehavsøyer. Og en av dem var Bora Bora.

Grunnen til at de valgte Bora Bora var fordi øya lå relativt nær Hawaii. Og det var lettere å sende forsyninger, soldater og ressurser til Hawaii via Bora Bora enn rett fra Amerika.
En annen god grunn var fordi Bora Bora var veldig enkel å beskytte og forsvare siden lagunen rundt øya hadde bare en inngang som var vanskelig å komme inn i.

Men det kom ingen fiender til øyparadiset, så de 5.000 amerikanske soldatene fikk lite å gjøre. Når krigen var over kom soldatene tilbake fra Bora Bora og fortalte alle og enhver om den fantastiske øya, hva de hadde sett og om de fantastiske folkene som var så gjestfrie når soldatene kom med kuler og krutt. Damene var nok ensomme siden mennene var blitt sendt ut i krigen på fransk side. Det er idag en del folk på Bora Bora som har lyst hår og blå øyne.

Nå er Bora Bora veldig annerledes

Nå er øya en eneste turistfelle. Når soldatene kom hjem fortalte de så mye varmt om Bora Bora så mange kjendiser dro dit for å se om ryktene var sanne. Og da kom fansen etter, så kom flere kjendiser og flere fans. Dette tjente de lokale mye penger på, så de bestemte seg for å ditche kulturen sin, for å bli en turistøy istedenfor. Det ble bygget mange fine, svindyre hoteller og det ble åpnet hundrevis av turistbutikker. Folk har blitt mer og mer avhengige av turistene, og har glemt mer og mer hvem de var, tradisjonen sin, kulturen sin og ser ikke at de er i ferd med å ødelegge sin egen øy. Det la vi fort merke til når vi meldte oss på en tur som gikk rundt hele øya. Når vi kom fram til guiden vår etter å ha tatt en taxi, puttet han oss en liten motorbåt å gassa på.

Mens guiden vår snakket om hvor mange, hvor fine og dyre hoteller de hadde, suste vannscootere og andre turistbåter med like entusiastiske guider som vår rundt oss hele tiden. Da er det ikke rart at nesten alle de store rokkene, mantaene og skilpaddene var borte.

Slik båter og vannscootere i høy hastighet gjør at det nesten heller ikke er skilpadder, store rokker og mantaer i lagunen lenger. Når vi hadde kjørt rundt hele øya, stoppet vi etter å ha sett 75 ulike hoteller som var helt like. Så kom vi fram til et sted der vi skulle dykke med haier. Vi hadde gledet oss til det, men vi ble overrasket igjen. Det eneste som var der var stein, haier og døde koraller og anemoner, og guidene gjorde mye sprøtt. De matet haier som kunne være farlige, de koste med haiene, dro dem i finnene og tok selfie med dem. Både pappa og jeg ble litt revet med så vi tok også på en av haiene, men det var bare for å få kjenne litt på haihuden. Etter hvert ble haiene veldig sure, de glefset etter alle og enhver som nærmet seg. Dagen etter fortalte en kiteinstruktør at noen år tidligere hadde en hai blitt så sur at den hadde fått tak i en guide som prøvde å ta selfie med den. Haien var blitt så sur at den nesten hadde revet av hele beinet hans. Guiden overlevde på den siste posen med blod før han ble transportert med fly til Tahiti.

Vi dro videre til noen rokker som vi også skulle mate. Rokkene var veldig nysgjerrige på oss for da slapp de å lete etter middag. Etterpå dro vi for å se store mantaer, men med en gang den eneste mantaen vi så hørte motorduren fra oss og de andre båtene som var fulle av griserosa turister, svømte den avgårde så fort den kunne.

Siste stopp var korallhagen. Vi har sett korallhager mange steder, men denne var bare trist. Det var ikke noen levende koraller igjen, men det var ganske mye fisk fordi de ble matet.

Søppel

På WorldARC'en var det med en kunstner som heter Harald. Han var en vellykket Sveitsisk kunstmaler som hadde gått over til å lage skikkelig søppelkunst. Han samlet søppel på turen og lagde små kuber på en liter av det som ble samlet inn. Planen er å selge noen hundre frittstående enheter og så lage et hovedverk på en kubikk meter. Det vil si 1000 kubber. Prosjektet har han kalt for G-Cube.

Bora Bora er en fantastisk øy. Fra lufta.

/2018/08/09/turistslitasje-pa-verdens-vakreste-oy/

false

Tintomara

2018-08-09T14:55:10.000+02:00

2018-08-09T14:55:10.000+02:00

2018-08-09T14:10:41.000+02:00

5b6bb013d60b9700bf41d3df

Tahiti, en falmet perle

tahiti_falmet_perle

Tahiti lyder veldig eksotisk. Det er et løfte om noe som er helt anerledes enn hva vi er vant med hjemme. Og at det ikke er Norge er helt sikkert. Men så veldig eksotisk er det kanskje ikke. Veldig Frankrike, mindre eksotisk Det var påfallende hvor lavt i kurs Tahiti

Tahiti lyder veldig eksotisk. Det er et løfte om noe som er helt anerledes enn hva vi er vant med hjemme. Og at det ikke er Norge er helt sikkert. Men så veldig eksotisk er det kanskje ikke.

Veldig Frankrike, mindre eksotisk

Det var påfallende hvor lavt i kurs Tahiti sto hos mange av dem vi snakket med på andre polynesiske øyer. De så på Tahiti og spesielt byen som stor, bråkete og veldig stressende. De likte dårlig at det rolige stillehavetslivet var glemt og at alt er blitt veldig vestlig og pengeorientert. Flere hadde studert og/eller jobbet på Tahiti i en periode, men flyktet tilbake til roen og det gode liv på øyene de kom fra. Vi må nok si at vi forstår dem. Tahiti ble på manger måter Europa for oss, med de fordeler og ulemper det har.

Det er jo selvsagt fortsatt et svært eksotisk sted i forhold til hva folk fra Norden er vant med, men for oss, som har seilt lang og lenge, besøkt masse spennende øyer, truffet mange mennesker som lever et ganske annerledes liv enn hva vi gjør til hverdags, ble Tahiti ikke så spennende. Når det er sagt ville vi absolutt ikke ha seilt forbi. Litt fint var det jo så absolutt.

Abstinensen stilnet...... for en stund

Noe av det som har plaget oss mest på hele turen, etter vi seilte ut i Stillehavet, har vært mangelen på nettilgang. Vi har selvsagt kommet oss på nett innimellom, men stabiliteten og hastigheten har vært så dårlig at det i praksis har vært nesten ubrukelig. På Tahiti var det andre boller!

Etter uker og måneder med data-ørkenvandring var det som å komme til himmelen når vi kunne laste opp og ned så mange filer vi bare orket. Med båten på land bodde vi noen dager på hotell der datalinjen var helt uten begrensninger og minst like gode som hjemme. I løpet av 3 netter lastet jeg ned mer enn 20 HD-filmer og gjorde masse oppdateringer på våre bærbare Mac'er, iPhoner og iPad'er. Tørr ikke tenke på hvor mange GB data det var, men mer nok til å sende en gammal data-tulling inn i lykkerusen.

Etter at vi seilte fra Tahiti måtte vi leve på data-minnene til vi kom til Tonga og Vanuatu der det kun tidvis gikk å komme seg på skikkelig nett. Her i Australia er det bra igjen, men ikke bedre enn Tahiti!

Shop and drop!

Tahiti er som sagt veldig fransk og det er ikke til å nekte for at vi likte å kunne handle mat i gode franske matbutikker. Vi fikk endelig tak i bra varer og det var stort utvalg. Prisene var stivere enn hjemme, men etter lang tid med heller lite å velge blant brydde ingen seg om det.

Det meste av andre ting vi trengte kunne vi også få tak i, men til en høy pris. Dels koster det å transportere ting til Tahiti og dels er mange varer ment på turistene, ikke de lokale, og prises deretter.

Proft og ikke så proft

Når vi skulle til Tahiti bestemte vi oss for å få tatt en service på seildrevet som igjen hadde begynt trøble. Vi har en Volvo Penta som går som en klokke men Volvo Penta-drevet har gitt oss masse problemer. Skal skrive et eget innlegg om det, men vi kan vel si det slik at det stopper å gå i gir. Når vi hadde fått plass på verftet og uansett skulle løfte båten valgte vi bunnmale Tintomara samtidig.

Håndteringen av båt og hvordan de tok opp og sjøsatte henne var et lærebokeksempel i hvordan det skal gjøres. Jeg har ikke sett noen europeiske verft gjøre det bedre. Mekanikeren som gjorde service på drevet virket flink, selv om han brukte flere dager på å få det til. Denne forsinkelsen skjedde rett før en helg og påfølgende helligdag, så vi mistet nesten en hel uke før vi kom på sjøen igjen. Det førte til at vi måtte seile direkte til Bora Bora fra Tahiti og hoppe over de andre spennende øyene på veien. Det var synd. Enda verre ble det når det viste seg at drevet lakk mye olje etter reparasjonen. Vi ble liggende igjen 3 dager på Bora Bora mens vi reparerte lekkasjen selv. Det igjen førte til at vi hoppet over besøket på Suwarow og seilte direkte mot Niue der vi igjen skulle møte resten av flåten. Dessverre ble heller ikke det noe av da vinden gjorde at det ikke var mulig å ankre opp ved "havna" på Niue.

Vel fremme i Australia ser vi nå at seilbåtdrevet ikke bare lakk olje, men det har igjen begynt å trøble, så mekanikeren har definitivt ikke vært så dyktig. Dessverre er det uaktuelt å seile tilbake for å klage.....

/2018/08/09/tahiti_falmet_perle/

false

Tintomara

2018-08-09T11:41:43.000+02:00

2018-08-09T12:03:20.000+02:00

2018-08-09T05:08:03.000+02:00

5b684f2ed60b9700bf41d3d5

Overgang til det normale liv

overgang-til-det-normale-liv

Etter noen dager i Coffs Harbour seilte vi ned til Newcastle, der båten skal bli liggende. Vi rakk en liten rundtur med bil før vi flyttet inn i et hus i Sydney. Etterlate båten Tintomara skal holde hus i Newcastle til hun sendes hjem med skip til Europa. Der gikk

Etter noen dager i Coffs Harbour seilte vi ned til Newcastle, der båten skal bli liggende. Vi rakk en liten rundtur med bil før vi flyttet inn i et hus i Sydney.

Etterlate båten

Tintomara skal holde hus i Newcastle til hun sendes hjem med skip til Europa. Der gikk det en uke med til nedpakking av båt, ordne alle praktiske ting med marinaen og en som kan holde øye med henne mens vi er i Norge. I tillegg rakk vi en tur på noen dager til baksiden av "The Blue Mountains".

Da båten i realiteten ikke er hjemme før neste sesong valgte vi å sende en god del utstyr hjem separat. Først og fremst dykkeutstyr og ting vi ikke trenger til vanlig seiling hjemme. Det planlegger vi å selge til andre langturseilere.

Det faktum at båten blir liggende her nede føles ikke helt greit, men vi har ikke noe valg. Første skip til Europa, som tar båter med riggen opp, går ikke før i mars 2019. Havnen er heldigvis veldig bra og skjermet og det at de lokale gutta ser etter båten er jo en lettelse.

Liten rundtur

Fra Newcastle brukte tok vi en liten rundtur med bil. Vi kjørte i realiteten rundt "The Blue Mountains" og så på små byer og litt av de områdene som ikke er så veldig turistifiserte. Flere av byene minner om moderniserte westernbyer, der hestene er byttet ut med biler. Masse folk i cowboyhatter, utrolig brede gater og hus som ser ut som de gjorde i de gode gamle dagene.

Det faktum at det er vinter her nede har vi følt på kroppen. Det var is på rutene om morgenen og ingen har kommet på å isolere husene. Har ikke frosset så mye siden vi drev med vintertelting i indre Troms. Om hotellet var gammelt eller nytt spilte ikke så stor rolle, vi sov med ullunderdtøy og sokker.

Leie hus

Vi har leid et hus i nærheten av Bondi Junction, like ved en park og i gangavstand fra kjøpesenter, kino, gode små butikker, offentlig kommunikasjon og alt annet som er kjekt. Vi er nede i sentrum på få minutter.

Huset er så stort at vi har kunnet ha noen av våre best venner boende her med sine barn i helgene. De er norsk/australske og bor på andre siden av Sydney. Det har både vi og våre unger satt stor pris på.

Bridge climb

En av tingene vi hadde blitt anbefalt av andre å få til var det som heter the Bridge Climb. Det er en tur opp på toppen av the Sydney Harbour Bridge, en tur som ikke er for dem med aller størst høydeskrekk. Både Edele og jeg sliter litt med høyder, men vi gjennomførte med stil!

Vi hadde fått billetter til solnedgangsturen og det var magisk! Virkelig noe vi kommer til å huske lenge.

Dog-lovers show

Et par turer i flere av de fine parkene de har her i byen har det også blitt tid til. En dag leide vi "sykkelbiler" og tråkket et par runder. Gøy og anstrengende. Ungene lot det gå litt mye konkurranse i det hele og vi voksne tråkkere var ikke vonde å be.

Sist helg var det for oss en litt uvanlig utstilling. Det var med og for hunder, men ikke et vanlig hundeshow. Det var mer et sted der alle som liker hund kunne gå å se på utstyr, fôr, hundefotografer, finne feriesteder som aksepterte hunder og en del demonstrasjoner av hunder som jobbet med sauer o.l. Det var ikke en utstilling der hunder ble vist frem i tradisjonell forstand, men mange raseklubber var der og viste 2-5 hunder for publikum.

Ungene fikk ansiktsmaling, kunne se på høydehoppkonkuranse, hunder som hoppet så langt de kunne i vann osv.

Opera

Sydney er mest kjent for sitt operahus. Det er et utrolig fascinerende bygg med en spennende historie, i tillegg til at det er enda vakrere på nært hold enn hva man ser i filmer og på TV.

Vi voksne fikk denne gangen sett Aida og så for 8 år siden Carmen på en av de mindre scenene. Begge gangen storkoste vi oss!

Et par dager etter tok vi en omvisning med ungene i og rundt bygget. Anbefales virkelig!

Vi har nå kun få dager igjen her i flotte Austrlia før vi setter oss på flyet hjem til Oslo. Det skal bli godt, men også rart å komme tilbake til hverdagen. Uansett blir det bra å se alle dere igjen!!!

/2018/08/06/overgang-til-det-normale-liv/

false

Tintomara

2018-08-06T15:54:12.000+02:00

2018-08-06T16:17:07.000+02:00

2018-08-06T15:37:50.000+02:00

5b6831bfd60b9700bf41d3d1

Overseilingen til Australia

overseilingen-til-australia

Utrolig nok har vi kommet helt frem til slutten av vår lille seilas. Vi har vært noen uker i Australia og sitter om få dager i flyet på vei hjem til Norge. Da har vi vært borte i litt mindre enn ett år, 357 dager for å være eksakt, noe

Utrolig nok har vi kommet helt frem til slutten av vår lille seilas. Vi har vært noen uker i Australia og sitter om få dager i flyet på vei hjem til Norge. Da har vi vært borte i litt mindre enn ett år, 357 dager for å være eksakt, noe som er viktig for å ikke få problemer med norske myndigheter.

Nære på

Som noen av dere sikkert har fått med dere valgte vi å hoppe over Fiji og seilte derfor direkte til Vanuatu fra Tonga. Derfra fortsatte vi til Coffs Harbour, som ligger midt mellom Newcastle og Brisbane. I Australia er de veldig strenge på at man melder fra minst 4 dager før man ankommer en innsjekkingshavn og at båt og mannskap kommer til havnen de har meldt på forhånd. Avviker man fra dette kan det vanke store bøter.

Vi vurderte å seile direkt til Newcastle, men det er ofte en slitsom seilas med en del motvind, og da er neste havn nord, Coffs Harbour et enklere valg. Veien over Tasmanian Sea har ofte noen dager med røft vær, noe vi fikk erfare. Det ble ikke veldig ille, men litt opp og ned gikk det jo. Faktisk var det på denne overseilingen vi var nærmest en alvorlig ulykke.

En kveld jeg måtte frem på fordekk for å bytte seil hadde sjøen bygget seg skikkelig opp og plutselig ble vi truffet av hva jeg vil kalle en freak wave. Den var mye større enn de andre bølgene og kom litt mer fra siden. Jeg ble løftet helt av dekket og fløy mot sjøen på le side. Heldigvis var jeg festet med sele til to punkter, men før de strammet seg traff jeg en av rekkestøttene med leggen. Rekkestøtta gikk nesten av og jeg trodde jeg hadde brukket leggen. Jeg fikk sikret kutteren og festet stormfokka til kutterstaget før jeg krabbet tilbake til cockpiten. Heldigvis var leggen hel, men veldig hoven og grusomt vond. Den er fortsatt ikke helt bra etter tre uker, men det meste av hevelsen er borte.

Vi kunne i ettertid se at Tintomara hadde en fart på ikke mindre enn 18,4 knop ned bølgen når nesten-ulykken inntraff. Det er en tangering av vår gamle fartsrekord. Det gikk jo heldigvis bra, men skremt ble både mannskapet og jeg.

Ankomsten "down under"

Det var deilig å se land etter mer enn en uke til sjøs. Vi hadde seilt såpass nære noen av øyene i New Caledonia så det var ikke så lenge siden vi hadde sett land, men det gjorde ikke vondt å se noen lave fjell i solnedgangen.

Vi kom frem til Coffs Harbour på kvelden og la oss første natten for anker i den ytre havnen. Tolleren ville ikke ha oss inn til brygga før neste dag. Dagen etter ordnet tollerne med plass i marinaen og hjalp oss med tauene når vi kom inn. Hyggelige folk!

Vi hadde hørt mangt og meget om vanskelige tollere i Australia og var litt stresset i forhold til alt de kunne finne på å konfiskere for så å destruere det. Vi var også litt nervøse for en del av medisinene vi hadde med. Noen av dem er strengt tatt sterkere enn hva vi lekfolk har lov til å ha med.

Det viste seg straks at vår frykt var overdrevet. Selv om vi fortalt eksakt hva vi hadde med av medikamenter var de ikke en gang interessert i å se på innholdet i våre førstehjelpsvesker. De var heller ikke interessert i kurver med mer som vi hadde kjøpt både her og der. Etter en rask inspeksjon etter insekter og lignende av våre utskårne trefigurer fra ulike øyer ble de godkjent. Det var dem vi var mest nervøse for å miste.

Det eneste som ble beslaglagt var tørre bønner og linser. I tillegg tok de all søppel med seg, og det var jo behagelig for oss. Alt i alt kan vi ikke si annet enn at de to herrene som var ombord oppførte seg både hyggelig og svært korrekt.

Australia Zoo

Vel fremme i Australia var vi ganske sugne på litt landliv. I Coffs Harbour leide vi bil og tok en liten tur til Brisbane og Astralian Zoo, handlet litt varme klær, gikk på kino, spiste god mat og besøkte frisør. Etter det har det gått slag i slag.

Mange av dere kan sikkert huske en "gal krokodillejeger" på TV. Hans navn var Steve Irwin og ble kjent for å fange krokodiller og andre dyr med hendene. Sammen med kona bygde han opp Australia Zoo som ligger litt nord for Brisbane, og vi rakk å se dette "sirkuset" før vi seilte videre sørover. Det er et ganske bra zoo som først og fremst viser frem australsk fauna. Ungene liker stedet og vi hadde det hyggelig vi også. Dessverre er det litt "amerikansk" og det er mye store ord og påtatte smil.

Mye hval

På vei til Australia ble vi advart mot at det kunne være mye hval langs kysten. Det viste seg at den advarselen ikke var overdrevet. Det var knølhvaler over alt.

De var på vei nordover for å føde eller parre seg i varmere farvann, og trekkruta går langs kysten, stort sett på mindre dybder enn 50 meter.

Vi fikk ikke nærkontakt med noen av dem fra Tintomara, men så dem på 100 meters hold, eller mer. Cathrine og Aksel dro ut med noen hvalkikkere og fikk sett litt nærmere på et par hvaler. Vi andre skulle gjerne vært med, men det var utsolgt.

/2018/08/06/overseilingen-til-australia/

false

Tintomara

2018-08-06T13:40:48.000+02:00

2018-08-06T16:24:14.000+02:00

2018-08-06T13:32:15.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4fc

Gøy på Tonga!

goy-pa-tonga

Tonga er en øygruppe på ca 170 øyer, og av de er det bare 36 som er bebodd. Totalt er det ikke mer enn 101.000 innbyggere på Tonga. Siden det bare er 10.000 innbyggere totalt på Vava'u gruppen der vi var - så var det ikke

Tonga er en øygruppe på ca 170 øyer, og av de er det bare 36 som er bebodd. Totalt er det ikke mer enn 101.000 innbyggere på Tonga. Siden det bare er 10.000 innbyggere totalt på Vava'u gruppen der vi var - så var det ikke så mye å finne på på hovedøya, men noe var det.
Vi kom til Tonga etter 9 dager på havet, og da var vi veldig fornøyd med å organisere noe morro.

Undervannshuler

Vi dro med mannskapet på en annen båt som het Jojo Circus til to huler/ undervannsgrotter. Den ene var gigantisk der hvor man kunne svømme rett inn, mens den andre måtte man dykke ned til en åpning og ende opp på den andre siden. Undervannshulen var den kuleste mener jeg, fordi når man var på den andre siden fikk man et voldsomt trykk i ørene, det var om å dykke ned til 6 meter. Det andre var at når vannet gikk opp ble trykke større, og det ble veldig tåkete, så gikk det bort når vannet gikk ned. Det tredje var at den eneste lyskilden kom var fra den andre siden via vannet. Så hvis man sto med ryggen mot åpningen og det var noen i den andre enden av hulen så kunne den person med ryggen mot lyset se de andre men ikke motsatt.

Buggy's på vill ferd

Noe vi også gjorde var å kjøre buggy's i skogen. Det var veldig morsomt fordi jeg kunne få lov til å kjøre!! Faktisk fikk Aksel lov til å kjøre han også, men bare i skogen.

Vi startet med å kjøre opp til foten av Tongas høyeste punkt, og så løp vi opp trappen. Det var egentlig ikke høyt i det hele tatt, HYSJ!!
Så kjørte vi ganske lenge i skogen helt til jeg og Calle fikk motorstopp, det var like ved en vaniljeplantasje.

Vi kjørte en liten stund, så fikk jeg kjøre. Det var veldig morsomt, spennende og skremmende, siden jeg kan ikke kjøre, spesielt når baken varierte mellom nesten rett til at man kjørte med det ene hjulet 1 meter høyere enn det andre.
Det var veldig gøy!

Clash of (rugby-)clans

Nesten det siste vi gjorde på Tonga var å gå på en rugbykamp.
Vi hadde fått beskjed av mannen som hadde bbuggy'ene at han skulle hente oss og kjøre oss til kampen. Vi møtte opp, og han var ikke der. Så vi begynte å gå ved hjelp av google maps.
Etter at vi gikk 30 minutter feil vei, så var det noen som sa at skolen der hvor kampen skulle være. Når vi kom fram til skolen måtte vi betale for å komme inn, men det rareste var at alle sammen stirret på oss som om vi var fra en annen planet, og så sa en eldre dame at den stor kampen var 2 timer senere, og at vi kom til å bli husket siden (you are the pale ones).

Kampen var veldig underholdene og spennende, og vi konkluderte med at spillerne likte gruppeklem veldig godt, for alle sammen hoppet oppå hverandre. Og det var ganske morsomt at alle jentene syntes det var veldig spennende at jeg var der, de fniste, pekte og lo. De lo spesielt når jeg så på dem, og hilste med et smil og et nikk.

Tonga var veldig fint, og morsomt, jeg likte Tonga veldig godt.

Anders

/2018/06/28/goy-pa-tonga/

false

Tintomara

2018-06-28T05:51:00.000+02:00

2018-06-28T05:50:59.000+02:00

2018-06-26T11:21:22.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4fa

Kitesurfing på Tahiti og Bora Bora

kitesurfing-tahiti-borabora

Vi har vært på Tahiti og Bora Bora de siste 3 ukene, og mens vi har vært der har vi gjort mye morsomt, blant annet Kiting. Vi fikk besøk av 2 gode venner fra Norge, Lise og Sverre, på Tahiti som er veldig gode Kitere! Vi ble motivert og oppmuntret

Vi har vært på Tahiti og Bora Bora de siste 3 ukene, og mens vi har vært der har vi gjort mye morsomt, blant annet Kiting.

Vi fikk besøk av 2 gode venner fra Norge, Lise og Sverre, på Tahiti som er veldig gode Kitere! Vi ble motivert og oppmuntret av dem til å forsøke å kite, etter å ha brukt en del tid på å finne det beste stedet og den beste instruktøren, så hadde vi fått lønn for strevet.

Kite-start på Tahiti

Lise og Sverre forklarte oss at en kite er et seil som pleier å være mellom 8 til 16 kvadratmeter, og at det var veldig fine steder å kitsurfe på Tahiti. Så vi fikk lyst til å lære oss og kite! Sverre er en veldig flink kiter, han har kitet i 8 år, Lise er også en flink kiter, men hun har hatt noe problemer med skulderen sin, så hun hadde ikke kitet på 3-4 år, så hun var litt nervøs for å begynne igjen. Men det gikk skikkelig bra!

Problemene med motoren var verre enn ventet, så 3 dager ble til 10 dager. Da valgte vi 2 hoteller med veldig godt internett. Lise og Sverre gjorde litt undersøkelser og fant et fint sted der hvor det skulle være mange kitere. Vi dro dit dagen etter, og fikk tak i en veldig flink og rolig kiteinstruktør som het Janik.

Den første dagen øvde vi bare på å kontrollere kiten, og å bli dratt av kiten gjennom vannet, det var veldig gøy! Vi fikk det til veldig fort alle sammen. Jeg mener at jeg var best til å bli dratt, mens pappa var den beste til å kontrollere kiten med god margin, mens mamma lekte Superman! Det var litt vanskelig å gi kiten til instruktøren som sto oppi båten. En gang ble han nesten dratt ut av båten siden kiten ble tatt av vinden mens han fikk den, og en annen gangen ble han dratt ut og opp av båten og landet flere meter borte. Pappa startet motoren og fikk plukket ham opp.

Vi så på Sverre en liten stund og var veldig imponert over hvor lett han kontrollerte kiten, og hvor lett det så ut. Lise var veldig fornøyd med at hun ikke hadde noe problemer med skulderen sin som hun hadde fryktet, og det så ut som om hun ikke hadde gjort noe annet enn å kite de sistes årene.

Vi likte instruktøren vår, så mamma og jeg (pappa kunne ikke være med siden han passet på at mekanikerne ikke ødela noe viktig) bestilte enda en time med han men da det var vår time noen dager senere var det så lite vind at det var umulig å kite. Det var dumt!

Bora Bora

Lise og Sverre dro til Bora Bora som er en turstifisert øy nær Tahiti. Bora Bora er regnet som et av verdens beste kitesteder, det mente de også etter å ha prøvd å kite der. Vi kom noen dager etter dem til Bora Bora etter at vi endelig hadde fått motoren reparert. Vi hadde en fin middag sammen med dem før de dro videre.

De anbefalte oss en en fransk kiter som het Alban. Han hadde kitet i 18 år, og var sertifisert til å være instruktør for andre instruktører. Selv om han var veldig profesjonell og hadde holdt på med dette veldig lenge så likte vi vår man på Tahiti bedre, fordi Alban pratet altfor mye og stresset.

Han sa at vi burde prøve oss på wakeboarding en dag eller to mens han hadde noen andre kunder. Han anbefalte oss sin kollega Cecilia. Vi prøvde wakeboarding 2 ganger med henne og det var veldig gøy. Flink dame!

Den ene gangen var det bare familien med unntak av Edele, mens den andre tok Calle mammas plass siden hun var litt syk. Calle og jeg var de som greide det best, jeg kom opp på brette med en gang, mens pappa slet litt mere siden han er vant med vannski, og det er noe helt annet. Mamma ville ikke slå seg så hun ville ikke reise seg, det samme med Aksel. Men alle greide det etter hvert.

Noe av det som er spesielt med Bora Bora er at noen steder er det veldig langgrunt, så grunt at vi hadde vannet opp til magen, altså et veldig bra kite sted for begynnere. Den første dagen med Alban var veldig fin, alle greide å komme opp på brettet og stå der noen få sekunder. Mamma var den beste mener jeg siden hun har stått på snowboard noen år. Vi fikk ikke så mye tid hver siden vi bare hadde en kite. Den andre dagen greide alle det mye bedre, og så hadde Alban med 2 kiter, så vi fikk mye mer tid. Jeg greide å kite 20-30 meter på 5-7 sekunder, og det var veldig gøy.
Denne gangen fikk vi det til mye bedre enn forrige gang. Vi kom alle sammen opp på brettet og sto der noen få sekunder. Jeg fikk plutselig dreisen på det, så jeg sto på brettet i ca 7 sekunder og stoppet med et veldig fint mageplask. Uheldigvis var dette helt på slutten, så fikk kanskje stå 5 minutter til før vi måtte stoppe.

Kitesurfing er noe jeg anbefaler på det sterkeste for alle aldersgrupper. Det var veldig gøy, men litt vanskelig å komme opp på brettet. Det viste seg at hvis man har litt erfaring på hvordan seil og vinden virker så er det veldig mye lettere å lære seg å kite enn hvis man ikke har det. Og hvis man står på snowboard, så hjelper det også.

/2018/06/27/kitesurfing-tahiti-borabora/

false

Tintomara

2018-06-27T08:05:00.000+02:00

2018-06-27T08:04:59.000+02:00

2018-06-26T08:05:23.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4fb

Wakeboard er kult

wakeboard-er-kult

Vi testa wakeboard på Bora Bora. Wakeboard er gøy men det er vanskelig. En gang så prøvde jeg og stå på wakeboard og jeg greidde det, nesten....... Faktisk kom jeg opp av vannet, men klarte ikke å stå helt. Fordi jeg tok ryggplask som en annen fugl så 1,2,

Vi testa wakeboard på Bora Bora. Wakeboard er gøy men det er vanskelig. En gang så prøvde jeg og stå på wakeboard og jeg greidde det, nesten....... Faktisk kom jeg opp av vannet, men klarte ikke å stå helt. Fordi jeg tok ryggplask som en annen fugl så 1,2,3, så plaaaaask ramla jeg......

Vi fikk hjelp av Cecilia. Hun var skikkelig ekspert på wakeboard. Og ha det bra.

Hilsen Aksel

Og så pappa litt.. Wakeboard var noe vi gjorde for å forberede oss til å kite. For dem av oss som ikke har testet snowboard var det definitivt lurt å få litt wakeboard-trening først. Dette fører jo til at både Anders og jeg må følge mamma ut i slalombakken med snowboard til vinteren. Det er jo nesten litt deilig å kunne skylde på at 50-årskrisen er i anmarsj.

/2018/06/27/wakeboard-er-kult/

false

Tintomara

2018-06-27T05:48:32.000+02:00

2018-06-27T05:48:32.000+02:00

2018-06-26T10:13:55.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f9

Høyt oppe under trekronene

hoyt-oppe-under-trekronene

Vi besøkte en botanisk hage på øya Martinique samme dag vi besøkte piratslottet jeg skrev om sist. Hagen ligger ganske høyt oppe i fjellene midt inne i regnskogen. Pappa, mamma og jeg i magen på mamma) var tilbake igjen i denne parken etter 16 år. Mamma forteller at parken har

Vi besøkte en botanisk hage på øya Martinique samme dag vi besøkte piratslottet jeg skrev om sist. Hagen ligger ganske høyt oppe i fjellene midt inne i regnskogen. Pappa, mamma og jeg i magen på mamma) var tilbake igjen i denne parken etter 16 år. Mamma forteller at parken har blitt mye større og mer omfattende, selv om noen deler er som før, som blant annet den store dammen med broen.

Høydeskrekk, hengebroer og plattformer

Det var mammas valg at vi skulle besøke parken igjen, fordi hun likte seg så godt der sist. Men det var mitt valg at jeg ble med resten av familien min opp under trekronene. Hva var det som fikk meg til å bli med?

Hengebroer svevde 10-20 meter oppe i lufta, mellom plattformer bygd rundt tykke trestammer. Hengebroene var snekret sammen av gamle planker, sikret med trådnetting under og på siden. De svingte fra side til side og opp og ned når to personer av gangen fikk bevege seg rolig ut på dem.

Hengebroene så for meg veldig usikre ut under ifra, og desto mer ustabile der oppe fra. Hvorfor skulle jeg gå over dem, når jeg i ro og fred kunne tusle samme distanse på trygge, asfalterte gangstier?

Jeg fikk valget, og nektet å gå hengebroene. Jeg hadde gondolopplevelsen fra regnskogen på St.Lucia friskt i minnet. Vi var da (tidvis) 40 meter(?) oppe mellom tretoppene med veldig luftig utsikt helt til Atlanterhavet. Det var bare en ukes tid siden, og det var evig utfordrende nok høydeopplevelse for meg.

Treklemming får en ny betydning

Den ene etter den andre i familien klatret opp stigen til hengebroene, og bare jeg og mamma sto igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg klatret altså opp etter pappa. Når hengebroen kunne holde ham, kunne den vel holde mamma og meg også!

Når pappa kan, kan vel jeg også!

Pappa sier at vi ikke skal gå i takt, selv om det er det vi gjør i korpset. Hvis man marsjerer i takt vil hengebroen svinge mer og tåle mindre vekt, så derfor går til og med soldater i utakt når de går over hengebroer.

Det gjorde godt med treklemming da jeg kom til en ny plattform. Kanskje jeg nå forstår hvorfor treklemming blant noen har blitt en ny trend?

Moro med planter og trær

Anders synes også det er morsomt å klemme ulike trestammer. Det er som dere kan se ikke alltid så lurt. Ikke skjønner jeg helt hvorfor han syntes de røde fredsliljene var så morsomme. Men det å gjemme seg bak trestammer er alltids populært.

Mamma synes det meste med planter er fascinerende, mens jeg synes det er ganske kjedelig. Det passer henne helt perfekt å studere form og farge i denne parken.

Livet rundt og i dammene

Jeg var ikke den eneste som utfordret meg selv den dagen. Aksel er heller skeptisk til insekter som plutselig kommer flyvende. Likevel gikk han frivillig mange ganger over broen på den største dammen for å venne seg til insektangrep. Det klarte han veldig bra.

Det var mange fine koi i de to største dammene, og nydelige vannliljer.

Kolibri

Andre syntes opplevelsen med kolibri var magisk. Dette var den største av de tre forskjellige typene kolibri som finnes på Martinique. Den minste er like liten som en øyenstikker og kalles for humlekolibri!

Takk for deres oppmerksomhet!

/2018/06/26/hoyt-oppe-under-trekronene/

false

Tintomara

2018-06-26T07:29:09.000+02:00

2018-06-27T05:43:45.000+02:00

2018-06-26T07:00:11.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f8

Ulykkesbåten

ulykkesbaaten

At det kan skje ulykker ombord er ikke til å komme bort fra. Ikke dermed sagt at det er farlig å seile, men man skal ha i bakhodet at ting kan skje. Med gode rutiner, god trening og godt utstyr kan man unngå ulykker og ikke minst klare seg best

At det kan skje ulykker ombord er ikke til å komme bort fra. Ikke dermed sagt at det er farlig å seile, men man skal ha i bakhodet at ting kan skje. Med gode rutiner, god trening og godt utstyr kan man unngå ulykker og ikke minst klare seg best mulig om de skulle inntreffe.

De tre alvorligste ulykkene årets WorldARC-flåte har opplevd har skjedd ombord i en og samme båt. Selvsagt er det delvis snakk om uflaks men det gjør jo også at man kan stille seg noen spørsmål om hvordan kapteinen (og eieren av båten) seiler, tenker sikkerhet, hvilke rutiner det er ombord og hvordan mannskapet behandles.

Over bord

Rett etter starten på vårt første legg, seilasen til Santa Martha i Colombia, skjedde den første ulykken. Ulykkesbåten er flåtens raskeste enskrogsbåt og er satt opp for hurtig seilas, og eieren/kapteinen ville som vanlig vinne. Han satser alltid alt på å komme først i havn og har stor glede av å seile raskere enn oss som er på tur.

Etter at vi hadde rundet et merke utenfor Sant Lucia valgte flere av båtene å heise genaker. På ulykkesbåten mente kapteinen at mannskapet ikke jobbet raskt nok og løp frem på dekket for å få genakeren ut av strømpen så fort som mulig. Han tok godt tak i skjøtet og nedhalet og dro disse fra hverandre slik at strømpen skulle begynne å bevege seg oppover. Problemet var at han hadde snurret skjøtet flere ganger rundt hånden for å få godt tak. Når seilet fylte skjedde det fort og han rakk ikke å komme seg løs før han ble løftet opp fra dekket og landet i sjøen. Heldigvis holdt han fortsatt fast i skjøtet og en av mannskapet fikk tak i hans andre arm og trukket skipperen tilbake ombord.

Vel fremme i Santa Martha ville ikke skipperen at historien skulle komme ut, men samtidig ga han mannskapet som trakk ham ombord igjen skylden for ulykken og kastet ham av båten. Grunnen til at han mente vedkommende hadde skylden var fordi det var denne som skulle ha fått genakeren ut av strømpen, og når denne ikke var rask nok måtte jo kapteinen ta tak i problemet, som igjen førte til ulykken.

Seileren følte seg urettferdig behandlet og valgte derfor å fortelle om det som skjedde forut for at han forlot båten. Han fikk plass på en av de andre båtene. Historien ble bekreftet av andre i mannskapet.

Nære kvalt av redningsvesten

Ulykkesbåten har forseil på rulle, men trommelen til rullen er under dekk. En løsning skal gi større forseil men som flere har hatt store problemer med og etter min mening ikke har noe å gjøre på en langturbåt. Utfordringen er at hvis man får problemer med rullemekanismen må man inn i ankerbrønnen foran, noe som ikke nødvendigvis er så lett, særlig hvis det er mye sjø.

Det hadde vært mye vind i starten av natten og når det løyet ville kapteinen rulle ut forseilet igjen. Dessverre hadde rullen låst seg og satt bom fast. Ombord var kun eieren og et mannskap. Mannskapet gikk frem til baugen og stakk overkroppen ned i ankerbrønnen for å få rullet ut seilet. Det slo mye sjø over forskipet og redningsvesten løste ut. I det lille rommet førte dette til at seilerens armer ble låst fast og han kunne hverken komme løs, tømme vesten for luft eller signalisere til kapteinen at han hadde problem.

Etter en stund ble eieren utålmodig og kom frem på fordekket. Der ba seileren om at kapteinen skulle stikke hull på reningsvesten men han ville ikke ødelegge den dyre vesten. Problemet ble forverret av at vesten fortsatte å ekspandere, noe som førte til at seileren mistet bevisstheten da hans brystkasse sakte men sikkert ble presset sammen. Da kapteinen skjønte alvoret måtte han tilbake til cockpitt'en for å få tak i en kniv. Vel fremme igjen hadde mannskapet blitt blå i ansiktet. Eieren stakk hull på vesten og fikk trukket medseileren ut. Denne begynte heldigvis å puste igjen for egen hjelp, men det var nære på.

Da vi traff vedkommende noen dager senere var han preget av ulykken og glad for å være i live. Hans øyne hadde mange sprukne blodkar og han så ikke bra ut.

Veldig nære på......

Flåtens værste ulykken så langt skjedde igjen på over nevnte båt, natten etter avreise fra Bora Bora. De var nå tre personer ombord. Kapteinen med sin sønn og dennes forlovede. Hun var ikke særlig erfaren og en natt hun hadde vakt fikk hun en ufrivillig gibb. Hun ropte på sin kjære som kom løpende opp på dekk. I det han var på vei akterover røk preventoren (10mm Dynema). Det førte til at bommen og storseilet føk over og storseilskjøtet traff forloveden som slo en salto og ble slengt ut i bølgene, uten flytevest. Skipperen ble vekket og heldigvis var sønnen ved bevisthet og hadde en AIS-nødpeilesender i lommen. Denne hadde et blinkende lys som de to gjenværende på båten så. Utrolig nok fikk de ham ombord igjen. Den reddede klagde over store smerter i nakken. Etter å ha konsultert legene i flåten ble de enige om å returnere til nærmeste havn, Bora Bora. Der sto redningsmannskapet klart og fikk sendt den skadde med fly til sykehuset i Papeete, på Tahiti.

Etter nærmere undersøkelser ble det klart at vedkommende hadde brudd i nakken. De franske legene i Papeete ville ikke operere da de mente bruddet var stabilt. Pasienten ble sendt hjem til Tyskland sammen med lege, men der var man ikke enig i konklusjonen fra Tahiti, så det endte med operasjon og litt metall i nakken på den uheldige seileren. Heldigvis ser det ut til at han vil bli helt frisk igjen.

Bakenforliggende årsaker

Hvorfor skjer alle disse tre tingene på samme båt? La oss gi uflaks noe av skylden, men det er ikke hele forklaringen.

Feil holdning

På ulykkesbåten ser man på WorldARC'en som en regatta, ikke en turseilas. Dermed seiler man hardere og tar flere sjanser enn om de hadde innsett at et ikke er noen ekte regatta. De aller fleste båtene gir mer og mer blaffen i regattaaspektet etter hvert som reisen skrider frem. Ekte langturseilere skjønner at et er viktigere med en behagelig og trygg tur fremfor å spare en time her og der. Dessverre gjelder det ikke på ulykkesbåten.

For lite mannskap og for mye seil

En del av sannheten er at denne store, svært kraftfulle og raske båten er ment å seile med et stort mannskap. Når de seiler med 2-4 mann hele tiden blir marginene små når de velger å prioritere hastighet. En mann på nattevakt er ikke mye når en squall kommer. Storseilet er enormt og kan umulig reves uten at resten av crew'et er med. Jeg er overbevist om at de kunne ha klart seg bedre hvis de hadde seilt mer defensivt med mindre seil. Nesten alle båtene i flåten reduserer seilføringen mer enn strengt tatt nødvendig om nettene. På den måten blir det ikke så dramatisk hvis vinden øker. Stort sett kan båtene seile videre uten å vekke sovende mannskap eller gjøre endringer på seilstørrelsen.

Båten er også seilt med svært mye seil om dagene. De ligger generelt sett langt etter oss andre med å reve og de hiver opp stor unnavindsseil tidligere enn alle andre. Alt dette hadde vært greit med stort mannskap men er etter min oppfatning risikoadferd når man er så få ombord som de har vært.

Lite tilpasset

Båten er ikke modifisert for å gjøre seil- og båthåndteringen lettere for et lite mannskap. Den har rulleforseil men der stopper egentlig alle turtilpasninger. På en god langturbåt vil man over tid gjøre en hel rekke små justeringer og tilpasninger, som skal gjøre livet enklere og tryggere. Intet slik er gjort på ulykkesbåten. Der er det hastighet og letthet som gjelder.

Lite ly

Båtens cockpitt gir tilnærmet ingen ly for mannskapet, hverken når det gjelder sol, regne, vind eller bølger. Det betyr at mannskapet blir slitne lenge før de hadde trengt å bli det. Med enkle grep kunne kapteinen ha utbedret dette, men han vil ikke ha sprayhood eller bimini da han mener at det går ut over seilegenskapene.

I tillegg er cockpitten av typen som er "oppe på dekket", ikke nede i båten. Den er ekstremt grunn og vid, gir lite å holde fast i og lite ly.

Lite og feil brukt autopilot

Autopiloten på ulykkesbåten brukes både for lite og feil. En forutsetning er selvsagt at den er satt opp korrekt og klarer å seile båten under de fleste forhold. Når man har et lite mannskap blir det stor slitasje på hver enkelt om ikke autopiloten brukes tilstrekkelig. Det er anstrengende å stå og stirre ut i mørket i 4 timer. En sliten styrmann gjør feil, det gjør i hvertfall jeg.

Videre er det viktig velge å seile med autopiloten innstilt etter vindvinkel ikke kurs. Det gjør at man slipper å trimme så ofte, men aller viktigst er det at mann unngår en potensiell gibb når squall'ene kommer. I en squall går vindstyrken opp, vanlig med en 50% økning men det kan også bli en dobbling. I tillegg endres vindrettningen med minst 30˚, men oftere med mer enn 45˚. En slik dreining kan forårsake en ufrivillig gibb om autopiloten er innstillt på kurs. Har man stilt den inn etter vindvinkelen følger båten rolig med når vinden dreier og som oftest ender det hele etter en stund opp med at man seiler videre på den gamle kursen.

Den råeste endringen vi har opplevd i en squall var på ikke mindre enn 420˚! Da gikk vi helt rundt i en sirkel og måtte etter en stund korrigere for den vedvarende endringen på 80˚. Artig men ganske forvirrende opplevelse.

Forbausende mange av båtene i flåten, også ulykkesbåten, velger å seile med autopiloten satt på kurs, ikke etter vindvinkel. Hvorfor de gjør det er for meg en gåte, men en forklaring kan være at de ikke har satt opp autopilotene godt nok og da fungere det ikke så bra til å styre etter vind. En annen grunn kan være at de ikke liker kursendringene som hele tiden følger av vindens egenrådige opptreden. Her ombord justere vi etter noen timer om det har vært en lite dreining, men vi er jo litt sløve. Vil man kan man selvsagt være mye mer på hugget.

Preventer

Ulykkesbåten bruker aldri preventer, noe som etter mitt syn er galskap med et lite mannskap på disse lange overseilingene. Natten sønnen gikk overbord brukte de ironisk nok for første gang preventer og denne var mye av årsaken til at alt gikk så galt. Hadde de ikke brukt preventer ville den ufrivillige gibben vært unnagjort før sønnen kom på dekk. Nå var bommen ikke gått helt over, holdt tilbake av preventern, men i det den uheldige seileren beveget seg akterover røk preventeren og alt gikk galt.

Jeg benekter ikke at preventeren i dette spesielle tilfelle var en del av årsaken til ulykken, men vil hevde at som oftest hindrer preventerene ødelagte rigger og andre ulykker. På ulykkesbåten kan det hende de ikke hadde satt preventeren hardt nok, festet den feil eller brukt et skadet eller underdimensjonert tau. I mine øyne er er dette mer et bevis på dårlig sjømannskap enn at preventer er tull. Vi bruker ALLTID preventer når storseilet brukes på slør og lens, også i lett vind. I tillegg har vi bombrens men den er ikke en erstatning for preventeren.

Dårlig behandling av mannskap

I dag seiler båten videre med kun kapteinen av de opprinnelige 3 som var med. Første mann som ble satt av er tilbake i Tyskland. Vedkommende som erstattet den avsatte seileren varte ikke lengre enn til Galapagos. Videre fra Galapagos til Marquesas øyene var det kun to personer ombord og da skjedde ulykken i ankerbrønnen.

På Tuamotene kom kapteinens kone og et vennepar ombord. Da fikk den sist av mannskapet med en dags varsel beskjed om å forlate båten da de ikke trengte ham mer. Han ble med andre ord satt i land på et lite palmeatoll, Rangiroa, fikk penger til å fly til Fakarava, der det kanskje skulle være mulig å få plass på en annen WorldARC-båt. Heldigvis ble han tatt ombord på O´deline, og seiler der nå lykkelig som kaptein.

Kapteinen på, og eieren av ulykkesbåten skjønner nok ikke hvordan hans oppførsel påvirker menneskene rundt seg og er ikke mindre frekk enn å be sistemann som ble kastet av om å komme tilbake når han på ny trengte mannskap. Selvsagt takket denne nei da han har funnet seg godt til rette på O'deline.

Alt i alt tegner dette et bilde av en mann som ikke behandler mannskapet sitt bra, hører på råd eller tar selvkritikk. Ingen av disse beskrivelsene er noe man ønsker hos en kaptein og da har man heller ikke en båt som fungerer særlig bra.

Min oppfattelse

Som tidligere nevnt har nok båten som omtales i dette innlegget vært uheldig, men med tre av tre alvorlige ulykker i samme båt kan man jo tenke at uflaks ikke er hele forklaringen.

Jeg har aldri seilt ombord på omtalte båt men har sett nøye på hvordan den er satt opp, snakket lenge med kapteinen og de ulike mannskapene. Selvsagt vil kapteinen fremstå som om alle ulykkene er på grunn av uflaks og at de har gjort alt korrekt ombord. Videre er det slik at den samme kapteinen har røket uklar med samtlige av mannskapene og har satt disse på land. De kan jo være såpass sure at de på sin side forsøker å gi eieren et dårlig rykte, både som menneske og ikke minst som sjømann og kaptein.

Det jeg skriver i dette innlegget er mine vurderinger, ikke nødvendigvis fakta. Dog har jeg forsøkt å være så etterrettelig som mulig og anonymisert både båten og eieren det er snakk om. Selvsagt vil andre fra årets WorldARC skjønne hvem det er jeg skriver om og muligens være av en annen oppfatning enn meg. Når det er sagt bør jeg også nevne at alle ulykken og vedkommende kaptein har vært en av flåtens store samtaletema. De aller fleste deler nok min oppfatning.

Ingen av bildene i innlegget viser ulykkesbåten.

Helt til sist må også eieren få ros for at han reddet livet til både sitt mannskap som satt fast i ankerbrønnen og klarte å få sin sønn ombord igjen en mørk natt med mye bølger. Å miste noen over bord uten flytevest en vindfull natt er det ultimate marerittet for alle langturseilere.

Siste nytt

Teksten over er noen uker gammel. I løpet av den tiden som har gått siden den ble lagt ut har ulykkesbåten også klart å miste roreret et eller annet sted i Fiji. Her kjenner jeg ikke detaljer og de er ikke de eneste som har hatt problmer i det området da kartene er håpløst gamle og uetterettlige. Så hva som er årsaken til dette vet jeg ikke. Kan jo være uflaks.........

/2018/06/14/ulykkesbaaten/

false

Tintomara

2018-06-14T03:27:00.000+02:00

2018-08-06T13:31:35.000+02:00

2018-06-11T03:27:40.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f7

Planer blir ofte endret

planer-blir-ofte-endret

At planer ikke alltid blir slik man hadde sett for seg er jo en kjent sak. På langtur med båt er det heller regelen enn unntaket at ikke alt blir slik man planla før avreise. Havari er den vanligste årsaken til endrede planer Langtur sliter på båtene. Kontinuerlig bruk, sterk

At planer ikke alltid blir slik man hadde sett for seg er jo en kjent sak. På langtur med båt er det heller regelen enn unntaket at ikke alt blir slik man planla før avreise.

Havari er den vanligste årsaken til endrede planer

Langtur sliter på båtene. Kontinuerlig bruk, sterk sol og saltere vann enn hva vi er vant med i Norden gjør at ting slites og går i stykker. I verste fall fører små og store havarier til forsinkelser som igjen førere til at man må revurdere sine planer.

I WorldARC-flåten har mange båter blitt forsinket av ødelagt utstyr. De har enten måttet vente på å få tilsendt nytt, vente på teknisk hjelp, vente på å få båten løftet eller det har tatt lenger tid å reparere noe enn det man hadde trodd. Noen ganger har båter gjort vendereise for å få tak i det de måtte mangle. Etterpå har de ofte måttet hoppe over en havn eller to for å ta igjen de andre.

Ødelagte dieselagregat, dynamoer, motorprolemer, deler av stående og løpende rigg som må byttes, vrange watermakere og rorhavari har vært det viktigste på flåtens forsinkelseslisten.

Vi har hatt store problemer med vårt seildrev (VolvoPenta 150S) og vi skjønte allerede i Sant Lucia at vi trolig måtte gjøre noe med det før vi var fremme i Australia. Men i det lengste håpet vi at vi skulle klare å komme helt frem uten å reparere. Det holdt selvsagt ikke og vi måtte løfte båten i Papeete på Tahiti. Det var dessverre mange andre båter som skulle løftes før oss så vi mistet noen dager med å vente på vår tur. Endelig oppe viste det seg at mekanikeren slet med selve reparasjonen og vi måtte demontere og åpne seildrevet ikke mindre enn tre ganger. En operasjon som krever at motoren løftes opp og frem for å komme til alle skruene på drevet. Alt i alt en svært tidkrevende reparasjon. Når vi endelig kom oss avgårde fra Papeete en uke for sent hadde vi ikke tid til å besøke en del av de øyene vi hadde håpet å se, men gikk rett til Bora Bora. På vei dit skjønte vi at reparasjonen ikke holdt og vi måtte reparere seildrevet enda en gang.

Denne gangen valgte vi å gjøre det selv, men bestemte oss for å forberede oss skikkelig. Alt i alt tok det en dag å løfte motoren, gjennomføre reparasjonen og tette drevet. Vi lot silikonpakningen tørke til neste dag før vi gjorde en testseilas. Alt virket og var tørt, men før vi skulle seile var klokken blitt så mye at vi ventet ytterligere en dag. Alt i alt mistet vi tre dager. Det førte til at vi valgte å droppe et besøk på Suwarrow og på den måten kunne ta igjen flåten på Niue.

Suwarrow er en liten ubebodd palmeøy midt i Stillehavet. Øyen er populær blant seiler og kjent fra boken "An Island To My Self", skrevet av Tom Neal som bodde der som eremitt i ikke mindre enn 15 år. Når resten av flåten kom frem til Suwarrow ble de møtt av to oppsynsmenn som holdt til i et lite skur.

Været spiller inn

Været er selvsagt noe av det vi lagturseilere forholder oss mest til. Når vi nærmer oss avreisedagen snakkes det mer og mer om vind og rutevalg. Underveis får alle båtene værvarsel annen hver dag per e-post. I tillegg har flåten en god del hobbymeteorologer som gladelig deler med seg av sine prognoser. Noen av båtene, der iblant Tintomara, betaler for å få skreddersydd værmelding og tips om rutevalg fra profesjonelle aktører, slik at de skal ha en tryggest og raskest mulig overseiling.

Noen ganger oppstår det værsituasjoner som gjør at enkelte båter eller hele flåten må endre planer. På vei mot Niue så vår vær-router Chris Tibbs, kjent fra bla. Yachting World, at det skulle bli noen dager med mye vind fra vest slik at ankerplassen på Niue ikke ville være et sted man ønsket å ligge. Etterhvert plukket også andre routere opp denne situasjonen og det endte med at alle båter unntatt en valgte å droppe Niue og seile direkte til Tonga.

Det var rett beslutning men vi skulle gjerne sett Niue da det skal være et flott sted. Niue anses som en av verdens vakreste øyer, særlig for dykkere og snorklere, med sitt ekstremt klare vann og sandstensgrotter. En av undervansgrottene er så stor at den kalles for "Katedralen". Dette gikk vi glipp av, men det kan vi leve godt med da vi ikke kan få med oss alt. Vi velger heller glede oss over det vi får oppleve og se. Som plaster på såret fikk vi ankret opp med jolla inne i en grotte på Tonga, og fridykket inn og ut av nærliggende huler. Selv om de ikke var like store og flotte som på Niue var det en artig opplevelse.

Helseproblemer og skader fører også til forsinkelser

Noen av båtene har deltagerne med som er såpass gamle at de har slitt med fler alderstypiske utfordringer, men så langt har ingen måttet gi seg helt av den grunn. En av båtene håpet på å gjennomføre turen med terminal kreft, noe som viste seg å holde til Tahiti, men etter flere forsinkelser på sykehus måtte de dessverre til slutt kast inn håndkleet.

En båt ga opp jordomseilingen etter at eieren fikk så store ryggproblemer at de vurderte å operere ham for prolaps. Heldigvis ble det ikke nødvendig og han håper på å fortsette sammen med neste års WorldARC fra Panama.

Som fortalt i et tidligere innlegg måtte en båt bli igjen en uke ekstra på Galapagos etter at sønnen ombord datt ned fra en mur og skadet seg ganske alvorlig. Heldigvis er han nå helt smertefri og har kunnet begynne å dykke igjen.

En av de amerikanske båtene har måttet ta det mer med ro etter at fruen ombord fikk denguefeber på Bora Bora og ble ganske redusert.

Eieren av en av de sveitsiske båtene opplevde et anfall av vertigo under et dykk på Niue og ble såpass dårlig at han trodde hans skulle stryke med. Han endte på sykehuset et par netter men kom seg heldigvis. Han har vært en entusiastisk dykker men legger nå dykkeutstyret på hyllen.

Livet hjemme påvirker livet på havet

De fleste av deltagerne på WorldARC har såpass gamle foreldre at det ikke er til å komme bort fra at noen av båtene opplever alvorlig sykdom og i værste fall dødsfall hjemme. Det fører til at man må komme seg til et sted der det er flyforbindelse og aller helst en god havn å etterlate båten i. Alt sammen ting som tar tid å få på plass. Det er ikke like lett å forlate båten her som et eller annet sted langs den norske kysten.

Så langt har blant annet to av de engelske båtene opplevd å miste en foreldre. For den ene har det ført til store endringer av planer. De har latt sin voksne sønn overta som skipper og han seiler båten til Australia. Der legger de båten frem til mars og sender den hjem med det samme skipet som Tintomara skal fraktes med. På den andre båten reiser skipper og frue hjem til begravelsen og blir borte i litt over en uke, mens en av deres beste venner overtar roret ombord, før de sees igjen på Fiji.

Som de fleste vet er vi på vei hjem til Norge, etter å ha lagt Tintomara i en trygg havn ved Sydney. Vi ønsker resten av båtene og deres mannskap en trygg og god seilas uten for store havari, for mye helseproblem, perfekt seilvær og minimalt med hjemmeproblemer.

/2018/06/13/planer-blir-ofte-endret/

false

Tintomara

2018-06-13T03:07:00.000+02:00

2018-06-13T03:06:59.000+02:00

2018-06-11T03:07:01.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f5

Hvalsafari - fra Bora Bora til Tonga

hvalsafari-fra-bora-bora-til-tonga

Det er kanskje feil å kalle dette hvalsafari, for vi har faktisk bare fått besøk av en hval i løpet av de ti dagene vi seilte fra Bora Bora til Tonga. Men det skal den ha, den gjorde det beste den kunne for å få oppmerksomhet og for å holde

Det er kanskje feil å kalle dette hvalsafari, for vi har faktisk bare fått besøk av en hval i løpet av de ti dagene vi seilte fra Bora Bora til Tonga. Men det skal den ha, den gjorde det beste den kunne for å få oppmerksomhet og for å holde på den!

Antarktisk vågehval søker venner

Da Markus sto og tok oppvasken en dag så han et kjempeplask ute, og vi sprang alle ut. Etter 20 minutter og nesten like mange hopp og sprett takket den antarkiske vågehvalen for seg, med andre ord fikk vi god tid til å studere den. Den var tydelig nysgjerrig på oss, for den svømte enda nærmere båten enn den hoppet.

Det vakreste svalestup du kan tenke deg, fra en kropp på 8-10 meter og 6-9 tonn

Det er nesten som den søkte venner! Kanskje ikke så rart, siden det nå er tiden der vågehvalene og de kanskje enda mer kjente knølhvalene er på vei fra vinter i Antarktis der de har vært for å spise seg fete. Trolig var den på vei til Tonga for et vanvittig slektstreff fra juni-juli til oktober-november. Syk etter oppmerksomhet var den i alle fall. Og vi fikk gleden av en eksklusiv privat forestilling på første rad.

Perfekt svalestup

Bare så det er sagt, det er ikke enkelt å vite hvor hvalen kommer opp neste gang. Den tar sats langt nede fra før den flyr rett opp i lufta med hele kroppen ute av vannet - breaching eller bare overkroppen stikkende opp - spy hopping før den velter tilbake og lager et skikkelig plask.

Tenk deg hvor mye kraft det skal til for å komme så langt opp for å titte, og kanskje helt ut av vannet - breaching som er det vanlige hoppet de store hvalene driver med.

Hvalen tittet stadig rundt seg - spy hopping, for å få et overblikk. Men hva titter den etter? Vi tror det var oss!

Tenk deg hvor mye mer 9 tonn spruter når den velter tilbake enn et skarve menneske på under 100 kilo kan lage med et mageplask, eller enda bedre bomba. Nei, faktisk er det mest rygg eller sideplask den driver med.

Hvorfor gjør den dette? For å vise fram den kritthvite buken og undersiden? For å få leke med den kuleste gjengen? For å tøffe seg for gutta eller damene? Leken gir uansett nyttig øvelse til når popluaritetskonkurransen virkelig er igang.

Ja, for i følge Markus er båten vår selvfølgelig også en dame slik alle seilbåter er! Vår røde båt med sort skrog sies å kunne tiltrekke seg flere hvaler og delfiner enn andre mer tradisjonelle hvite seilbåter. Om det stemmer vites ikke, men troen på det skader ingen!

På Tonga-øygruppen finner de seg sine maker og kalver i rolig og beskyttet vann. Det skjønner jeg godt, for ellers er dybden rundt denne øygruppen på mer enn 5.000 meter på lange områder. Ikke bare ligger øygruppa på en rygg ved brådypet, under vann er det også høye søyler som Unicorn seabed som reiser seg nesten til vannoverflaten fra dypet. Kontrasten til nordsjøen er definitivt stor.

Legg merke til vann- og lufttemperaturen på underkant av 30 grader kl 5 en deilig nattevakt. Det er ikke rart at både antarktisk vågehval og forfrosne vikinger fra det høye nord blir yre av glede over slike forhold! Om dagen viser hydrometeret 55 prosent luftfuktighet og termometeret 38 grader under dekk. Derfor går det mest i badetøy om dagen og t-skjorte og shorts om natten.

Amatørbilder og ikke National Geographic

Som sagt er de vanskelig å vite hvor hvalen dukker opp neste gang, så bær over med oss for våre uskarpe og kornete amatørbilder. Tau og annet ofte i veien og stjeler fokus - bokstavelig talt. Autofokusen lar seg lett lure de få sekundene det hele skjer.

Siden Markus hadde tatt det daglige kamera med all-round linse, sto jeg der med et tungt kamera med superlinse og lente meg til masten i 15 minutter. En god og uventet øvelse i statisk styrke i en ellers lite fysisk krevende hverdag. Akkurat i det øyeblikket skulle jeg gjerne ha vært ombord i Explorer-båten National Geographic Orion som vi besøkte på Rangiroa i Tuamotene og som Aksel beskrev i et tidligere nyhetsbrev. Der hadde jeg sikkert blitt kurset i hvordan fange motivet på best mulig måte og ikke minst hvordan holde kameraet stille. Antakeligvis er det ikke verre enn å bruke ettbeinsstativet vi har under dekk, men ennå ikke har brukt. Hvem har roen til å hente det og troen på at det er tid til å gjøre det, når noe virkelig spennende plutselig skjer?

Vi mistet en dag! Og så kom vi fram

Vi hadde rolige forhold og seilte for det meste de ti dagene fra Bora Bora til Tonga. Vi hadde ro til å gjøre unna en hel del skole ombord og andre mer eller mindre viktige gjøremål.

Dessverre var det flere båter som opplevde både lyn og torden svært tett på og mer vind enn vi liker. Heldigvis kom alle fra det uten alvorlige skader verken på båt eller mannskap, selv om det noen ganger var bare flaks og tilfeldigheter. Det vil helst gå bra.

Underveis krysset vi den internasjonale datolinjen, og har dermed mistet en dag. Det er en underlig følelse å gå rett fra 27 til 29 juni. På en av båtene mistet et av mannskapet bursdagsfeiringen sin, men ble likevel behørig feiret av flåten da vi alle hadde kommet fram til Tonga.

Og så kom vi fram til Tonga, et øyrike med mange underlige steinformasjoner.

/2018/06/12/hvalsafari-fra-bora-bora-til-tonga/

false

Tintomara

2018-06-12T02:05:00.000+02:00

2018-06-26T06:58:32.000+02:00

2018-06-11T02:08:34.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f6

Australia, here we come!

australia-here-we-come

Det er lenge siden vi gjorde om på våre planer fra å seile hele verden rundt til å stoppe i Australia. Hovedårsaken var for å komme tilbake til Norge innen et år. Vi reiste fra Norge 20. august og lander på Gardermoen 11. august. Vi har forlatt WorldARC I løpet

Det er lenge siden vi gjorde om på våre planer fra å seile hele verden rundt til å stoppe i Australia. Hovedårsaken var for å komme tilbake til Norge innen et år. Vi reiste fra Norge 20. august og lander på Gardermoen 11. august.

Vi har forlatt WorldARC

I løpet av de månedene vi har seilt sammen med alle de fantastiske menneskene i WorldARC har vi fått mange gode venner. Noen håper vi forblir venner for livet! Det er derfor med tristhet vi har valgt å droppe Fiji og heller seile direkte til Vanuatu og så videre til Australia.

Gleder oss til Australia!

Nesten alle de andre WorldARC-båtene har forlatt oss og seiler nå mot Fiji. Vi setter seil mot Vanuatu i dag eller tirsdag og regner med å bruke 7-8 dager på den 1.100nm lange overfarten til Vanuatu. Videre fra Vanuatu til Coffs Harbour er det ca. 1200nm, noe som bør ta oss 8-9 dager.

Hvorfor?

Man kan selvsagt lure på hvorfor noen kan velge å hoppe over Fiji, som skal være så flott. Den viktigste årsaken er at vi sparer minst 3 uker før vi skal over til Australia. Det gir oss god tid til å avvente eventuelt dårlig vær. Videre gir det oss mer tid i Australia, noe særlig ungene har ønsket.

Det er ikke slik at det tar tre uker å seile til Fiji herfra, som nærmest ligger på veien til Vanuatu. Men skulle vi fulgt WorldARC'ens kjøreplan ville vi brukt så lang tid ekstra før vi hadde kommet frem til Vanuatu og dermed like lang tid ekstra før vi hadde kommet frem til Australia. Derfor har vi valgt gå direkte og få god tid på overseilingene og i Australia.

Vi må ikke glemme at det nå er vinter her på den sørlige halvkule og været påvirkes av det. For oss betyr det at det vil være flere lavtrykk som kommer opp sørfra og de vil vi helst klare å manøvrere mellom. I dag ligger vi som sagt på Tonga og her venter vi på nettopp at en lavtrykksrygg skal passere. Når den har gjort det setter vi seil og skal da ha flott seilvind til Vanuatu. Med bedre tid kan vi uten å stresse vente på at dårlig vær passerer.

Vanuatu

Fra Tonga seiler vi direkte til øya Tana som er en del av Vanuatu. Der er planen å bli i en kort uke. Hovedmålet er å se vulkanen xxxxxxx, som etter sigende er den lettest tilgjengelige aktive vulkanen i verden. Det skal være et imponerende syn å stå å speide ut over glødende lava i solnedgangen.

Vi skal også innom en skole og overlevere en del skolemateriell som de sårt trenger. Det er snakk om penner, blyanter, kladdebøker m.m. Vanuatu er veldig fattig og alt vi ikke trenger tas med glede i mot. Det blir også noe fiskeutstyr, dykkemasker og snorkler som forhåpentligvis finner nye eiere på øya. Med unger som vokser ombord har det også blitt en del klær vi kan sende videre til andre i rett størrelse.

Vanuatua ble før kalt for Nye Hebridene og de ble sendt litt frem og tilbake mellom ulike kolonimakter. Den siste tiden før de fikk selvstyre var de under både GB og Frankrike. De hadde to politistyrker, en fra GB og en fra Frankrike, og det meste var delt opp. Blir spennende å se hvordan det har påvirket kulturen der.

Etter å ha vulkanisert, bunkret og proviantert bærer det videre til Australia. Vi vil ikke være for lenge på Vanuatu der man kan få malaria. Vi tar ingen sjanser og går på medisiner hele tiden. Vi har vært så heldige å få hele beholdningen med Malarone fra Libecio og Mischief. Cathrine har hatt nærkontakt med malaria før, når hun var med Redd Barna i Uganda og har ingen planer om å oppleve det igjen.

Heldigvis skal de nye medisinene som Malarone ikke gi like heftige bivirkninger den gode gamle Lariam. Den ga mye kvalme og helt sinnsyke drømmer. I Uganda møtte vi en dame som hjemme i England jobbet i barnehage. Hun opplevde hver natt at hun i sine drømmer tok livet av alle ungene, fileterte dem og lagde gode middager basert på ferske barn. Det som skremte henne mest var at hun gjorde det helt uten følelser. Cathrine drømte om blå ballonger mens jeg bare sov.

Australia

Vi seiler direkte fra Vanuatu, sør om New Caledonia, og over til Coffs Harbour, som ligger midt mellom Brisbane og Sydney. Dette er en av innsjekkingshavnene og i Australia skal man være svært nøye på at man gjør innsjekking korrekt.

Er vi fremme i Coffs Harbour i god nok tid skal vi leie bil og komme oss litt nord for Brisbane og ikke minst besøke Australia Zoo. Ungene, særlig gutta, er veldig interessert i alt som kan krype og gå.

Så er planen å komme oss ned til Newcastle og legge Tintomara der frem til mars, da hun plukkes opp av et fraktskip og sendes til Europa.

Seilasen sørover fra Coffs Harbour skal være grei da vi kan regne med medstrøm og vestavind. Det kommer til å ta noen dager å pakke sammen båten. Alt av løpende rigg skal ned, seil pakkes bort, påhengsmotorer legges inn i båten, alt løst utstyr fjernes, konservere watermaker og motor, fjerne alle matvarer som ikke tollerne har konfiskert, vaske ned en godt brukt skute, pakke to store kasser som skal sendes til Norge med utstyr som ikke bør bli liggende i båten i nesten 9 måneder og mye mye mer.

De to siste ukene av vårt opphold i Australia har vi leid en leilighet i Sydney. Da skal vi være på skikkelig storbyferie og ikke minst være masse sammen med noen av våre aller beste venner som har flyttet til denne flotte og spennende byen.

Vi gleder oss til å se dere alle igjen. Det er jo ikke mer enn to måneder til vi står på norsk jord igjen.

/2018/06/11/australia-here-we-come/

false

Tintomara

2018-06-11T03:06:29.000+02:00

2018-06-11T03:06:29.000+02:00

2018-06-11T02:45:50.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f4

Kjønn, hva er det?

rae_rae

En ting som er helt annerledes i Polynesia enn hjemme er hvordan man forholder seg til kjønn. Om en person er mann, kvinne, transkjønnet eller noe annet er rett og slett ikke ansett som viktig. Her er det veldig vanlig å møte menn som kler seg som kvinner, kanskje har

En ting som er helt annerledes i Polynesia enn hjemme er hvordan man forholder seg til kjønn. Om en person er mann, kvinne, transkjønnet eller noe annet er rett og slett ikke ansett som viktig. Her er det veldig vanlig å møte menn som kler seg som kvinner, kanskje har bryster og oppfører seg svært feminint. De er en absolutt og fullstendig likeverdig del av befolkningen og det var interessant å se at de på ingen måte omgikkes mest med hverandre. Det var like vanlig at de satt sammen med gutta som med jentene, unge som gamle og de deltok på alle måter som hvem som helst annen.

Når vi spurte om hvordan de på en så bra måte hadde fått til denne normaliseringen fikk vi bare et rart blikk. Det er ikke av ny dato men har vært slik i flere hundre år, og vi fikk beskjed om at hadde vi problem med det var det nettopp kun vårt problem. Her ser man på det som helt normalt og derfor ble spørsmål om integrering, normalisering osv. ikke forstått.

Må innrømme at vi i starten sendte både den ene og den andre personen nysgjerrige blikk, men etter hvert tenkte ikke vi heller noe over alle disse gutta, som hjemme vil stukket seg skikkelig ut.

Historisk forklaring

Med fare for å ha misforstått ser det ut til at det er en historisk forklaring til at transpersonene, eller Rai Rai som de omtales som her, står så høyt i kurs i Polynesia. Samfunnene her var matrikalske og den førstefødte datteren arvet alt. Hvis man fikk en sønn først var det ikke uvanlig å helgardere og derfor oppdro denne som jente, i tilfelle det ikke ble flere barn eller kun gutter.

Videre har man ikke noe ord her i Polynesia for homoseksualitet. Hvem som vil ha sex med hvem og hvordan er en privatsak og det er ingen som dømmer.

Vil tro at transpersoner ikke hadde det særlig lett når misjonærene herjet som verst på øyene. Men heldigvis har ikke polynesierne latt seg forme for mye, selv om ulike kristne kirkesamfunn står sterkt i dag.

Høy anseelse

Rae-rae'ene er vel ansett i alle serviceyrker. De er kjent for å være dyktig, service minded og svært sosialt kompetente. Derfor er det nærmest regelen at flere av de ansatte i butikkene er Rai Rai.

På grunn av sin store sosiale kompetanse er de også regnet som et viktig lim i samfunnet, der de på mange måter har en fot i alle leire.

Vi har uten tvil en del å lære av polynesierne, det er ikke alltid slik at vi som lever i de mest "moderne" samfunnene har kommet lengst i alt.

/2018/05/18/rae_rae/

false

Tintomara

2018-05-18T06:30:48.000+02:00

2018-05-18T06:30:48.000+02:00

2018-05-18T06:22:23.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f3

Marsjere for kvinnene

marsj_for_kvinner

Etter noen flotte dager på Hiva Oa, i franske Polynesia, bestemte vi oss for å kun besøke en øy på veien til Nuku Hiva og neste samling. Bedre å bruke mer tid på færre steder tenker vi. Vi dro til Ua Huka, en av de mindre besøkte øyene i Marquesas

Etter noen flotte dager på Hiva Oa, i franske Polynesia, bestemte vi oss for å kun besøke en øy på veien til Nuku Hiva og neste samling. Bedre å bruke mer tid på færre steder tenker vi.

Vi dro til Ua Huka, en av de mindre besøkte øyene i Marquesas og kun 700 gjestfrie sjeler.

Eksotisk havn

Vi var lei rulling etter havnen på Hiva Oa og da så Vaipee Bay ut til å være bedre. Det er en minifjord på sørsiden av Ua Huka. Nesten umulig å få øye på fra havet, men stoler man på kartet var det ingen sak å komme inn. Vel inne mellom bratte fjellskrenter lå vi veldig trangt men trygt. Fantastisk sted, nesten uten besøkende båter og med en sliten betongkai innerst i bukta.

Vaipee er øyas minste bebodde dal, men har både rådhuset, en katolsk kirke, barneskole, et av postkontorene, to pensjonat og ikke mindre enn 4 bitte små butikker.

Geiter og hester

Ua Huka er en tørr øy. Den er ganske grå pga. lite regn men også fordi det i mange år har vært fullt frislipp av hester og geiter som alle spiser for mye av den viktige vegetasjonen. Geitene klatrer over alt og på de mest utrolige steder. Vi hadde dem i klippene rundt båten. Hvordan de kom seg dit er et mysterium.

Fantastisk gjestfrihet

Så fort vi kom i land ble vi møtt av en lokal mann som satt å små sov i bilen sin. Han kjørte hele familien opp til rådhuset. Vel fremme ble vi mottatt av en smilende herre i caps og praktiske klær, ordføreren. Han overtok som den naturligste ting i verden jobben som vår personlige sjåfør og guide.

Ordføreren tok oss til museet i øyas eneste politibil, guidet oss rundt i den lokale botaniske hagen, plukket masse frukt til oss og ba oss om å innfinne oss på kaien neste morgen 06.00, da vi selvsagt måtte delta på en marsj for øyas kvinner.

Vi har aldri tidligere møtt større gjestfrihet enn her i Marquesas og da særlig på Ua Huka. Det finnes ikke noen taxi, men det trengs ikke, da de som måtte behøve skyss blir plukket opp. Alle smiler, hilser og forsøker å hjelpe hverandre.

Kvinnene feires

Tidlig neste morgen møtte de trøtte mannskapene fra Mischief og Tintomara opp på kaien der vi ble stuet samme på lasteplanet til ordførerens pickup. Han kjørte oss opp til starten av marsjen.

Sammen med øyas kvinner, barn og en del av mennene, marsjerte vi avgårde mot øyas største sted, Hane. I løpet av to dager ble vi dels med på og dels tilskuere til, alt fra fiskekonkurranse, finale i opphugging av kokosnøtter (kun damer, da de er raskest), morgengym ledet av en entusiastisk transvestitt, stiftelse av en kvinnegruppe med påfølgende valg, maraton for begge kjønn og mye mer.

De lokale damene er veldig stolte og det ser ut til at de på mange måter er likestilte med gutta, men de har sikkert en del å stri med her også, som i resten av verden. Derfor var det helt tydelig viktig for dem å få på plass en kvinnegruppe og satt en del ting på dagsordenen.

Driftige søstre

I løpet av disse dagene ble vi kjent med søstrene Victoire og Melinda. Utrolig driftige damer som selvsagt var med på å starte kvinnegruppa. De hadde begge studert, jobbet og bodd noen år på Tahiti, men nå vendt tilbake til roen på Ua Huka.

Melinda jobbet på øyas flyplass og kunne en del engelsk. Hun drev også en liten butikk sammen med søsteren. Victoire hadde ansvar for de to postkontorene. Det ene var åpent før lunch og det andre etter. Da det ikke finnes bank på Ua Huka er det i realiteten hun som er banken også. Victoire var like hyggelig og hjelpsom som sin søster men snakket ikke engelsk.

Søstrene tok over for ordføreren og passet på oss i to dager. De kjørte oss rundt, hjalp oss med å handle, og mye mer.

Maskotter til Tintomara

En ting som har fascinert oss stort her på Marquesas er tiki'ene. Tiki er et fellesnavn på gudebildene/statuene som man finner over alt der den polynesiske kulturen har vært etablert. De mest kjente er statuene på Påskeøya, men vi nordmenn har jo vår egen tiki i Kon-Tiki, flåten til Tor Heyerdahl, som var oppkalt etter en slik figur/høvding/konge, og avbildet på flåtens seil.

På Hiva Oa har de funnet mer enn 560 slike statuer, og heldigvis klarte ikke misjonærene å ødelegge mer enn noen få. På Ua Huku har de kun funnet to tiki'er og vi var så heldige at mannen til Victoire er treskjærer og lever av å lage trevarianter av disse i tillegg til egne figurer. Av ham fikk vi kjøpt flere, blant annet de to lokale, der den ene skal gi fiskelykke og den andre beskytter båter og sjøfolk. Perfekt som små maskotter for Tintomara og hennes mannskap.

Hyggelige folk

Under hele besøket var vi omgitt av lokalbefolkningen med hyggelige smil og godt humør. Nysgjerrige unger spiste, badet og spilte fotball med oss, tydelig opptatt av hvem vi var og hva i all verden vi gjorde der.

Folk er ikke rike på disse øyene, men det ser ut til at de har hva de trenger og det er definitivt ingen som sulter. Man opplever overhodet ingen form for pågåenhet som den man ser i Vestindia, der det hele tiden skal selges og "hjelpes". Det er lett å slappe av og kose seg. Dette er virkelig et sted der de fleste kan finne roen. De er stolte over sin kultur og sitt språk.

Ua Huka og menneskene der kommer vi aldri til å glemme. Dette er et av de kuleste stedene vi har besøkt.

/2018/05/18/marsj_for_kvinner/

false

Tintomara

2018-05-18T05:03:05.000+02:00

2018-05-18T06:12:23.000+02:00

2018-05-17T09:03:14.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f2

Tuamotene under vann

tuamotene_under_vann

Minnene våre fra dagene her på Tuamotene [https://en.wikipedia.org/wiki/Tuamotus] vil nok være dominert av våre opplevelser av livet under vann. Vi har fått med oss alt vi kunne forestille oss og mer til! På atollet Kauhi - hadde vi fred og ro til å snorkle med

Minnene våre fra dagene her på Tuamotene vil nok være dominert av våre opplevelser av livet under vann. Vi har fått med oss alt vi kunne forestille oss og mer til! På atollet Kauhi - hadde vi fred og ro til å snorkle med småhaier og fargerike fisker i knehøyt vann alene på revet. På Fakarava dykket vi med haier på spesielt fargerike korallrev. Vi dro til Rangiroa for å få muligheten til å dykke med ville delfiner. Vi til og med koste med delfiner større enn oss, Calle hadde en tango-for-to med en av dem og en skilpadde var sulten på kameraet mitt!

Snorkling og fridykking med haier

Her på Tuamotene har vi hatt noen fantastiske dager med bading, snorkling og dykking med mette og fredelige haier svømmende rundt oss og båten.

Haier finnes i alle størrelser og typer. Dette eksemplaret av Nurse shark var vel 3 meter lang, men trålte området for krabber og andre skalldyr i vannet. Det er ikke størrelsen det kommer an på, de fleste haier er rett og slett ikke interessert i oss mennesker. Gutta ombord badet rundt den uten at den brydde seg. En fasinerende opplevelse.

En dag Markus og jeg var borte fra båten noen timer matet guttene ombord småfisk og dessuten haier bak båten med rester av pannekaker, kokt skinke og annet de fant. Småfiskene var ofte raskere og mer interessert.

Det er ikke størrelsen det kommer an på, de fleste haier er rett og slett ikke interessert.

Likevel, jeg er litt skvetten og liker ikke å snorkle eller svømme alene. Nettopp det å bade alene, spesielt når det er solnedgang eller soloppgang er ikke å anbefale. Haiene ser dårlig når det er skumring og uklart vann og kan tro vi er noe annet spiselig, og skjønner først etter ett bitt at de tok feil. Heldigvis er uklart vann ikke et problem på Tuamotene. Selv om det ikke er noen kjente ulykker med hai for turister her har lokale fridykkere som jakter fisk med harpun opplevd haier på tjuvjakt på vei opp til overflaten. Haiene forsøker rett og slett å ta fangsten og da har det noen ganger endt opp med biteskader. Folk i dykkebutikken forteller at det gjelder å være superrask opp til overflaten med fangsten, særlig fordi haiene fort lærer seg å kjenne igjen lyden av harpunen og hvor fridykkerene pleier å jakte. Jeg er glad det er mye jeg ikke behøver å gjøre!

Også gutta ombord har hatt mye moro med å fridykke ved båten. De har målt dybden ved å bruke dykkerklokke og sette klesklyper på ankerlina til jolla. Med litt øvelse og hjelp til å komme ned under vannoverflaten har Aksel kommet imponerende langt ned, helt til 5 meter. Egne svømmeføtter til fridykking og noen ordentlige magedrag gjorde det mulig for Anders å komme ned 16 meter og Calle å fridykke helt ned til 21 meter til ankeret. Ingen av gutta er direkte redd for hai, men mer nysgjerrige.

Dykking med haier

I følge lokale skal man behandle haier med respekt, akkurat som man gjør med hunder man ikke kjenner. Hunders signaler er jeg trygg på at jeg forstår, mens haiens manglende mimikk og døde blikk er så veldig fremmedartet.

For meg er nærkontakt med hai, en for mye...

Det hjelper heller ikke at mitt livs første møte med skrekkfilm har satt seg som en ryggmargsrefleks, Haisommer. En dykkeleder mente at mine krystalløredobber reflekterer lyset og derfor visstnok tiltrekker seg haienes oppmerksomhet når vi dykker, noe han var glad for. Jeg har opplevd flere ganger at haier har svømt rett mot meg, noe som ikke har gjort at jeg har fått fram kameraet for å filme det unike øyeblikket, men heller gjort meg forfjamset. For meg er nærkontakt med hai, nærkontakt med en hai for mye. Derfor holder jeg meg hele tiden tett til andre for at vi kan oppfattes som et mangehodet troll og ikke en godbit å prøvesmake.

Her på Tuamotene har ikke haien vært det viktigste målet, siden vi så så mange forskjellige typer og hadde våre første opplevelser med hai på Galapagos. Likevel, her har vi sett lemon shark, grey reef shark, black tip reef shark, black fin shark, white tip shark, silver tip shark og nurse shark. Noen andre dykkere så også en stor tigerhai på samme sted vi dykket dagen før, men tigerhaien har fått et ufortjent dårlig rykte. Haien man virkelig skal passe seg for er bull shark - oksehaien, men har heldigvis ikke blitt sett her. Likevel, det var en spesielt stor opplevelse å ligge inne i en grotte under strømdykk og se haiflokker svømme tett forbi. De så oss ikke eller de brydde seg ikke.

Korallrev og akvariefisk

Når vi har dykket har vi beveget oss inne i lagunene og i den til tider sterke tidevannstrømmen på vei ut eller inn av atollene. *beskrevet i et annet nyhetsbrev Strømdykk er spennende og deilig, vi opplever at vi svømmer så fort og lett som bare det! Men det er også krevende å holde riktig oppdrift for å unngå å bli dratt ut på for sterk strøm eller i feil retning i tillegg til alt det nye og eksotiske vi ser rundt oss. Strømmen gjør at livet i havet er spesielt fruktbart. Dykkene har blitt bestemt ut fra hvor og når det er mest sannsynlig å se haier og delfiner i tillegg til fargesprakende koraller og akvariefisk av alle slag. Og vi har vært heldige. Det var koraller og akvariefisk i alle farger, former og mønstre, også imponerende sjokkrosa koraller.

Tango for to med delfiner

Vi dro ene og alene til Rangiroa for å forsøke å dykke med ville delfiner. Der er det en flokk delfiner som er så godt kjent at de enkelte medlemmene til og med har fått kallenavn. Dette er Common Bottle Nose Dolphin - tenk Flipper. Dette er delfinarten vi vanligvis møter i delfinarier og som til og med de gamle romerne og grekerne kjente til. Arten har tydelig nebb og (nese-)stopp, er blant de aller største og kan bli opp til 4 meter lange. Også flokker med ville delfiner framstår som menneskevennlige i mange regioner og er kjent for å opptre for folk med luftige hopp. Men i ekspertbok om hvaler og delfiner blir man frarådet å svømme med og berøre denne arten så framt det ikke er i velregulerte situasjoner, siden det kan føre til stress og til og med aggressiv respons. Når vi spurte dykkelederne på det lokale dykkesenteret om det mente de at delfinene her ikke har vist noen form for aggresjon og at så lenge de selv kom til oss kunne vi godt ta på dem, ja at de til og med likte å bli klappet.

Tidspunkt og sted for dykket ble nøye valgt ut for å øke sjansen, for det er ingen selvfølge at dykkere ser delfiner eller at delfinene er interessert i kontakt dersom dykkerne er heldige og ser dem. Men på vårt første av de to dykkene fikk vi full pott. Vi så to andre dykkere kose med noen delfiner et stykke unna, Markus svømte ut til dem og vi andre fulgte etter. Vi tok sjansen og vi fikk lang tid, hele 20 minutter sammen med delfinene. En dykker som i andre situasjoner har innrømmet å være mindre vant til kjæledyr dro en delfin til og med i rygg- og halefinnene uten at delfinen viste noe stressreaksjon i det hele tatt. Andre av oss klødde dem slik at de la seg over på ryggen for å bli klødd også på den lyse magen, akkurat som en hund som ber om mer kos. To litt større delfiner på sirka 3 meter og en yngre og mindre delfin oppsøkte oss og viste ingen tegn på stress da vi åtte dykkerne flokket oss tett rundt dem.

Delfinhuden kjentes ut som ingenting annet vi noengang har kjent på. Det høres sikkert rart ut, men huden føltes tørr under vann, lett ru og veldig glatt. Huden på kroppen virket hard som umoden mango, med andre ord bare muskler, det til tross for at vi vet at det er masse underhudsfett under. Dermed vet vi at spekk tydeligvis ikke er så mykt som menneskefett. Nebbet og ansiktet opplevde jeg derimot som mykt som overmodne plommer, noe jeg tror gjør dem veldig sensitive for fysisk og sosial kontakt. Til forskjell fra haier har delfiner et vennlig og tydelig kroppsspråk der til og med munnen ser ut til å være i et evig smil.

Calle hadde til og med en tango-for-to med en av delfinene. Spesielt Anders og Calle var ivrige og glemte seg helt, og sank sammen med delfinene, minst 10 meter. Det gjorde at de måtte vekkes fra delfintransen av Markus og dykkeguiden og ble dratt med opp og videre.

En morsom og overraskende avslutning

Jeg trodde ingenting kunne overgå møtet med delfinene, men dagens morsomste situasjon var når jeg på slutten av dykket oppdaget en skilpadde som gresset på en korall.

En sulten, nysgjerrig og så skuffet skilpadde

Det var en relativt liten Hornbill Turtle som vi har sett mange av på Galapagos. Likevel, da jeg filmet og svømte mot den, kom den mot meg. Den stoppet aldri! Jeg skjønte nesten for sent at den ville spise kameraet mitt! Det var en sulten, nysgjerrig og så antakeligvis forvirret og skuffet skilpadde. Kanskje det var det oransje flyteelementet som tiltrakk oppmerksomheten?

Kose med ville dyr i deres element, hva kan vi nå gjøre som overgår dette? Vi matet dem ikke, og de kunne stikke av når de selv ville. Det er ikke som på delfinshow på delfinarier der delfinene er lært opp til å tåle å bli tatt på. Disse delfinene oppsøker dykkere av egen fri vilje og koser seg som nytelsessyke kjæledyr. Trolig får vi aldri igjen oppleve noe lignende. Det gjelder også dykking og snorkling med haier, sjøløver, skater og alt annet vi har sett og gjort så langt på turen.

/2018/04/28/tuamotene_under_vann/

false

Tintomara

2018-04-28T06:53:00.000+02:00

2018-05-18T03:50:55.000+02:00

2018-04-27T01:48:59.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f1

Virkelige, ultimate Stillehavsøyer

ultimate_stillehavsoyer

De siste 14 dagene har vært noen merkelige dager. De har vært våre. Lett omskrevet fra Arnulf Øverlands dikt har dette vært en drøm. Vi har seilt dit vi har ønsket i øyegruppen Tuamotene i hjertet av det franske Polynesia. Øygruppen ligger midt mellom de høye vulkanøyene i det nordøstlig

De siste 14 dagene har vært noen merkelige dager. De har vært våre. Lett omskrevet fra Arnulf Øverlands dikt har dette vært en drøm. Vi har seilt dit vi har ønsket i øyegruppen Tuamotene i hjertet av det franske Polynesia. Øygruppen ligger midt mellom de høye vulkanøyene i det nordøstlig hjørnet - Marquesøyene og Selskapsøyene med Tahiti som naturlig midtpunkt i den sørvestlige delen.

Blant mange atoller i Tuamotene valgte vi oss atollene Kauehi, Fakarava og Rangiroa. De ble valgt på grunn av henholdsvis fred og ro, perler og dykking med haier på fargerike korallrev og på grunn av muligheten for å dykke med delfiner. Vi har fått med oss det hele! Se mer om dette i nyhetsbrevet om [under vann].

Vi har hatt en danske ombord helt fra Nuku Hiva på Marques til og i Tuamotene og hit til Tahiti. Da vi forberedte oss for seilingen fra Marquesøyene til Tuamotene var vi så heldige å bli spurt av Calle, som også seilte med oss på Galapagosøyene, en dansk, ung seiler og båtbygger om vi hadde lyst på ekstra mannskap. Jeg ville gjerne lære mer om trimming av seil av en europamester i Hobby Cat og Markus kunne ha nytte av en båtbyggers syn på enkelte ting. Vi alle og da spesielt Anders og Aksel har satt stor pris på selskapet. De har sett film og lagd mat sammen, snakket med ham i mange timer og ellers har han vært en morsom lekekamerat for dem, blant annet fra spilling av Fifa på Nintendo switch til vill lek.

Turistkort fra underlige Tuamotene

Atollene i øygruppa Tuamotene er ultimate Stillehavsøyer, slik vi tegnet dem etter fantasi og turistkort på barneskolen. "Her er så underlig." Men selv om vi akkurat som Sigbjørn Obstfelder også har havnet på en annen klode, er dette en god drøm, og ikke et sted der det er lutende hester og solen er borte. Vi lever ut drømmen om palmeøyer under en uendelig himmel og en ustoppelig sol over oss der vi kan kjøle oss ned i krystallklart vann. Dette er atoll som bare består av en uendelighet av tynn-tynn stripe med sand, kokospalmer og koraller som rammer inn rolige laguner.

Sett fra fly dukker atollene plutselig opp som turkise runde eller ovale sirkler i det blåsvarte havet med flere tusen meters dyp. Atollene er virkelig øde øyer, langt her ute i Stillehavet. Det er så grunt vann i lagunen og korallhoder kan stikke så høyt opp at vi må følge leden, sitte i masten eller stå framme i bauen på båten for å følge med. Mange atoller har bare en eller to veier inn til lagunen, noen ingen i det hele tatt for båter som oss som har en båtdybde på to meter. Toao er et slikt atoll uten inngang og som vi hadde på besøksplanen vår, men som vi valgte å hoppe over. Der kan seilere bestille bøye på utsiden og bli servert middag hos en lokal familie. Selv om landstripen sjelden går hele sirkelen rundt sørger korallrevet for at det ikke er framkommelig med båt. Har dere sett barnefilmen Vaiana, vet dere hvor forføreriske korallrevene er og hvor lett de kan knuse en båt.

Disse Stillehavsøyene er ultimate drømmeøyer som minner om min barndoms romantiske film "Den blå lagunen". På Rangiroa er da også The Blue Lagoon et yndet mål for snorkle- og badeturister. Noen ganger er virkeligheten så uvirkelig vakker at det kan være vanskelig å tro på, som akkurat her. "Her er så undelig".

Perler, perler - tøffe, røffe, svarte perler

På mange atoller produserer de sorte kulturperler hovedsakelig til eksport til Tahiti, men noe også til direkte salg til turister. Østersmuslinger blir tredd på en snor, åpnet og et "perlefrø" blir plantet. Tre ganger i året og tidligst etter 18 måneder høstes perlene, noen østers blir gjenbrukt og får nye perlefrø, de andre blir mat. Kvaliteten på perlene blir vurdert og klassifisert ut fra hvor mye de skinner, selvfølgelig størrelsen og formen som kan variere fra dråpe og ujevne, men helst perfekt runde. Perlene har mange ulike farger, som avdempet farget sukkertøy. Jeg synes de framstår som tøffe og røffe, og mindre formelle enn de klassiske asiatiske hvite perlene.

Det er bedre å kjøpe perlene direkte fra perlefarmene selv, eller smykkene fra den lokale gullsmeden slik jeg gjorde for å støtte deres arbeidsplasser. Hele familien er i generasjoner involvert, fra å dyrke perlene, være gullsmed og å selge dem. De kjenner perlene bedre enn noen. Det er selvfølgelig også rimeligere å kjøpe lokalt enn på Tahiti der prisene gjerne femdobles hos det dominerende kinesiske Wan perlekonsernet - The Emperor of Pearls.

Virkelig øde øyer?

I tillegg til produksjon og eksport av sorte perler er det på noen atoller nok land og kokospalmer til å dyrke kokos. Bortsett fra matproduksjon fra enkel kjøkkenhage og fisking må alt annet importeres med en ukentlig levering fra Tahiti, noe som gjør det dyrt for vanlige folk å leve og bo her.

Takket være turistnæringen er det yrende liv på Rangiroa og Fakarava. Lagunene er preget av blant annet snorkling og dykking, restauranter, hoteller og alt annet som hører med besøk av seilbåter og cruisebåter som for eksempel National Geographic Orion Vi, spesielt Markus og jeg koste oss ordentlig med ordentlige franske bakvarer og pizza fra en ekte, fransk konditor og kokk.

Turist eller ikke turist

På andre atoller som Kauehi er kanskje mer enn halvparten av husene forlengs fraflyttet og nå ordentlig forlatt. Her er det en verden som er Sigbjørn Obstfelder verdig, deprimerende. Hadde det ikke vært for at det var nok en solrik og høylys dag med sus i kokospalmene over oss hadde det kanskje vært spøkelsesaktig det hele. Nå var det bare "pitoresk" å besøke den eneste åpne, men likevel halvtomme og superdyre matbutikken i Kauehi City.

Det vi liker å kalle autentisk framstår som motsetning til turistifisert. Men er det en garanti at det opprinnelige virkelig blir bevart og holdt i hevd dersom slike drømmesteder ikke blir turistifisert? Jeg tror ikke det. Det er ikke et enten eller, men et både og.

Vi har seilervenner på den norske båten Oda som reflekterer over den samme problemstillingen da de besøkte den karibiske øya Barbuda. Det at øya er hardt kriserammet etter orkanen Irma for noen måneder siden gjør den sårbar for ufrivillig rask og omfattende oppbygging av samfunnet basert på turistnæringen alene. For meg er spørsmålet ikke om turist eller ikke turist, men hvordan gjøre dette på en måte som viser respekt for stedets og folkets særpreg. Det er utfordrende når innbyggerne er så fattige så fattige og turistene så ufattelig rike.

Vi kjøpte noen få cola-bokser, poser med salte peanøtter og hermetikkbokser med chilibønner til chili con carnemiddagen vår på Kauehi Citys eneste åpne lokalbutikk. Mens lokalbefolkningen ristet oppgitt på hodet over prisen, så vi ikke engang på den. Det er lenge siden jeg har sett så tynne hunder. De jaktet selv på landkrabber for å få seg litt mat. Slik jeg opplever det kan hundene og kattenes tilstand ofte si noe om eiernes økonomiske situasjon. Med andre ord det er dyrt å være fattig, også her.

Hva skal folk gjøre? Når fisking og kokos ikke holder, og turistbåtene drar andre steder fordi lagunen ikke har noe som tiltrekker seg dem. Når perleproduksjonen som i generasjoner har holdt lokalbefolkningen oppe stadig flere steder de siste ti årene enten blir kjøpt opp av Wan, det kinesiske perleimperiet eller blir lagt ned fordi det ikke lønner seg lenger siden de kinesiske ansatte produserer alt billigere. Samfunnet på Kauehi ser ut til å dø stille og forsiktig, så framt ingen kinesere kommer for å drive perleproduksjon, butikk og turistnæring.

Hva gjør de på Fakarava? Under tvil og protester fra lokalbefolkningen aksepterer de at turistene bruker tre vannskutere noen få timer, et stykke fra land. Det hører med til historien at vannskuterne går nærmere og raskere enn avtalen. Men hvor blir det av særpreget når de fleste som lever av turistnæringen som vi har møtt er tilflyttede fra Frankrike, og knapt noen i det hele tatt i utgangspunktet er lokale?

Kulturelle forskjeller i franske Polynesia

Den siste halvannet måneden har vi besøkt og lært å kjenne to av franske Polynesias tre øygrupper. Ut over samme språk og samme folkelige opphav er det foreløpig nærmest umulig for oss å oppsummere de kulturelle likhetene mellom øygruppene. Marquesøyene opplevde vi som et kulturelt særpreget sted med patrioter med levende polynesisk språk og kultur. Vi opplevde eksotisk Hakasang og -dans, tradisjonelle tatoeringer, tikier og annen fantastisk kunst- og håndverkstradisjoner. Vulkanlandskapet var dramatisk og innbød til fotturer og fysisk aktivitet.

På Tuamotene framstår den lokale kulturen å være mindre tydelig og selvstendig enn på Marquesøyene, kanskje fordi det bor færre mennesker her, at det kommer fler turister og er mer gjennomtrekk av fastboende her? I det franske Polynesia sies det at det er polyneserne vi som turister møter, at kineserne driver bedrifter og økonomien og at det er de franske myndighetene som bestemmer politikken og subsidierer livet i øysamfunnene økonomisk. Til forskjell fra Marquesøyene synes dette å stemme bra på Tuamotene. Heller ikke det polynesiske språket står særlig sterkt. De få lokale jeg har møtt som gullsmeden og den ansatte snakker likevel fransk sammen og ikke polynesisk. Uansett er Tuamotene et paradis for turister av alle slag i den fire måneders høysesongen, særlig for dem som liker bading, snorkling, dykking og windsurfing.

Nå er vi spente på hva storbyen Tahiti og Selskapsøyene forøvrig kan tilby av naturopplevelser og forståelse for folket i franske Polynesia. Tahiti er det økonomiske, politiske og kulturelle sentrumet i franske Polynesia. Det er hit alle drar for å få utdanning og for å kunne få moderne jobber eller for å prøve lykken. Det blir spennende å selv bli mer kjent med denne smeltedigen av de lokale tradisjonene i franske Polynesia og den franske, moderne verden.

I tillegg ønsker vi Calle god tur videre med andre båter og gleder oss over å møte ham i havnene framover. Og snart får vi besøk av Lise og Sverre fra Norge!

/2018/04/28/ultimate_stillehavsoyer/

false

Tintomara

2018-04-28T03:53:22.000+02:00

2018-04-28T03:53:22.000+02:00

2018-04-27T01:47:59.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4f0

Aksel: Topp 3 Galapagos

aksel_topp_3_galapagos

En gang så dro vi på kajakktur får å snorkle. Når mamma og Edele hadde hode over vann så jeg under vannet og da så jeg en kjempe white tip shark😬. Da sa jeg "shark shark shark". Tror dere jeg ble redd🤔. Rett etter det så så vi

En gang så dro vi på kajakktur får å snorkle.
Når mamma og Edele hadde hode over vann så jeg under vannet og da så jeg en kjempe white tip shark😬. Da sa jeg "shark shark shark". Tror dere jeg ble redd🤔. Rett etter det så så vi en kjempe stor rokke og den var diger. De fleste gangene så var det skikkelig masse sjøløver. De var så klin gale, de var på benker og på broer og på båter. Også har vi set masse skilpadder under vanne og over vann.

Mine beste minner fra Galapagos

1. Rokke
2. Hval
3. Sjøløver
4. Hai
5. Sjøhest
6. Havskilpadde

Hadeee!

/2018/04/23/aksel_topp_3_galapagos/

false

Tintomara

2018-04-23T21:07:08.000+02:00

2018-04-27T01:07:46.000+02:00

2018-04-23T20:52:42.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ef

Galapagos på land

galapagos_pa_land

Galapagos er et veldig berømt sted, for Galapagos er en av de få stedene i verden der hvor dyrene ikke er redde for mennesker, både på land og i vann. Og at de som bestemmer på Galapagos-øyene har vært veldig flinke til å beholde naturen sånn som den var for

Galapagos er et veldig berømt sted, for Galapagos er en av de få stedene i verden der hvor dyrene ikke er redde for mennesker, både på land og i vann. Og at de som bestemmer på Galapagos-øyene har vært veldig flinke til å beholde naturen sånn som den var for mange 100 år siden, så godt som mulig.

Dyr over alt

Når man er på Galapagos ser man alltid dyr, man ser sjøløver som sover og driter overalt, man ser havøgler som ligger på biler og i gatene for å få varmen tilbake etter en lang svømmetur, man ser store fugler som f.eks pelikaner, albatrosser, suler verdens nordligste og nest minste pingviner osv, som ser etter noe å spise. Jeg kunne fortelle deg om hva man ser i flere timer, men da har du sovnet før jeg var ferdig.

Det trege liv.....

Det dyret som de fleste ville linke til Galapagos er de enorme landskilpaddene. Skilpaddene kan bli 250-300 kg og bli over 200 år gamle. Grunnen til at Skilpaddene blir så gamle er at alt går så langsomt. F.eks når skilpadden spiser en plante, så tar det 3 uker før den kommer ut igjen gjennom den andre enden, mens når vi spiser mat, tar det bare en dag før maten kommer ut igjen.

Flyvende klovner

Sulene er en fugl som er berømt når du kommer til Galapagos. De er fine, søte og veldig veldig dumme. På engelsk så heter de boobies. Boobies betyr klovn på spansk, og det er akkurat det de er, dumme som brød. Det finnes 4 forskjellige suler på Galapagos, blåfot sulen, er den mest berømte, så rødfot sulen, har røde føtter og et blått nebb og så har du Galapagos maskesulen og den vanlige maskesulen. I Norge har vi vanlige suler.

Grunnen til at sulene er så dumme er fordi de må ha en hodeskalle som kan tåle en smell. Sulene er også kjent for sine stup. De kan stupe fra 60 meter,rett ned i vannet, så de må være tette i pappen.

Det er så mange spennende dyr og steder på Galapagos øyene som vi skal fortelle dere om når vi kommer hjem.
Jeg anbefaler alle til å dra til Galapagos, for det er et sted som jeg kommer til å huske for resten av livet.

/2018/04/23/galapagos_pa_land/

false

Tintomara

2018-04-23T18:35:00.000+02:00

2018-04-27T01:08:16.000+02:00

2018-04-23T08:35:03.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ee

Galapagos under vann

galapagos-under-vann

Galapagos var fantastisk, helt fantastisk! Vi var på 3 øyer: San Cristobal (Puerto Moreno), Isla Isabela (Puerto Villamil) og Santa Cruz (Puerto Ayora). Kicker Rock - Haiklippen! Kicker Rock er en stor klippe eller en liten øy, som ligger nær San Cristobal. Kicker Rock reiste seg 75 meter opp av

Galapagos var fantastisk, helt fantastisk!

Vi var på 3 øyer: San Cristobal (Puerto Moreno), Isla Isabela (Puerto Villamil) og Santa Cruz (Puerto Ayora).

Kicker Rock - Haiklippen!

Kicker Rock er en stor klippe eller en liten øy, som ligger nær San Cristobal. Kicker Rock reiste seg 75 meter opp av havet og fortsatte ned i dypet. Vi hadde meldt oss på en organisert snorkletur til Kicker rock, og det var helt fantastisk. Vi hadde hørt at det var masse haier, sjøløver, rokker, fisk og havskilpadder, vi synes det var som å hoppe ut i et akvarium! Det var dyr overalt! Kicker Rock har sprukket og delt seg på midten, inni sprekken var det mye strøm, og der var det en sjøløve som lekte.

Det er noe av det som gjør Galapagos så spesielt, dyrene er ikke redde for mennesker. Sjøløven var veldig nysgjerrig, og syntes vi var veldig spennende. Alle ville veldig gjerne se haier, det var ikke så lett å se haiene, for det var så dypt. Plutselig pekte Aksel på en stor hai som svømte under oss. Vi fulgte etter haien rundt en sving, og der var det veldig mange store haier. Det var: White-tip shark/ hvit-tuppet revehai, Black-tip shark/sort-tuppet revehai og Galapagos shark/Galapagos hai. Det var mest Galapagos haier, og de var mer enn 2 meter lange. Jeg er ikke akkurat kjent for min konsekvenstenkning, så jeg svømte ned mot en hai med GoPro`n foran meg. Plutselig så jeg at haien kom fortere og fortere i min retning. En alarm sa fra inne i hode mitt, og jeg svømte opp til overflaten.

Vi så også en gedigen fiskestim som svømte rolig forbi. Plutselig kom sjøløven dundrene gjennom fiskestimen i en rasende fart. Den hadde fått seg middag!!
Kicker Rock var veldig fint, men jeg synes ikke at Kicker Rock var den beste!

Isabela og sjøhesten

Isabela er den største øyen på Galapagos. Vi meldte oss på en arrangert snorkletur der hvor vi snorklet inni i et nettverk av lava-tubes (tuneller), som gikk på kryss og tvers mange kilometer. Det vi håpet på å se var sjøhester, haier, sjøslanger, rokker og skilpadder.

Det var en veldig fin dag, det var sol, nesten ikke noe skyer og det var bra sikt i vannet. Rett og slett en perfekt snorkledag. Med en gang vi hoppet i vannet, så så vi 2 store skilpadder som svømte dovent rundt i vannet, mens munnene hang ned som på zombier. Så kom det 3 til, de så også ut som zombier. Skilpaddene brydde seg ikke om oss, selvom 10 stykker svømte rundt som paparazzier i 20 minutter.

Haier hadde vi sett nok av, så de var ikke like spennende som første gang, men det var likevel spesielt å se store hvit-tuppete revehaier som hadde lagt seg på bunnen for å sove. White-tip er en av få haiarter som kan ligge stille på bunnen, det er nemlig slik at mange haier må svømme for å puste.

Helt på slutten oppdaget vi 2 gravide sjøhester. Mye er rart med sjøhestene, blant annet at det er hannene som blir gravide.

Etter å ha tatt ca. 100 bilder av de 2 gravide sjøhestene, så var det noen som fikk øye på en sjøslange. Giften til noen sjøslanger er så kraftig at den kan drepe mennesker, så pappa tauet meg vekk.

Santa Cruz - the best!!

Vi meldte oss på 2 dager med 2 dykk hver dag på Santa Cruz, de var også veldig bra. Den eneste ulempen var at vi måtte stå opp klokken 5 begge dagene, og at Aksel ikke kunne dykke, men han kunne snorkle. Alle dykkene var så bra, så vi har ikke greid å kåre en vinner. Det var et veldig bra og arrangert opplegg de hadde lagd begge dagene. Den første dagen dykket vi i et område med sandbunn. Det var noe rart som stakk opp av sanden, som så ut som ganske tykke hårstrå, men etter mye grubling fant vi ut at det var ormer som stakk ut av sanden med halve kroppen.

Å se en hammerhai sto høyest på ønskelisten, særlig for Aksel,
Og når vi først så hammerhaiene så hoppet vi nesten en meter. Mange mener at en hammerhai er en farlig hai, men hvis man ser på munnen til en hammerhai, så ser den ikke veldig farlig ut. Pluss at ingen av haiene brydde seg om oss i det hele tatt.

De neste dykkene hadde mye flere haier, og disse var ganske store. Det var ganske mye mer fisk, EKSTREMT mye rokker, sjøslanger, en stor murene og noen hammerhaier.
Men den store ulempen var at Aksel ikke fikk sett hammerhaier i det hele tatt, siden vi så bare hammerhaiene når vi dykket, og
Aksel er for liten til å dykke. Han var veldig lei seg.

Og siden vi snorklet mellom dykkene så fikk Aksel plaster på såret med god margin, fordi vi snorklet vi med over 10 sjøløver, fra 50 til 300 kg, som var veldig lekene. Eller rettere sagt, de små var lekene hannen som var 300 kg+ svømte rundt oss og passet på at vi ikke gjorde noe dumt.

Vi fikk også se hval på veien hjem fra det siste dykket. Det var Cuviers nebbhval, nesten like stor som spekkhuggeren. Vi så dem bare fra båten.

Alle mener at Galapagos var veldig fint, og vi anbefaler deg om å dra til Galapagos

/2018/04/23/galapagos-under-vann/

false

Tintomara

2018-04-23T08:26:35.000+02:00

2018-04-23T08:55:11.000+02:00

2018-04-23T08:10:17.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ed

Besøk på National Geographic Orion

besok-pa-national-geographic-orion

(Skrevet av Aksel og meg) En natt ble pappa kontaktet på VHF'en (radioen) av et skip som heter National Geographic Orion. Det var den norske 1. styrmannen Sindre som så at vi var en norsk seilbåt. Han inviterte oss på besøk neste dag. Liten men stor National Geographic

(Skrevet av Aksel og meg)
En natt ble pappa kontaktet på VHF'en (radioen) av et skip som heter National Geographic Orion. Det var den norske 1. styrmannen Sindre som så at vi var en norsk seilbåt. Han inviterte oss på besøk neste dag.

Liten men stor

National Geographic Orion er et ganske lite cruise-/ekspedisjonsskip, men for oss var hun svær. Når vi var på besøk
hadde skipet 105 gjester og et mannskap på 65 personer.

Mange cruiseskip er mye større men de kan ikke gå inn i alle de spennende havnene og stedene ett mindre ekspedisjonsskip som National Geographic Orion kan. National Geographic Orion stikker kun 4 meter dypt og kom derfor inn i selve atollene som Fakarava og Rangiroa der vi var ankret.

National Geographic Orion var bygget i Tyskland i 2003. Hun har full isklasse slik at hun kan gå i isen. Hun besøker Antarktis hver sommer (vinter i Norge) med gjester. Resten av sesongen beveger National Geographic Orion seg rundt i Stillehavet der de besøker ulike øyer med passasjerer.

Hentet til besøk

En Zodiak (gummibåt/RIB) med 1. styrmann Sindre og en matros kom og hentet mamma, Edele, Anders, Calle, pappa og meg. Vi ble kjørt til bak på båten, der vi ble hjulpet ombord av nye matroser. På Tintomara må vi klare komme oss ombord selv!

Sindre tok oss med rundt på hele båten, men vi startet i salongen der vi fikk velge drikke i baren. Jeg fikk Coca Cola midt på dagen! De andre drakk fersk juice. De hadde også en egen baker som laget ferske sjokolade cookies som vi kunne ta med på rundturen. Kjempegodt!

Mye rart på båten

De hadde eget lite boblebad ute på dekket, ett mini treningsstudio og et lekkert bibliotek med masse flotte foto- og dyrebøker. Der kunne gjestene sitte å lese mens de ventet på neste øy de skulle besøke. En liten butikk fantes det selvsagt ombord i tillegg til en innholdsrik bar og meget bra kjøkken.

Billig er det ikke å reise rundt med National Geographic Orion, og turene er derfor definitivt for dem med god økonomi. For den prisen får man besøke eksotiske steder på en bekvem måte og det er med ansatte fra bladet og TV-kanalen National Geographic, som forklarer og forteller. Særlig de som tar bilder må ha en fantastisk reise med foredrag gjort av slike anerkjente kapasiteter på området.

Det er pensjonister fra USA som utgjør mesteparten av passasjerene, men det hender de har med barnefamilier også. National Geographic har ikke mindre enn 5 båter som går i denne typen trafikk og de har ytterligere 2 under bygging. Den ene i Norge hos Ulstein.

Brua var større enn Tintomara

Brua, stedet der kapteinen og styrmennene kontrollerer båten fra, var større enn Tintomara. Rart å tenke på at vi i et helt år lever og bor på mindre plass enn de hadde til å styre båten.

Det var masse digre skjermer og et mylder av instrumenter som gir full oversikt over alt som skjer rundt båten. Vi fikk en liten gjennomgang av alle de ulike instrumentene de bruker for å trygt kunne manøvrere og navigere i farvann som ikke har de beste kartene. Særlig gjaldt dette Antarktis.

Anker og ankerkjetting var også en god del større enn hva vi er vant med fra Tintomara. De hadde 250 meter ombord, og måtte etter reglene legg minst dobbelt av dybden. Det er noe annet enn vi som normalt sett legger 4-5 ganger dybden.

Avskjedsgave

På vei tilbake mot Zodiak'en traff vi hotellsjefen ombord. Trivelig fyr som skjønte at vi likte sjokolade cookie'ene. Han sendte med oss ikke mindre enn 2 poser med ferske gode cookies.

Takker National Geographic Orion, Sindre og resten av mannskapet for hyggelig omvisning og gjestfrihet! Både store og små matroser på Tintomara koste seg stort.

Hade bra!

/2018/04/22/besok-pa-national-geographic-orion/

false

Tintomara

2018-04-22T03:24:56.000+02:00

2018-04-23T20:51:57.000+02:00

2018-04-22T03:12:12.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ec

Galapagos, var det verdt det?

galapagos_var_det_verdt_det

Galapagos regnes som et av de virkelig beste stedene i verden for å se ville dyr som ikke bryr seg om mennesker. Men strenge regler, mye byråkrati og liten fleksibilitet gjør at mange velger å seile forbi. Så spørsmålet blir om det er verdt det. For tamme? Noen hevder at

Galapagos regnes som et av de virkelig beste stedene i verden for å se ville dyr som ikke bryr seg om mennesker. Men strenge regler, mye byråkrati og liten fleksibilitet gjør at mange velger å seile forbi. Så spørsmålet blir om det er verdt det.

For tamme?

Noen hevder at dyrene på Galapagos er for tamme, men det er nok ikke tilfelle. Det har ikke vært bedrevet jakt, fangst eller fiske der på mange år så de ville dyrene bryr seg så lite om menneskenes nærvær at de oppleves som tamme.

Manglende redsel er ikke det samme som tam

Kommer man gående bortover en sti og møter på en sule som sitte der og småsover kan det oppstå en komisk men lett vanskelig situasjon. For det første får man ikke være nærmere dyrene enn 2 meter, og det er en regel man bryter hele tiden. Da de ikke er redde finner man dem over alt, som på stien. For det andre er det en regel om at man ikke skal gå utenfor stiene, så da har man tre valg for å komme seg videre. Enten vente til fuglen har bestemt seg for å ta til vingene eller spasere bort, noe som kan ta lang tid. Dernest kan man gå utenfor stien, der det er mulig. Eller man må dytte til fuglen for å få den til å gi litt plass. Jeg valgte sistnevnte, men da ble fuglen bare irritert og begynte å hakke tilbake. Til slutt fikk den nok og tok til vingene. Jeg kunne gå videre men fikk bebreidende blikk fra andre turister.

Vi synes ikke dyrene var for tamme, deres manglende redsel for oss mennesker gjør bare at vi kommer skikkelig nærme og det er helt unikt.

Ser man mange nok dyr?

Dels finner man dyr helt inne i bebyggelsen i de få små byene som finnes på øyene. Haviguaner ligge rundt om i havnene, på bryggene og langs strendene. Rokker og haier svømmer rundt jollene, under bryggene og over alt der vi ferdes i båt.

Sjøløvene er som løshunder, men lukter mye verre

Sjøløvene er tidvis plagsomt husvarme. De klatrer opp i jollene, opp på badeplatformer, noen ganger helt opp i cockpiten, legger seg på benkene i parkene og kan sperre landgangene. Redde for oss mennesker er de ikke og de kan i likhet med en hund bite, så man får bruke hodet når man skal få dem ut av jolla eller bort fra båten. Det værste er at de lukter ille og driter der de ligger.......

Rett utenfor en av havnene finner man verdens nordligste pingviner, flere haier og masse liv under vann. Det er rett og slett fullt av ville dyr, fugler, fisk, haier, rokker og masse annet over alt!

For turistifisert?

Ikke alle i WorldARC likte Galapagos like godt som vi gjorde. De var generelt sett ikke like interesserte i dyreliv som vi er og de lot seg irritere over at man måtte bruke lokale guider for å se de beste tingene. M.a.o. sto vi ikke fritt til å bevege oss rundt på øyene på egenhånd.

Jeg besøkte Galapagos i 1990 og seilte rundt med en båt som heter "Reina Silvia" i to uker. Vi var innom alle de større øyene og beveget oss nesten helt fritt. Det ga selvsagt en langt større frihetsfølelse enn i dag, men man så raskt at turistene begynte å ødelegge øyene og deres natur. Derfor har det blitt strammet veldig inn og alt er kraftig regulert. Personlig er jeg glad for den utviklingen da det er langt viktigere å beholde de unike øyene med deres dyre- og planteliv, enn at vi turister kan bevege oss over alt.

Ikke alt var bedre før

På denne reisen har jeg opplevd minst like mye som for 28 år siden, men på en litt annen måte. Vi har fått med oss mer under vann og litt mindre på landjorda. Jeg har lyst til å reise tilbake og da dra på en ren dykkertur.

De guidene vi fikk snorkle, dykke eller gå på vulkantur med var alle dyktige og hyggelige. En bra guide er ikke en hindring men en ressurs!

For strenge og mange regler?

En ting er reglene om hvor man får ferdes og hvordan man skal oppføre seg overfor de ville dyrene, en helt annen ting er de spesifike reglene for seilere.

For det første kan vi kun besøke 3 ulike havner, og de er alle sammen i forbindelse med små landsbyer. Det opplevde vi som ok. Det at vi ikke får bruke jollene, men må bruke båt-taxi trodde jeg skulle bli noe jeg irriterte meg grønn over. Etter at vi dro derfra kunne vi bare konstatere at vi hadde likt taxi'ene. De var servicemindede, billige og vi slapp å bekymre oss over jolla og tidevannet.

At vi måtte ha vår AIS på hele tiden gjorde ingen ting, da den er på uansett. At vi måtte gjennom masse papirarbeid var mer festlig enn noe annet, da World Cruising sørget for at det gikk veldig smertefritt. Unntaket er jo det problemet vi hadde med båtens registrering i NIS/NOR, men det var jo ikke myndighetene på Galapagos sin skyld.

En siste ting som skapte en del stress var rengjøring av båtens bunn. De er strenge på at det ikke skal være noe begroing av bunnene på de båtene som kommer, for å unngå introduksjon av nye arter. Hvis dykkerne som sjekker under innsjekkingen til øyene oppdager noe vil man måtte seile minst 50nm ut fra kysten, så rengjøre båten en ekstra gang, før man kommer inn igjen. Dette tar tid og det påløper ekstra gebyr.

De fleste av båtene klarte seg gjennom inspeksjonen av bunnen. Men et par var ikke like heldige. En av disse valgte å seile videre til Marquesøyene for å spare pengene, de to andre gikk ut og tok en runde i vannet for å få bort de siste restene av dyreliv, før de ble godkjent.

Selvsagt kan man mistenke at noen av reglene og alt byråkratiet er skapt for å sikre egne arbeidsplasser, men det er som det er.

Man skal også huske at av alle turister som besøker øyene er nok vi seilere de som legger igjen minst penger. Vi bor i egne båter, vi har med masse mat og drikke. Med andre ord tjener ikke øyene nok på oss til at de behøver å legge seg i selen for vår del. Andre turister er langt mer lønnsomme og enklere å administrere.

Konklusjon

Vi er ikke i tvil her på Tintomara. Galapagos var verdt alt stresset med å få orden på NIS/NOR-registreringen av båten, rengjort bunnen skikkelig før avreise fra Panama, ekstra papirarbeid og ekstra kostnader. Vi ønsker å se øyene og det fantastiske dyrelivet igjen!

/2018/04/13/galapagos_var_det_verdt_det/

false

Tintomara

2018-04-13T23:42:00.000+02:00

2018-04-13T23:41:59.000+02:00

2018-04-13T22:41:38.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4eb

Tid

tid

Tid blir veldig viktig når man seiler langt. Den er selvsagt med deg hele tiden, som ellers i livet, men her blir det på flere plan. Dels må vi forholde oss til forskjellige tidssoner, dels tar ting lang tid, dels har vi dårlig tid og vi seiler i en turregatta

Tid blir veldig viktig når man seiler langt. Den er selvsagt med deg hele tiden, som ellers i livet, men her blir det på flere plan. Dels må vi forholde oss til forskjellige tidssoner, dels tar ting lang tid, dels har vi dårlig tid og vi seiler i en turregatta der tid er viktig.

Piet Hein: Vi undrer os over hvor tiden blir à, men glemer at spørge; hvor kommer den fra?

Flere tidssoner

Når vi er på langtur er det minst tre tider vi forholder oss til. Den første er den lokale tiden. F.eks. må vi bruke lokal tid i Vestindia, slik at vi vet når butikker m.m. har åpent. Det betyr også at vi stiller klokken tilbake etter hvert som vi beveger oss vestover. På den måten holder vi døgnrytmen i orden og vi er i synk med solopp- og nedgang.

Den neste er GMT/UTC som er 0-tiden i verden. Det er tiden ved 0-meridianen, som går gjennom Greenwich utenfor London. Dette er tiden som brukes for værmeldinger, i alt samband med andre skip og radiostasjoner og i de fleste andre maritime sammenhenger.

Til sist har vi Norsk-tid. Det er jo viktig å hele tiden å ha klart for seg hva klokken er hjemme i Norge (og Sverige), slik at vi unngår å ringer midt på natten, eller etter at folk har gått fra jobb. Dessverre glemmer mange hjemme at vi enn så lenge har ligget mer og mer bak Skandinavia i tid. Noe som har gitt oss noen telefoner midt på natten. Deilig med "Ikke forstyrr-innstillingen" på mobilene.

En ekstra tid

Så langt 3 ulike tider. Men her i WorldARC er det en til. Det er den lokale tiden til den havna vi forlot.

Av en eller annen grunn har World Cruising (som arrangerer ARC, WorldARC m.m.) bestemt seg for å holde på avreisehavnas tid, når vi er på havet. Det gjør vi helt til vi er i mål på andre siden, i stede for å bruke GMT/UTC. Jeg synes det er merkelig men det er nå en gang slik.

På krysningen over Stillehavet har vi hele tiden brukt lokal tid Galapagos der starten gikk, når vi har snakket på radioen og når vi går i mål. GMT/UTC når vi har fått værmeldinger og posisjonsrapporter. Skandinavisk tid i kommunikasjon med dere der hjemme og til sist lokal-/båttid ombord for å styre døgnet. Det siste er selvsagt viktig når vi seiler så langt av vi må justere klokken ikke mindre enn 3,5 timer tilbake for å holde styr på døgnet.

Og ja, det hender vi roter med alle tidene.

Det tar tid

At seiling er en treg transportmåte vet alle. Det tar tid å krysse et hav. Bare tenk dere nesten 3.000 nautiske mil (5.600km) og du har en fart på mellom 4 og 8 knop (7,5 og 15 km/t). Da teller man dager og uker, ikke timer. Jeg nekter heller ikke for at noen dager kan bli vel lange på en båt, særlig når det er uker igjen til man er i havn.

Plutselig en dag er man fremme og lurer på hvor det ble av all den gode tiden

Det tar også så mye tid å få tak i deler til båten eller annet man måtte trenge. I Vestindia er det en del bra butikker og det var mulig å få tilsendt ting, så lenge man hadde bestilt mange nok uker i forveien.

I Stillehavet tar det enda mere tid. Der er det faktisk nesten ikke noen vits i å få ting tilsendt. Ting blir borte på veien eller de sitter fast i tollen uten at man får beskjed. Det tar i det hele tatt veeeeldig laaaang tid. Derfor er Tintomara så full med reservedeler at hun nesten synker. Vi må regne med å være selvhjulpne her i Stillehavet.

Før vi kommer til Australia er det kun Papetee på Tahiti som har ok utvalg og mange leverandører av maritime tjenester. Men det er dyrt som f...

Dårlig tid

Med dårlig tid tenker vi på det faktum at vi kun får sett en liten del av Stillehavet på vår reise. Vi har jo en dato å passe for å være tilbake i Norge. Vi fløy til Dublin 20. august 2017 og må derfor senest stå på norsk jord igjen 19. august 2018. Vi har kjøpt flybilletter allerede og er tilbake i gamleladet med fly fra Australia 12. august 2018.

Vi må være på plass i Australia i slutte av juli for å rekke å pakke sammen båten og klargjøre henne til transport med skip tilbake til Europa. I tillegg skal vi treffe noen av våre beste venner som bor i Sydney, før vi setter oss på flyet.

En av grunnene til at vi deltar på WorldARC er nettopp at de har en ganske tight plan for å krysse Stillehavet. Når vi følger deres opplegg er vi fremme i Australia i tide. Selvsagt betyr dette at vi må hoppe over en rekke steder vi ellers kunne besøkt, men da hadde tidsplanen sprukket.

Regatta?!

Vi seiler jo etter mottoet "Fast boat, slow crew" og det bør jo gi enn pekepinn på hvor alvorlig vi tar regatta-delen av denne seilingen.

Folk ler godt når vi forteller at vi ikke rørt seilene på 48 timer. Ingen trimming, ingen justering, bare slappet av.

Men det er klart at det er noen som tar regattadelen veldig seriøst. De jobber som bare den hele tiden for å komme raskest mulig frem. Men når man vet at det er lov å bruke moter blir jo det hele litt tullete. Motortiden skal oppgis og så får man ett tidspåslag etter hvor mange timer jernfokka har blitt brukt.

Det som er veldig tydelig på disse pasatvindsetappene er at lengre båter går fortere enn korte. Man kan nesten forutsi ankomsttiden etter vannlinjelengde. Selvsagt er det noen som seiler utrolig aktivt og fort i liten båt og dermed kommer tidlig fram, og andre som seiler tregt for sin båt (sånne som oss), men i det store og hele er det lengden som er avgjørende.

Vi hadde satset på 18 dager, men kom inn etter 19. Over Atlanteren brukte vi 18

Vi er flåtens fjerde minste båt og ligger derfor hele tiden i den tregest tredjedelen. Når det er sagt kommer det meste av flåten i havn i løpet av tre dager, selv på de lengste etappene. Det betyr at flåten har seilt på på mellom 16 og 19 dager fra Galapagos til Marquesasøyene, noe som faktisk er omtrent samme tid vi brukte over Atlanteren, som tross alt var mye kortere. Jeg synes ikke en spredning på 3 dager er så ille for dette strekket. Etter tidligere erfaringer har WorldARC satt opp forventet tid på denne etappen til 15-24 dager for hele flåten.

Vel anvendt tid

Uansett hvordan man ser på tid så er det helt sikkert at tiden vi har her ombord med barna og hverandre er utrolig flott. Det er nok en av de beste periodene i våre liv. Så investert tid og penger har ikke vært bortkastet. Vi kommer til å leve godt på rentene av denne investeringen i form av felles minner og tette gode familiebånd, skapt av felles opplevelser på en liten båt.

/2018/04/13/tid/

false

Tintomara

2018-04-13T22:41:20.000+02:00

2018-04-13T22:41:20.000+02:00

2018-04-13T22:33:10.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ea

Kampen mot tiden

kampen-mot-tiden

Når man seiler i utlandet gjelder det å ha orden på papirene, både for mannskapet og ikke minst for båten. Førstnevnte var ikke noe problem men når det gjaldt båten viste det seg at der var det lite som var på plass. Registreringspapir Alle båter bør ha et dokument som

Når man seiler i utlandet gjelder det å ha orden på papirene, både for mannskapet og ikke minst for båten. Førstnevnte var ikke noe problem men når det gjaldt båten viste det seg at der var det lite som var på plass.

Registreringspapir

Alle båter bør ha et dokument som viser hvilket land båten er registrert i, hvem som er eier, båtens navn og et registreringsnummer. I tillegg må dette dokumentet være koblet mot båtens HIN-nummer.

Flere land har flere registere og det er lurt om man benytter det som er anarkejent i utlandet. I Norge har vi Småbåtregisteret, som drives av Det Norske Redningsselskapet, og NOR/NIS som vi til daglig omtaler som Skipsregisteret. Sistnevnte er svært anerkjent og det man helst skal være registrert i når båten tas med til utlandet. Det er ikke noe problem å være registrert i begge registrene.

Velg rett register!

Tintomara er registret i Småbåtregisteret og når vi bestemte oss for å dra på denne turen begynte vi prosessen med å få henne inn i NOR/NIS. Det er over et år siden nå.

Manglende papirer

NOR/NIS har et et sett av krav til dokumentasjon som må på plass for at båten skal kunne registreres. Heldigvis har de bra hjemmesider som gir en god og utførlig oversikt over alt som skal med i en søknad, på plass av dokumentasjon og i hvilken form.

Blant ting som skal sendes inn er bilder som viser HIN-nummeret inngravert i båten. Disse bildene må ikke bare vise nummeret men også selve båten og hvor nummeret er inngravert.

Når man starter registreringen får man et registreringsnummer og det skal freses inn i et hovedskott e.l. Det skal gjøres på et synlig sted, i en gitt font og av en hvis størrelse. Dette skal også fotografers og sendes inn.

Legg litt jobb i å få bra registreringsnummere

Vi fikk bruke vårt kallesignal LE7700 som registreringsnummer. I Småbåtregisteret har vi seilnummeret NOR13915 som registreringsnummer.

Det viste seg etterhvert at jeg manglet en del avgjørende papirer fra verftet for å fullføre registreringen. Papirer som vi skulle ha fått med oss når vi hentet båten fra verftet i La Rochelle.

Det ene var en bekreftelse på at båten ikke var registrert i det franske motstykket til NOR/NIS. Det andre var et fransk skjøte på båten, signert av en som hadde signaturrett for verftet, på det tidspunkt båten ble solgt. Disse skulle være signert og stemplet av notarius. I tillegg var det en del andre papirer som manglet.

Heldigvis kjøpte vi Tintomara direkte fra verftet for ni år siden. Dermed var det lett å vite hvor vi skulle henvende oss for å få orden på papirarbeidet. Vi burde få det som manglet direkte fra Fora Marin. Jeg tok umiddelbart kontakt og i starten gikk dialogen med verftet greit. Vi fikk oversendt det meste og alt så flott ut. Men når vi skulle få orden på de dokumentene som skulle stemples hos notarius ble det helt stille. Jeg forsøkte å få kontakt gjentatte ganger men til ingen nytte. Ingen respons!

Tok sjansen på Småbåtregisteret

Etterhvert som avreisen nærmet seg ble det flere andre ting som fikk høyere prioritet enn å mase på vriene franskmenn. Så når båten ble seilt til Irland hadde hun kun med Småbåtregisterets internasjonale "Boatcard".

Problemet med dette kortet er to ting. For det første står utrolig nok ikke båtens navn der. For det andre er ikke Småbåtregisteret noe man har hørt om i utlandet.

Nesten som å reise uten pass, men med Postbankens "lille røde"

Men heldigvis gikk det greit med Småbåtregisterets "Boatrcard" hele veien frem til Panama. Når noen spurte etter båtens navn, som ikke står på kortet, kunne vi legge frem forsikringspapirene sammen med kortet. Begge disse har med det som kalles for HIN-nummeret på båten, og i forsikringspapirene sto navnet.

HIN skal være unikt for hver båt

HIN er en forkortelse for Hull Identification Number, og kan sammenlignes med bilens chassinummer. Dette nummeret skal alle båter som ikke er hjemmesnekret ha. Det sier noe om i hvilket land og av hvilket verft båten er bygget. Det forteller også i hvilket år og måned båten ble bygget, samt hvilket skrog i rekken det er.

Vi hadde fått signaler fra WorldCruising om at det ikke så ut til at myndigheten på Galapagos ville godta vårt "Boatcard" fra Småbåtregisteret. Når vi kom frem til Las Palmas fikk vi den endelige beskjeden om at vi ikke ville få tillatelse til å besøke Galapagos med mindre vi fikk på plass et skikkelig registreringsbevis. I tillegg fikk vi vite at dette måtte være på plass før vi dro fra Panama, og da ville det påløpe en uspesifisert tilleggsavgift pga. for sent oversendt dokumentasjon.

En forklaring og endelig hjelp

I Las Palmas traff vi en annen RM, ved navn "Mupi". Den var helt ny og eierne der kunne opplyse oss om at Fora Marin, verftet som bygger RM, nylig hadde blitt solgt. Tidspunktet for salget sammenfalt med når vi sluttet å få svar på våre mailer. Via Mupi fikk vi mailadressen til den nye eieren og dermed ble kontakt reetablert. Vedkommende var svært hjelpsom men selvsagt litt fortvilet også. Vi skjønte at han hadde flere saker der papirarbeidet til de forrige eierne ikke hadde vært helt OK. Men han stilte opp og gjorde så godt han kunne.

Kjedelig å rydde etter andre

Et av våre større problemer ble å følge opp all kommunikasjon når vi var midt ute på Atlanteren. Derfor valgte vi å be om hjelp fra advokat. Ikke for å krangle med verftet eller Skipsregisteret men for å sørge for skikkelig fremdrift også når vi ikke kunne gjøre det selv. I ettertid har det vist seg at det var en lur beslutning. Uten den tette oppfølgingen hadde vi ikke fått dokumentet på plass i tide.

3 ulike HIN-nummere

Med de siste papirene på plass dukket det opp to problemer. Det ene, som burde være løsbart, var at en del av dokumentene måtte sendes på nytt til Skipsregisteret, men med signatur og stempel fra notarius. Det skulle blant annet bekreftes at den som hadde signert salgsdokumentet på vegne av verftet den gangen båten ble solgt hadde signaturrett. Det viste seg å ikke være lett, da verftet var solgt. Men mer om det senere.

Velge å vrake i HIN-nummere

Det andre problemet var at Skipsregisteret oppdaget at bildene av båtens HIN-nummer ikke stemte overens med dokumentene jeg hadde sendt inn. Det ble etter en del etterforskning klart at vedkommende som hadde gravert inn nummeret hadde gravert inn fil produksjonsår. I følge det inngraverte HIN-nummeret var båten produsert i 2010 og ikke i 2009 som er tilfelle. I papirene var det heldigvis rett nummer.

Det er slik at HIN-nummeret skal være inngravert flere steder i båten og etter mye leting fant vi det andre stedet. Utrolig nok var også det nummeret feil, men ikke identisk med den første inngraveringen. Her hadde vedkommende fått rett år, men klart å legge til en ekstra bokstav i HIN-nummeret.

Måtte ta saken i egne hender

Det ble klart at dette var en ganske unik situasjon og ingen viste hva vi skulle gjøre. Etter en uke med mye hit og dit tok jeg frustrert saken i egne hender. Jeg gikk på med slipemaskin og fjernet de gamle numrene. Deretter fikk jeg låne en Dremel fra en annen båt. Med den graverte jeg inn riktig HIN-nummer på rett sted. Jeg tok masse bilder av prosessen, slik at man kunne se hvordan jeg slipte bort de gamle numrene og graverte inn nye.

Dette er absolutt ikke "etter boka", men da ingen kunne fortelle meg hva som var rett å gjøre følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Verftet ble veldig fornøyde og etter litt nøling godkjente Skipsregistert det også. Det er tydeligvis ingen praksis for å rette opp slike feil.

Signaturrett

Til sist sto vi tilbake med problemet rundt dokumentasjonen om signaturrett. I EU har man ikke lenger krav til oppbevaring av ymse papirer i 10 år, kun 6. Det så ut til at mye av eldre papirer i Fora Marin var destruert og verftet slet med å kunne vise at den gamle eieren hadde signaturrett da han signerte salgsdokumentene.

Skipsregisteret kom opp med en løsning der dagens nye eier kunne kontrasignere salgsdokumentet og at denne signaturen kunne bevitnes av en notarius. Det ble gjort og alle dokument skannet og oversendt. Vi hadde nå kun få dager på oss til å få alt på plass og få tilsendt et midlertidig registreringsbevis.

Enda en bombe, og en løsning

Så kom siste problem, trodde vi. Skipsregisteret måtte ha alle papirene oversendt fysisk, det rakk ikke med scannede kopier.

Skipsregisteret var fleksible

Nå så det mørkt ut. Det var tvilsomt om papirene ville ankomme Oslo i tide til at vi ville kunne få registreringsbeviset vi så sårt trengte for å kunne besøke Galapagos. Heldigvis hadde Fora Marin brukt den norske konsulen i Bordeaux til å stemple og bekrefte alle papirer. Vedkommende bekreftet overfor Skipsregisteret at papirene var sendt med post. Skipsregisteret var heldigvis litt fleksible og godtok dette. De oversendte oss et midlertidig registreringsbevis som vi kunne sende til agenten som sto for all kommunikasjon med Galapagos. Dette skjedde to dager før siste frist gikk ut. Gjett om vi var glade! Vi fikk dra til Galapagos!

Etterspill

På vei fra Galapagos kom en mail om at Skipsregisteret ikke har fått alle papirene tilsendt fra Frankrike. Hvorfor vet vi ikke, men det løser seg heldigvis uansett.

Tidlig i saken skjønte vår advokat at dette ble en trøblete prosess og startet et parallelt løp der man kan få registrert båten uten all dokumentasjonen fra verftet. Dessverre er det en lengre prosess som aldri hadde blitt ferdig i tide til Galapagos, men den pågår i disse dager og vil forhåpentligvis snart være i havn, slik at vi får vårt endelige registreringsbevis.

Neste gang jeg kjøper båt skal jeg sørge for å få registrert den i NOR/NIS med en gang. Mye lettere det!

Oppdatering 23. april

Fikk nettopp vite at vi har fått vårt endelige registreringsbevis tilsendt fra Skipsregisteret. Hurra!

/2018/03/28/kampen-mot-tiden/

false

Tintomara

2018-03-28T04:17:16.000+02:00

2018-04-23T20:25:06.000+02:00

2018-03-16T23:48:33.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e9

Skuldrene ned

skuldrene_ned

Nå har vi lagt avgårde på det som etter all sannsynlighet blir vårt livs lengste strekk på havet. Men særlig stresset har vi ikke vært før denne avreisen. Når dette legges ut på bloggen har vi nettopp tilbakelagt litt mer enn halve strekningen uten de store overraskelsene. Med lite dyreliv

Nå har vi lagt avgårde på det som etter all sannsynlighet blir vårt livs lengste strekk på havet. Men særlig stresset har vi ikke vært før denne avreisen.

Når dette legges ut på bloggen har vi nettopp tilbakelagt litt mer enn halve strekningen uten de store overraskelsene. Med lite dyreliv har det vært litt kjedelig.

Langt

At det er langt til Franske Polynesia og Marquesas er det liten tvil om. Direkte er det fra Galapagos snakk om 2950 nautisk mil, eller omtrent 5460 km. I realiteten blir det en del lengre da vi i starten seiler en ganske sørlig rute for å komme oss ned til pasatvinden. Deretter setter vi kursen mot Hiva Oa og de andre øyene i Marquesas med navn som Ua Pou, Ua Huka og ikke minst Nuku Hiva.

En annen stemning

I Las Palmas, på Gran Canary, var det en ganske hektisk stemning. Alle løp litt rundt seg selv og mange følte nok på at de ikke hadde fått gjort nok eller rukket å handle alt.

For mange var dette den første lange overseilingen de skulle gjøre og det var tydelig at det hersket en spent usikkerhet over havnen.

Seminarene som ble avholdt av WorldCruising er ment å hjelpe alle som skal gjøre sin første lengre overseiling med forberedelser, proviantering m.m. At de gjør nettopp det er det liten tvil om, men de bidro også til at mange hadde en følelse av at det var mye de ikke hadde fått gjort og at "alle andre" var bedre forberedt.

Alt var handlet

Allerede på Kap Verde hadde skuldrene senket seg merkbart. Det var rett og slett ikke like mange som så særlig anspente ut. Selvsagt hjalp det at mye av handlingen var gjort i Las Palmas og at man kun skulle toppe opp med frukt, grønt andre ferskvarer og diesel.

Langt blir kort

Seilasen fra St. Lucia til Santa Martha i Colombia tok litt under en uke, så da var det få som egentlig brydde seg så mye.

5-7 dager er da ingenting

Alle båtene hadde mer enn tilstrekkelig med hermetikk og annet til å klare helle den seilasen uten å gjøre annet enn å toppe opp med diesel.

Vind og vær har betydning

Det var flere som var litt mer nervøse for seilasen mellom Panama og Galapagos, selv om den ikke var lengre enn den til Colombia. Det som gjorde denne etappen litt mer spennende var vinden, eller potensielt mangel på sådan. Overfarten til Galapagos er beryktet for varierende og manglende vind, så flere var stresset for å ikke ha nok diesel. Vi brukte omtrent 6 døgn og i overkant av 70 timer var for motor.

Dumt å brenne alt med en gang

Man møter samme problem når man skal forlate Galapagos, lette og varierende vinder, så også her vekket det litt bekymring. Det ble mange samtaler rundt temaet om hvor mye diesel man skulle tørre å brenne med en gang for å nå frem til vind. Det er jo et langt strekk og ingen vil bruke for mange motortimer i starten, da det kan være godt å ha noe å gå på senere.

Heldigvis hadde hele flåten mer vind enn normalt helt fra starten, så noe utstrakt bruk av motor ble ikke nødvendig. Så langt har vi brukt 2 timer og 45 minutter. Noen båter har ikke brukt motor i det hele tatt, mens et par som valgte å gå vest fra starten har måtte bite i seg en del motortimer for å komme sørover på let etter vind.

Erfaringen og trivselen øker

Det er liten tvil om at erfaringen rundt lange overseilinger øker for hvert strekk vi tilbakelegger. Selvsagt varierer det mye fra båt til båt, men det er ingen som nå har høyere skuldre enn hva de hadde i starten. Og er man mer avslappet blir det lettere å nyte denne spesielle reisen, noe jeg ikke tror alle klarte fra begynnelsen.

Ikke bare glede

Med økt erfaring taper overseilingen nok noe av sin magi. Det er ikke like spennende lenger og dagene kan bli lange. Flere i flåten sier at de gleder seg til å komme i havn da de begynner å kjede seg. Vi kjenner også litt på den følelsen her ombord. Dog hjelper det at vi har barn som skal gjennom skoledager når vi seiler. Det tar mye tid og dagene blir fort til kveld så det er ikke mye tid til å kjede seg.

Vi koser oss det meste av tiden og gleder oss til alle de eksotiske øyene som skal besøkes på vei til Australia! Men det skal bli deilig å komme i havn.

/2018/03/11/skuldrene_ned/

false

Tintomara

2018-03-11T17:18:39.000+01:00

2018-03-11T17:18:39.000+01:00

2018-03-11T16:52:04.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e8

Kort om Galapagos

kort_galapagos

Vi har vært noen uker på Galapagos og det har vært herlige uker. Dessverre har vi ikke rukket å skrive så mye så nå legger jeg kun ut en liten smakebit så kommer det et par større poster med masse bilder når vi kommer frem til Marquesasøyene i Fransk Polynesia.

Vi har vært noen uker på Galapagos og det har vært herlige uker. Dessverre har vi ikke rukket å skrive så mye så nå legger jeg kun ut en liten smakebit så kommer det et par større poster med masse bilder når vi kommer frem til Marquesasøyene i Fransk Polynesia.

Masse bilder og film

Vi har besøkt tre øyer og vært på flere turer, både til vulkaner og langs strender. Vi har snorklet med haier, både sovende og svært våkne. Vi har "jaktet" på hammerhaier og mantaer, svømt med sjøløver og vært i nærkontakt med skilpadder. Fuglelivet, skilpadder og øgler har vi også fått sett mye av. Alt dette har vi selvsagt tatt masse bilder og film av.

Nettopp mengden av bilder og film er hovedgrunnen til at vi ikke publiserer mer nå, vi har rett og slett ikke rukket å se igjennom alt.

Det skal også fortelles en del om byråkrati

Så langt har Galapagos og menneskene her vært fantastiske, men det har vært mange humper i veien for å kunne komme oss hit, men mer om det i en egen post.

Avreise om få timer

Vi legger ut på vår lengste strekning i morgen, 3.000 nautiske mil. Regner med at vi bruker i overkant av 3 uker på overfarten.

Vi skal sende dere noen oppdateringer underveis, mens det store om øyene her kommer først når vi er fremme på den andre siden.

/2018/02/28/kort_galapagos/

false

Tintomara

2018-02-28T07:36:43.000+01:00

2018-02-28T07:36:43.000+01:00

2018-02-28T07:31:17.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e7

Rekord!

rekord

Jeg er ingen fisker og jeg har aldri kunnet skjønne dem som synes det er så veldig spennende å fiske. Det vil si, ikke før vi fikk vår første store tunfisk. Fiskelykke og ulykke Som dere har lest i tidligere poster har vi hatt både flaks og uflaks når det

Jeg er ingen fisker og jeg har aldri kunnet skjønne dem som synes det er så veldig spennende å fiske. Det vil si, ikke før vi fikk vår første store tunfisk.

Fiskelykke og ulykke

Som dere har lest i tidligere poster har vi hatt både flaks og uflaks når det gjelder å lande fisk. Når fruen og jeg seilte frem og tilbake over Atalanteren i 2001 fikk vi knapt fisk. Totalen var 2 eller 3. En var en underlig skapning på vei ut fra Gran Canaria. Den ble spist. Hadde jeg fått en slik på kroken i dag hadde den gått tilbake i havet. Vil helst vite hva jeg spiser....

Man kan gå lei av tunfisk...

Den neste var en skikkelig rugg av en tunfisk. Den veide i overkant av 18 kilo og vi spiste tunfisk dag og natt. Å lande den var et skikkelig slit og det var gøy!

I tillegg mener vi å ha et minne av en tredje fangst, men er litt usikre på det. Dog fikk vi noe stort på kroken en dag og da forsvant krok og snøre uten at vi hadde en sjans til å forhindre det.

På denne seilturen har vi hatt betydelig større suksess på fiskefronten. Dels har vi ganske ofte fått ting på kroken og dels har de vært av god størrelse, perfekte middager.

Fiskeulykken har mer gått på at vi har mistet fisk i det vi har forsøkt å lande dem. Årsakene er flere. For det første har vi hatt noen kroker som ikke har vært bra nok. De har ikke tålt presset og rettet seg ut. Videre har noen av fiskene klart å kappe fortommen, noe som er utrolig irriterende. Til sist har vi forsøkt å lande fiskene ved å løfte dem ombord via snøret. Det har fungert dårlig og det er ofte da fortommen har røket.

Lære av sine feil?

Vi håper at vi nå har lært av våre feil og vi gleder oss til flere fisk.

Nå bruker vi skikkelig klepp, har en diger håv, har byttet til bedre kroker og bruker stort sett wire-fortom.

Gjette størrelse

Fiskene gir seg selvsagt ikke uten kamp. De kjemper i mot og er de store nok har man ikke sjans. Det er ikke uten grunn at noen av de spesialiserte sportsfiskemotorbåtene har stoler der fiskeren stroppes fast for å kunne ta opp kampen med de virkelig store fiskene. Bare tenk dere å lande sverdfisk på flere hundre kilo!

Selv ganske små fisker kan gi skikkelig motstand. Vi har fått ting på kroken som har kjempet så innbitt i mot at vi har gjettet at de har veid flere ganger mer enn hva det viste seg at de gjorde.

Monsteret var kun 5 kilo. Litt skuffet!

På vei ut fra Las Perlas (Panama) fikk vi en fisk vi trodde skulle være 10 kilo+, kanskje mye mer. Vi ble mer enn en smule skuffet når det viste seg at den ikke var større enn 5 kilo.

Vår siste fangst var diger, men den kjempet egentlig ikke så hardt i mot. Det vil si at den gjorde det først med mange sprett og sprell, men etter det ga den mer eller mindre helt opp.

Blue Marlin

Blue Marlin er en av fiskeverdnens mer ettertraktede trofeer. Stort sett fiskes den og slippes ut igjen, men vi fisker for mat, så det som kommer ombord her blir middag!

Vi hadde jo hørt historier fra alle dem som har klart å få en Blue Marlin ombord. Vi har knapt klart å skjule misunnelsen. Det er jo nesten noe magisk med sverdfisken og mang en historie har blitt fortalt om kampen mellom fiskeren og byttet.

Mean (farts-) Machine

Det er fascinerende å se hvordan den kan legge inn rygg- og bukfinne i harde folder/forsenkninger, slik at de nærmest er helt borte og fisken blir enda mer strømlinjeformet. Dette gjør den for å øke farten og for så å reise finnene igjen for raskt å kunne endre retning. Den har egne spoilere ved halefinnens rot og ellers en kropp som en overdrevet bolet bodybuilder.

Svømmende klasebombe

En annen spennende ting er at den i stedet for vanlig fiskeskjell har en hud bestående av merkelige beinsplinter. Disse er 2 - 3 centimeter lange og sylskarpe. Det gjelder å stryke den "medhårs", ellers går beinsplintene inn i hva som helst. Når vi dro fisken ombord var det slike beinsplinter over alt.

Dette er antageligvis et forsvar mot større rovfisk, hai og hvaler. Sverdet er for å lamme fisk i stim, ikke for å slåss mot andre sverdfisk. Den har ikke vanlige tenner, men mer et grovkornet sandpapir i både over- og underkjeven. Bra for å holde fast byttet, men ikke for å tygge. Maten svelges hel.

Første napp

Den andre dagen på vei fra Las Perlas til Galapagos fikk vi skikkelig napp. Snella skrek da lina ble dratt ut i et voldsomt tempo. I det jeg satte meg bak stangen så vi fisken hoppe. Det var en sverdfisk! Den skulle inn, det var ikke aktuelt at den stakk av med snøre og krok. Etter noen minutter med forsiktig bremsing fikk jeg stoppet dyret og da var det ikke mye igjen på spolen til tross for at vi har et par hundre meter med solid fiskesnøre.

Jeg fikk oppleve en skikkelig kamp mellom fiskeren og fisken. Det ble flere runder der jeg måtte gi etter og la den stikke ut, før det møysommelige arbeidet med å hale den inn igjen begynte. Litt usikker på hvor mange runder det ble, men det tok en halvtime å få fisken nære båten.

Jo nærmere den kom jo dypere gikk den. Når vi endelig hadde fått den nesten hele veien inn forsøkte den å komme seg under båten, så Catrine måtte jobbe med motoren og hele tiden styre slik at vi ikke fikk snøret under båten, i propellen eller rundt et av rorene.

I det vi kunne skimte marlinen der nede gjorde den et siste frenetisk forsøk på å komme seg løs og klarte det. Tilbake på båten satt et slukøret mannskap og en kaptein med verkende armer. Etter å ha inspisert kroken kunne vi ikke finne noen feil eller skader så den kunne vi fortsette å bruke.

Andre napp

Dagen etter forsøkte vi igjen og allerede etter 10 minutter hylte snella på ny. Jeg kastet meg over stanga og fikk bremset fisken. Cathrine hadde lyst til å måle styrke med det vi så hoppe bak båten, en ny Blue Marlin! Så fruen satte seg godt til rette og sakte men sikkert måtte fisken finne seg i å bli sveivet inn. I starten var den like vrien som den vi hadde på kroken dagen før, men når den kom nærmere båten ble den litt mer tafatt. Den forsøkte også å komme seg ned og under båten, men ikke like instendig som forgjengeren.

Når Cathrine til slutt fikk den opp til overflaten var det bare for meg å sette kleppen i siden på den for å hale den inn. Men siden det var en sverdfisk brukte jeg en stålhanske på ene hånda og fikk et godt tak rundt sverdet før den ble dratt helt inn i cockpit'en.

Ny rekord i WorldARC 2018

Det var viktig for far og eldste sønn å få på plass fiskens vitale data så vi kom raskt frem til at fisken måtte veies i stykker da vår lille bagasjevekt ikke tålte mer enn 30 kilo. Når vi summert alt sammen kom vi frem til ikke mindre enn 56,14 kilo eller 123 pund. Det er nesten like mye som fiskeren (Cathrine) og en betydelig økning fra 70 pund som så langt hadde vært den største i årets WorldARC.

9 kg hode

Jeg hadde lyst til å ta vare på det, men faren for lukt og stappfull fryseren gjorde at det måte ofres til kong Neptun.

Halefinnen var 83 cm fra tupp til tupp

Denne ønsket vi også å beholde som et trofe, men pga. frykten for lukt gikk også denne over bord. I ettertid angrer vi litt på det, da en del av de andre båtene har beholdt halefinner uten at det har stinket for mye.

Nakkefilet

Mange kilo med nakkefilet gikk rett over bord. Jeg vet dette ville ha vært til stor forskrekkelse for mormor, men sånn er det, vi hadde for mye kjøtt og deler av den var ganske opprevet av kleppen.

18 kg grovt utskåret filet

Vi forsøkte først å spørre nærmeste båt om de ønsket en 6-7 kilo fersk filet, men de hadde allerede fryseren full. Dermed fikk andre fisker og kong Neptun resten. Vi spiste opp ca 10 kg på 7 måltider. Jeg fikk utrolig nok plass til en middag i en allerede stappfull fryser.

Vi forsøkte oss på ulike eksotiske fiskesupper (veldig godt), grovhakket fiskeburger (meget godt), ceviche (ikke noe særlig), stekt som biff (for tørt og kjedelig) og sist men ikke minst panerte vi en del stykker (godt).

Utstyr gjør mannen!

Selvsagt er det slik at utstyr alltid gjør mannen. Og i dette tilfellet er det definitivt sant. Vi hadde fra før en halvstor stang med en grei Penn-snelle, den hadde aldri i verden overlevd denne fisken.

Vi har også en kraftig stang med den største Penn Senator snella. Den hadde kunnet ta fisken men det hadde vært j..... tungt.

Rett før avreise hadde Mark på "Mad Monkey" overbevist meg om at en liten oppgradering var på sin plass. Jeg la igjen nesten 1.000 US$ på en enda litt kraftigere stang (80-120lbs), en stor Penn Squall 30VSW snelle. Denne har en brems som er lettere å finregulere og ikke minst to gir. Dette gjorde jobben mye enklere. Tror ikke den tåler mer enn vår gamle Senator, men at den gjør det mer behagelig å hale inn fangsten er det liten tvil om.

The game is on!

Litt artig er det at flere av båtene har signalisert at denne rekorden ikke skal få stå lenge. De skal ha noe som er større, men vi får se. Det skal godt gjøres å lande og veie en enda større fisk. Selvsagt ikke umulig, men tiden vil vise om Cathrine skal forbli WorldARC-mester.

/2018/02/21/rekord/

false

Tintomara

2018-02-21T15:56:00.000+01:00

2018-02-21T15:56:00.000+01:00

2018-02-20T15:56:37.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e6

Panamakanalen

panamakanalen

Det er en del drømmer jeg har hatt helt siden jeg var 3 epler høy. En av dem var å seile til Stillehavet i egen båt. Nå er vi der, vi har gjort det!!!! > En fantastisk opplevelse Jeg var en runde på Galapagos i 1990 og reiste rundt med

Det er en del drømmer jeg har hatt helt siden jeg var 3 epler høy. En av dem var å seile til Stillehavet i egen båt. Nå er vi der, vi har gjort det!!!!

En fantastisk opplevelse

Jeg var en runde på Galapagos i 1990 og reiste rundt med båt og fotograferte i 14 dager. En fantastisk opplevelse. Men det skal bli noe helt annet å seile med egen båt mellom øyene og videre ut i Stillehavet, til alt det fantastiske som ligger der.

Ventetid

Vi seilte fra Sant Martha i Colombia til San Blasøyene i Panama. Der tilbrakte vi noen fine dager, men dette kommer det mer om i en egen post.

Fra San Blas seilte vi til Shelter Bay Marina, som ligger rett innenfor moloen som beskytter innløpet til Panamakanalen. Moloen er den største jeg har sett. Vi snakker om kilometere med betong!

Shelter Bay er en forholdsvis liten marina, men veldrevet. Den er populær så det er ikke så lett å få plass, men WorldARC hadde reservert for alle sammen. Selve marinaen ligger inne på et område som USA brukte som militærbase når de hadde styrker plassert i landet.

Trygt for å være i Panama

Nå er området blitt naturreservat og Panama sin coastgard har en liten base der. Det gjorde at vi måtte kjøre langt gjennom regnskog og masse fraflyttede bygninger før vi kom til en port med bevepnede vakter fra Panamas coastgard, for å komme ut av basen/marinaen. Dette gjorde at Shelter Bay var veldig trygg, selv om Colon by er regnes som et røverreir.

Etter problemene med Manuel Noriega har ikke Panama hatt eget militære, de er beskyttet under de store vingene til USA.

Det ble noen dagers venting i Shelter Bay da WorldARC-flåten går gjennom kanalen i tre puljer. Det gikk en pulje annenhver dag, og vi var i den siste. Det gjorde at vi fikk en del tid til overs. Tiden ble brukt til å få byttet radar, autopilot og litt annet smått og godt. Cathrine og Anders hadde to større handleturer til Colon i taxi men ferskvarer tok vi fra Panama City. Vi hadde en flott utflukt til en lokal indianerstamme og en annen til slusene.

Selve kanalen

Legg merke til at kanalen ikke går øst-vest, men nord-sør. Så når man kommer fra Karibien kommer man ut i Stillehavet sør for der man gikk inn i kanalen, og faktisk litt øst!

Fra Atlanterhavssiden starter Panamakanalen med "the Gatun Locks". Etter disse er man oppe i det som heter "Gatun Lake", som lenge har vært verdens største menneskeskapte innsjø, med sine 425 km2. Den ligger normalt sett ikke høyere enn 26-28 m.o.h. Den ble til ved at man bygget "the Gutun Dam" i 1907-1913 og dermed demmet opp Chagres River.

Selve dammen utgjør mesteparten av det vi kaller for Panama kanalen. Man tilbakelegger ikke mindre enn 32,7 km i dammen, mot kun 12,6 km i det som er typiske kanaler. Mesteparten av dammen er ikke seilbar da det under vann fortsatt står en skog av høye trær. De befinner seg rett under overflaten og utgjør en betydelig fare. Det er flere leder over Gatun Lake og de er selvsagt ryddet for alle slike hindringer. Det samme gjelder en del områder som brukes til ankringsplasser.

Naturlig impregnerte trær

Trærne som fjernes er etter hva vi hørte svært ettertraktede. De har ikke råtnet, til tross for mer enn 100 år under vann, de har nærmest blitt impregnert, og er av svært høy kvalitet.

Etter dammen kommer man til det som tidligere gikk under navnet Gaillard Cut, etter US Major David du Bose Gaillard som hadde ansvaret for denne delen av bygget. Nå er det offisielle navnet endret tilbake til Culebra Cut, som det hette fra starten, etter fjellet den er gravd gjennom. Dette er, bortsett fra slusene, den smale delen av kanalen. Her kan ikke småbåter gå gjennom uten at det er klarert med kanal-kontrollen.

Siste del av Panama-kanalen består av Pedro Miguel Locks og Miraflores Locks, som tar båtene helt ut i Stillehavet.

Kort historikk

Den spanske kongen Charles V, ba i 1534 om at muligheten for å bygge en kanal gjennom Mellomamaerika skulle utredes. Dette for å lette transporten av gull m.m. fra Peru og andre områder spanjolene tømte for verdier. Å seile rundt Cap Horn er som kjent ingen enkel eller rask seilas. Den gangen var det virkelig noe man ville unngå. Men det med tanken.

Det var flere forslag gjennom årene og etterhvert ble flere kanaler bygget andre steder i verden. Etter at franskmennene fullførte Suez-kanalen, og tjente store penger på denne, ble det startet opp et initiativ i 1881 for å bygge en kanal i Panama (den gang Colombia), der mange franskmenn var med å investerte. Dessverre gikk selskapet konkurs i 1889, etter å ha brent mer enn US$287.000.000.-. Det førte til at flere enn 800.000 investorer mistet sparepengene sine, 22.000 mann (stort sett franskmenn) mistet livet pga. ulykker og ikke minst tropiske sykdommer.

Det var tre hovedgrunner til at franskmennene mislyktes:

• De hadde ikke tatt høyde for vanskelighetene med regntiden, og den varer i 8 mnd.
• De hadde ikke skjønt hvor utfordrende topografien var.
• Sist men ikke minst slet de med tropiske sykdommer, særlig malaria og gul feber.

I 1894 forsøkte et nytt fransk selskap å bygge videre på det som var igjen etter det første forsøket. Det ble en kortvarig sak som endte med nok en fiasko.

Panama var lenge en del av Colombia og for å ta en liten historisk snarvei, kan vi konstatere at USA hadde veldig lyst på en kanal, men syntes at Colombia var for grådige. I bytte mot anerkjennelse av Panama som nasjon ble USA enig med dem som ville løsrive seg fra Colombia om at USA skulle få bygge, eie og administrere en kanal gjennom Panama sitt terretorium. De skulle betale en andel av fortjenesten per år for dette, men i det store og det hele var det en god avtale for USA.

USA valgte en annen rute enn de franske forsøkene og innså at det ville være håpløst å grave så dypt at kanalen var på havnivå på begge sider av Panama. Ikke minst ville den store forskjellen i tidevann ha laget problemer.

Det første amerikanerne gjorde var å utrydde malariamyggen, noe som faktisk er veldig vanskelig. Man har ikke klart det andre steder i verden. I tillegg fikk man rimelig kontroll på gul feber og andre tropiske sykdommer. Dette gjorde at amerikanerne kunne konsentrere seg om å bygge kanalen ikke om å ta hånd om syke og døende arbeidere.

Jimmy Carter returnerte kanalen til Panama

Torrijos-Carter traktaten som ble undertegnet i 1977 la grunnlaget for at Panama kunne overta kontrollen og eierskapet til kanalen 31. desember 1999.

Etter at Panama overtok kanalen har de faktisk reinvestert mye av fortjenesten i en utvidelse av kanalen. At de skulle gjøre dette ble besluttet i en folkeavstemning. Nå tjener de godt på den beslutningen og folk i Panama er stolte over at de var smarte nok til å investere i stede for å bruke alle pengene med en gang.

Digert skip!

De største skipene, som går i de gamle slusene, de vi seilte gjennom, kalles for Panamax. De nye slusene har kapasitet til enda større skip, som kalles for New Panamax. De største containerskipene som nå passerer har kapasitet på ikke mindre enn 14.000 containere! Det er da ikke snakk om de lange containerne på 40 fot med de korte på 20. Uansett er det enormt mange. Det største skipet vi så var rundt 8.000 container og det var DIGERT.

Formelle krav

Det kreves lange tau for å fortøye båtene i slusene og det er ikke lovlig å bruke egne, selv om de er lange nok. Det gjør at man faktisk må leie tau og store fendere til pasasjen gjennom kanalen.

I tillegg må hver båt ha med en guide/rådgiver/los på hele transitten. Dette er folk som er ansatte i kanal-selskapet, men som gjør dette på fritiden.

Båten må kunne gjøre minst 7 knop for egen maskin. Den må ha bra fasiliteter til guidene (skygge, toalett og mulighet til å vaske hendene), det skal være minst et varmt måltid per dag og guidene skal ha tilgang til egne uåpnede vannflasker.

Det er en haug av andre krav også, i tillegg til masse papirarbeid, så til alle som vil gjøre dette på egenhånd har jeg kun et råd å gi. Skaff dere en agent som snakker med kanalen. Vi traff folk som ikke hadde det og de hadde ligget i ukesvis å ventet.

Vår seilas gjennom kanalen

Vi ble som sagt sendt gjennom kanalen i puljer. Hver pulje besto av 8-9 båter som holdt sammen gjennom hele transitten. Når vi nærmet oss slusene ble 3 og 3 båter (noen ganger kun 2) bunnet sammen til en flåte. Da hadde midtbåten kontrollen og dirigerte de to andre. På disse båtene var det en person på fordekk og en akter som tok hånd om linene som ble festet til pullerter i slusene. Når vi steg i slusene var det tungt arbeid, da tauet hele tiden skulle strammes inn slik at det ikke oppsto noe slack som kunne føre til at flåtene begynte å vri på seg. Tidvis krevde det en ekstra person, særlig på fordekket.

På vei ned er det ikke like tungt, men da måtte man følge nøye med slik at ikke båten ble hengende i tauene. Det kan fort bli dyrt.

Alle våre transitter startet etter lunch og alt etter hvor lenge man måtte vente før båtene fikk gå inn i slusene kom disse opp i Gatun Lake på ettermiddagen eller rett etter mørkets frembrudd.

På vei mot slusene lå hele puljen av båter å ventet en times tid i et ankringsområde, før losene/guidene/rådgiverne kom ombord. De sto i kontakt med kanalen for å få plass til oss mellom alle fraktskip. Når vi er så mange båter sammen får vi en sluse for oss selv. Det gjør det hele litt mer behagelig.

Guidene var også i kontakt med gutta/line-handlers som hjalp oss med tauene i slusene. Disse kastet over tynne liner til båtene som vi bandt de tykke tauene til. Så dro de tauene opp til pullere og festet tauene. Når vi var klare til å flytte oss en til neste sluse tok de tak i løkka på tauet og gikk med disse til neste fortøyningspunkt. Det var mao. 4 line-handlers per flåte av båter.

Vi var midtbåten og hadde derfor ansvar for vår flåte. Jeg styrte og koordinerte de to andre båtenes bruk av ror og maskin, slik at vi kunne holde kursen og ikke minst forbli midt i slusene. Etterhvert gikk dette veldig greit.

Natt 28 meter over havet!

Når vi kom opp til Gatun Lake ble alle båtene fortøyd longside til noen enorme bøyer. Der forlot guidene oss og vi sov 28 meter over havnivå.

Tidlig neste morgen kom guide ombord igjen, noen båter fikk nye ansikter, andre fikk den samme guiden som dagen før. For vår del ble det en ny guid, men det gjorde ingen ting da han var like hyggelig som den vi hadde dagen før.

Dag nummer to ble et lite race, da vi kunne klare å komme gjennom Culebra Cut før en New Panamax LPG-tanker skulle gjennom. Disse transporterer gass og når de er på vei må ALLE andre holde seg unna.

Vi var heldige og rakk det, slik at vi faktisk kom gjennom alle slusene uten å måtte vente. Vi kom derfor ut i Stillehavet tidligere enn planlagt. I forhold til de andre puljene var det storartet da de til dels var 5-6 timer for sene.

Endelig Stillehavet!

Bortsett fra det lille "racet" var hele krysningen lite dramatisk og følelsen av å endelig ha Stillehavet under kjølen var fantastisk.

/2018/02/20/panamakanalen/

false

Tintomara

2018-02-20T21:19:00.000+01:00

2018-02-20T21:18:59.000+01:00

2018-02-19T20:42:25.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e5

Sverdfisk, sang og lattermåke

sverdfisk_sang_lattermake

Dette er ingen blåmandag, men en spesiell dag ute på det store, blå havet. Det er ingen vind, så de aller fleste båtene på World Arc har gått for motor hele dagen. Cathrine vekket resten av mannskapet med morgenmusikken til vanlig tid, Anders slang ut fiskesnøret, vi slo på SSB-radioen

Dette er ingen blåmandag, men en spesiell dag ute på det store, blå havet. Det er ingen vind, så de aller fleste båtene på World Arc har gått for motor hele dagen. Cathrine vekket resten av mannskapet med morgenmusikken til vanlig tid, Anders slang ut fiskesnøret, vi slo på SSB-radioen kl 9, frokost og andre daglige gjøremål gikk rolig for seg.

Falsettsang

Så satte fiskesnøret i sin villeste falsettsang! Vi slapp alle det vi hadde i hendene og løp til. Det kunne ha sett ut som det villeste kaos for det utrente øyet, men dette har vi gjort noen ganger før og øvd på, også med de mange fiskene som ikke vi har fått ombord. Klepp og hov fram, seil inn, motorframdrift av, på med flytevester, av med lebrett bakerst i sittebrønnen. Og enda er det mye mer som skal ordnes på en gang. Og Markus selvfølgelig i gang med å sveive inn snøret.

Jeg trakk inn en 235 cm lang fartsmaskin på 56 kg

Vi så sverdfisken sprette opp av vannet, kaste på seg og sprelle som en unghest som skal ris inn. Den gjorde hva den kunne for å slippe unna.

Det hjelper med fars nye, dyre fiskestang med flere gir, ordentlig regulerbar brems og andre finesser. Etter flere runder med ut og inn, trakk jeg sverdfisken helt inn til båten og landet den. Markus fikk dratt den ombord ved hjelp av en sylskarp klepp og rå muskelkraft.

Det var et 235 cm langt monster på 56 kg. Dette er ubeskrivelig stort og langt. Selve fiskekroppen uten sverdet var på 2 meter rene muskler. Dette er en fartsmaskin.

Det er et under å klare å få en sverdfisk på denne størrelsen ombord, spør du meg! Jeg er veldig glad for at det ikke var meg som skulle ha ansvar for å dra den fisken ombord. Tyngden, spensten og det å treffe ordentlig med kleppen, jeg tviler på at jeg hadde klart det samme. Etter min mening bør den sterkeste ombord ha det ansvaret.

Markus: Det er å lande en stingsild på sin egen vekt er ikke så verst, Cathrine!

Men å sveie sverdfisken inn gikk overraskende lett. Gårsdagens sverdfisk vi hadde på kroken var kanskje litt mindre, men mye sprekere. Det er ikke alltid størrelsen teller? Men Markus var unektelig stolt over dama si og mente det står respekt av en slik fangst. Må innrømme at den timen det tok gikk overraskende fort.

What shall we do with the biggest swordfish?

Det passet veldig bra at dagens sosiale oppgave fra nettkontrolleren på SSB-radionettet var å lage en egen tekst til sangen "What shall we do with the drunken sailor". Ja, for nå hadde vi noe morsomt å synge om!

Den orginale sangen er slik:
What shall we do with the drunken sailor?
What shall we do with the drunken sailor?
Early in the morning!
Hoo-ray, and up she rises,
hoo-ray, and up she rises,
hoo-ray, and up she rises,
early in the morning

Det passet veldig bra at Edele hadde notene og teksten, og Anders øvde på å spille den på baryton. Så når det var vår tur på SSB-nettet hadde Anders forspillet og vi alle sammen sang for full hals teksten under:

What shall we do with the biggest swordfish?
How shall we manage to land the swordfish?
What shall we do with the 60 kilos?
Here on Tintomara
Hoo-ray, we beat WorldARC Fleet
Hoo-ray, the biggest swordfish
Hoo-ray, 8 feet's swordfish
Here on Tintomara

Vi syntes selv vi var best i flåten på å få til både rytme og sang. Selvskryt skal man lytte til! Dere får uansett ikke høre de andre versjonene.

Dagens blindpassasjer: lattermåke

Jeg fikk hyggelig besøk av en liten, gråbrun måke på morgenkvisten. Jeg fant ut at det måtte være en jentemåke. Senere fant vi også ut av at hun er en lattermåke. Kanskje lyden av skrikene hennes kan minne om latter, på grunn av hullet gjennom overnebbet?

Frøken Måke satte seg i ly, pusset fjærne og sovnet. Tok seg så en svingom i ny og ne og falt snart til ro. Selv etter at de andre kom ut og alt kaoset med fisking, barytonspilling og tørking av klesvask på fordekket har hun holdt seg trofast til oss hele dagen. Faktisk holdt hun seg til oss i over to dager, gjennom store dønninger, sol og regn.

Den eneste konflikttemaet har vært om det har vært en jente eller guttemåke. Anders og Aksel insisterte på at det var en gutt som han utrolig nok kalte Måkhild. Edele og jeg mente at det var en jente. Det endte med at det var en hen, for familiefredens skyld.

Måkhild tror selv hun er altetende. At hun sluker kokt påleggskinke, rå bacon samt rester etter sverdfisken er ikke så rart. Men at hun like optimistisk forsøker seg på bananskall og så på en godt moden banan vi kastet på sjøen er litt mer merkelig. Enda rarere var det at hun også kastet seg over limeskallet, men bare én gang! Derimot syntes hun fingeren til Markus som stakk opp av luka over navigasjonsbordet kunne se ut som en godsak. Han skvatt skikkelig da hun hakket til!

Jøss, nå er det kveld igjen!

Nå er det straks dagens andre måltid med sverdfisk og Frøken Måkhild står foran på fordekk som en annen stolt, men sliten gallionsfigur. Dager som dette går fort unna, og før man aner det er dagen over.

/2018/02/19/sverdfisk_sang_lattermake/

false

Tintomara

2018-02-19T20:38:40.000+01:00

2018-02-19T20:38:40.000+01:00

2018-02-19T20:23:55.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e4

Luringen fra Martinique - en ekte pirat

pirat

Kanskje har dere lyst til å få en historietime med Edele? I dag skal vi ta for oss temaet pirater. Før jul var vi en del på den franske øya Martinique (uttales Martinik) som er en del av Frankrike. Der leide vi bil for å besøke et parkanlegg midt inne

Kanskje har dere lyst til å få en historietime med Edele? I dag skal vi ta for oss temaet pirater. Før jul var vi en del på den franske øya Martinique (uttales Martinik) som er en del av Frankrike. Der leide vi bil for å besøke et parkanlegg midt inne på øya og dessuten et slott, ytterst på en værhard odde mot Atlanterhavet. Der fantes det pirater og slavedrivere, men det er jo ikke så kult for dere å vite noe om. Nei da, dere skal få høre om det.

Slavene utvinnet sukker og rom

Det var en familie som het Dubon som drev med slaveri på øya og ingen turde å si imot dem fordi de var så mektige. Slavene deres kom fra Afrika og produserte sukker av sukkerrør, drev slottet med dyrehold og mye annet.

Husdyr gikk rundt og rundt denne mølla for å presse ut sukkersaften av sukkerrørene. Mølla var inne i dette huset som vi så vidt ser ytterveggene på her, der jeg snakker med Aksel. Rørsukkeret ble da som nå brukt i maglaging og i å lage rom av ulik kvalitet. Rørsukker er mye sunnere enn raffinert sukker fra sukkerroer (som er en rot som også trives i Europa). Ikke visste jeg at sukkerrør er mange meter høye rør med rosa dusker på toppen.

Først trodde forskerne at disse store bygningene var slavenes område, men trolig var de lagre. For sukkerrørene og ved til å videreforedle sukkeret trengte stor plass.
GULE BILDER FRA LAGER

Slott som et stort norsk bolighus?

Slottet var ikke større enn et stort, norsk bolighus, men på den tiden, fra 1400 tallet var det både stort og prangende, der det lå og skuet over en stor bukt. Selvfølgelig, det må ha gjort et flott inntrykk, siden slottet hadde et høyt tårn, en stor prangende festsal og en enorm terrasse. Dessuten var kjøkkenet og andre funksjoner flyttet ut til andre hus.

Fra slaveri til piratvirksomhet

Barnebarnet til han som bygde slottet var en skikkelig luring og en slemming. Han lagde lanterner og satte dem på revene (reef) utenfor halvøya. Han tente dem på kvelden og greide å lure båter til å gå på grunn. Så tok han folkene og solgte dem som slaver, etter det ranet han båtene for alt de hadde av verdi. Han ble såpass upopulær at når engelskmennene som støtt og stadig invaderte øya drepte han, stakk resten av familien til Canada. Slottet sto fra 1600-tallet ubebodd, urørt og glemt på en enslig odde. De brukte koralstein da de bygde bygningene, men vi så også hvordan naturen har tatt stedet tilbake.

Dermed avslutter jeg historietimen, og håper dere har lært noe i dag.

/2018/02/04/pirat/

false

Tintomara

2018-02-04T04:06:21.000+01:00

2018-02-04T04:09:13.000+01:00

2018-02-04T03:47:08.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e3

Havskilpadder

havskilpadder

Noe av det mest spennende vi har sett på vår reise er havskilpadder. Vi så skilpadder på vei til Spania, Cap verde og Madeira. Vår erfaring med skilpadder er at småskilpadder holder seg i nærheten av tang, i dette tilfellet sargosatang, som er en tang som flyter rundt. Unger pleier

Noe av det mest spennende vi har sett på vår reise er havskilpadder. Vi så skilpadder på vei til Spania, Cap verde og Madeira. Vår erfaring med skilpadder er at småskilpadder holder seg i nærheten av tang, i dette tilfellet sargosatang, som er en tang som flyter rundt. Unger pleier å gjemme seg i tangen, for da er det vanskelig å se dem fra luften, og under overflaten.

Her i Karibien har vi sett masse skilpadder på Martinique og Tobago cays. Men det er tydelig at det er noen områder der hvor skilpadden liker seg best, f.eks så vi ingen på St. Lucia. Mens på Martinique inne i Saint Anne så vi dem dagelig. de vi har sett mest av er Suppeskilpadder, siden de bare spiser sjøgress. Hawksbill skilpadden er i dette området, men siden den er ekstremt truet så ser ingen den. Her på Tobago Cays er suppeskilpaddene så vant med å bli sett på, så de bryr seg ikke, man kan nesten ta på dem uten at de blir redde. Hvis de blir redde da svømmer de opp til overflaten, ser seg rundt og svømmer ned for å spise litt mer.

Besøk på havskilpaddefarm på Bequia

Mamma og vi ungene dro en tur til Suggar bay, på Bequia, der det skulle ligge en skillpaddefarm.

Det viste seg at mannen som kjørte taxien dit var fetter av han som eide og drev farmen.

Eieren av farmen var en gammel man som hadde vært opptatt med å redde skilpadder i over 20 år! Han fortalte oss at hver kveld i juni til august går han turer på de forskjellige øyene for å se etter skilpadder som legger egg. Ser han noen skilpadder, så noterer han hvor og når han så dem. Og dermed finner han ut når eggene kommer til å klekke. Når tiden er inne så samler han inn nyklekkede skilpaddeunger, ikke alle selvfølgelig, men en del.

Dette har ha gjort i over 20 år. En skilpadde er voksen når den blir 40 år, men det er veldig vanskelig for en skilpadde å bli så gammel. Det er bare 1 av 3000 skilpadder som greier det. Men av alle dem han har satt ut er det 1 av 20 som overlever, og det er jo en sterk forbedring. Dette mener han er ekstremt viktig siden denne type skilpadde spiser alger som dreper koraller. Koraller er viktigere enn man tror. Korallrev er som en vegg i havet, og hvis korallene dør, da forsvinner veggen, og da slipper mer naturkrefter til.

Av verdens korallrev er det bare en firedel av disse som fortsatt i live, hevder de største pessimistene. Døde rev brytes ned av bølger og strømmer. Da forsvinner muren mot havets krefter. Derfor er dette veldig veldig viktig å beholde revene. Det hjelper skilpaddene til med.

De siste orkanene har gjort mye større skade på land og strender, blant annet så vasker store stormer bort all sanden på strendene. Og da kan ikke skilpaddene legge sine egg i sanden. Husk at hver enkel skilpadde kommer tilbake til den samme stranden som den selv ble født på. Hvis den ikke har sin strand å legge sine egg i, så legger den ikke egg. Døde korallrev rammer ikke bare skilpadder, det rammer også mennesker. Kommer det en stor orkan, f.eks: Irma, vil hun ødela mange havner, båter, brygger og hus.

Husker du Katrina? Orkanen som rammet New Orleans. Katrina ødela livet for mange tusen mennesker, ikke bare de menneskene som ble truffet, men også menneskene som kom i etterkant.

Vent! Det er mer! Mange turister har veldig lyst til å se dyr og natur, både over og under vannoverflaten. Men det er ikke bare positivt, for de som snorkler tråkker og svømmer borti koraller, slipper anker hvor det passer dem selv, tar ting fra havet som en souvenir og skremmer dyrene som lever der. Men turisme er ikke bare dumt, som mange sikkert tenker.

Det kan også være veldig bra, i skilpadde sesongen, da er det mange turister som hjelper de nyklekede skilpaddene med å komme seg til vannet. Det er en av hovedgrunnene til å besøke Karibien. Opplev den fantastiske magien under vann. Det er som å svømme i et gigantisk akvarium.

Turisme kan også øke bevisstheten om å ha flere naturreservater.
Den tredje grunner er at korallrevene produserer enorme menger oksygen. Man sier at regnskogene er Jordas lunge, det er riktig, men man har jo 2 lunger. Mens regnskogen er en så er havet den andre.

Og siden det er bare noen få deler av de siste korallrevene som fortsatt er i live, haster det veldig med å redde korallrevene. Hvis korallrevene forsvinner så for det globale konsekvenser.

Derfor er denne jobben til eieren av skilpaddefarmen. veldig viktig. For oss alle.

Besøk på havskilpaddefarm from Markus Gamenius on Vimeo.

Fakta om havskilpadder

Land- vs. havskilpadder

På engelsk sier man "turtle" om skilpadder i havet, og "tortoise" om de som lever på land og i ferskvann.

Havskilpadder har mer kompakte og strømlinjeformede skall, enn sine slektninger på land. Det gjør at de svømmer raskere og bedere, men ulempen er at de ikke kan trekke inn resten av kroppen i skallet sitt for beskyttelse.

Suppeskilpadde / Green Turtle

Dette er den vi har sett mest av både på Martinique og Tobago Cays, da den beiter på små tuster av sjøgress ved strendene.

Dette er den eneste som bare spiser alger (grøntfor). Dette er når den er voksen, mens når den er ung har den et mer variert kosthold. Den foretrekker å leve i store klaser av sargosatang, helt til den blir ca 5 år. I frihet kan den grønne havskilpadden leve til den er ca 80 år.

Den lever i tropiske farvann rundt hele jorda.

Den grønne havskilpadden kalles for grønn pga. Den har grønt fett, og at den spiser grønt. Den kan bli ca, 1,5 meter lang, og veie opp til 300 kg. Den største man har funnet veide 395.

Karett (ekte karett) / Hawksbill sea turtle

Vi antar at vi ikke har sett karetten fritt i havet, men det var den vi så på skilpaddefarmen på Bequia.

Den kalles for Hawksbill pga. Den har et haukelignende nebb. I motsetning til suppeskilpadden er ikke karetten egnet til mat, da den kan være giftig pga alle de giftige manetene den spiser.

Blir opp til 1 meter lang, og veier opp til 125 kg.
Mannen som eide havskilpaddefarmen mente at de kunne bli 200 år. Men etter mange søk på nettet, mener vi at de sjelden kan bli over 50 år. Karetten er ikke kjønnsmoden før den er 25-35, avhengig av hvor den holder til. Når den er over 40 år, da produserer den mest egg. Når den skal legge egg krabber den opp på stranden, graver et hul og legger sine egg, tetter hullet og uriner på det, får at det skal bli et hardt lokk. Og så krabber den tilbake til vannet igjen. Karetten kan gjøre det 3 ganger per sesong. En damekarett legger ca. 160 egg den første gangen, den andre gangen legger den 120 og den siste gangen legger den ca 80 egg.

Karetten er kritisk truet. Grunnen er at man tidligere brukte skallet til å lage pynteting, f.eks brillestenger, øredobber, beltespenner o.l. På noen av øyene i Stillehavet brukte man til og med polerte deler av skallet som mynter.

Glattkarett (uekte karate) / Loggerhead Sea Turtle

Glattkaretten er normalt på størrelse med den vanlige karetten, men Man har funnet enkeltindivider på nesten 3 meter, og veide over 450 kg. Vanlig alder 47-67 år, og er kjønnsmoden en gang mellom 17-33 år.

Dietten er skalldyr, og du finner den i tropiske og tempererte farvann rundt hele kloden. De er truet, pga, de mister som alle skilpadder sine strender til å legge egg på. Alle skilpadder kommer tilbake til samme strand de selv ble klekket på.
Og at den greier å surre seg inn i fiskegarn.

Bastardskilpadde / Olive Sea Turtle

Bastardskilpadden blir sjelden over 65 centimeter, og kan veie opp til 50 kg. Den lever i tropiske farvann på hele kloden.
Denne skilpadden blir kjørt på av båter, tatt i garn og blir fisket opp. Bastardskilpadden ble utsatt for fangst for skinn og skall, og ble spist, brukt som agn og man lage olje av fettet.
Dens diet består mye av kjøtt (skalldyr m.m), men også maneter, koraller og fiskerogn er på dietten.

Flatback Sea Turtle

Denne finnes bare i australske farvann, langs sandstrendene der. Den har dermed minst utbredelse av alle havskilpadder.
Den utsettes for de samme truslene som alle andre skilpadder.
Den har ikke noe norsk navn. Det blir opp til 1 meter lang, og veier mellom 70-90 kg.

Havlærskilpadde / Leatherback Sea Turtle

Denne er den største havskilpadden, og er egentlig en egen familie, da den ikke har hardt skjell. Leatherbacken har en læraktig ytterhud, der av navnet. Gjennomsnittstørrelsen er mellom 1,8 og 2,2 meter, og kan bli 250-700 kg. Men den største man har funnet var 3 meter og veide 916 kg. Man antar at dette individet var 100 år gammelt.

Leatherbacken er en spesialist på å spise maneter. Leatherbacken er den eneste som går til norskekysten og til sør-Afrika. Men den legger sine egg i tropiske og subtropiske farvann. Så den skilpadden man med størst sjanse kan se i Norge er Leatherbacken. Den er utsatt for samme type farer som de andre havskilpaddene.

/2018/01/29/havskilpadder/

false

Tintomara

2018-01-29T07:20:17.000+01:00

2018-01-29T15:51:06.000+01:00

2018-01-29T05:56:01.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e2

Hummer og kanari

hummer_og_kanari

Nå har vi allerede rukket å delta en del på World ARC i dette nye året. Vi startet ARC+seilas fra Kanariøyene, og derfor kanari! Kanskje dere vil høre om hvordan vi feiret jul, romjul og nyttåret her i Karibia? Med hummer og kylling på julekvelden Vi hadde planlagt å

Nå har vi allerede rukket å delta en del på World ARC i dette nye året. Vi startet ARC+seilas fra Kanariøyene, og derfor kanari! Kanskje dere vil høre om hvordan vi feiret jul, romjul og nyttåret her i Karibia?

Med hummer og kylling på julekvelden

Vi hadde planlagt å feire jul med drøssevis av svenske, danske og norske båter fra ARC+ sør på Grenada, men det ble ikke noe av. Så vi dro til Bequia i stedet, der den norske katamaranen Numa stelte i stand en skikkelig julefest i Admirality Bay for norske seilbåter.

De to siste dagene tvang mamma oss til å øve inn julesanger på trombone, nei, unnskyld baryton, og selvfølgelig tverrfløyte og klarinett. Vi lagde et konserthefte med julesangene jeg og Anders øvde inn: Mary’s boy child, Vi tenner våre lykter, Merry Christmas og Julekveldsvise. Aksel forberedte Bjelleklang, men han satte ned foten og ville ikke spille i det hele tatt. Men likevel ble på et vis julestemning ombord, med egenproduserte huskonserter der mamma også forsøkte å synge med.

Vi tok med oss instrumenter og sanghefter i en diger, vanntett bag i jolla vår inn på sandstranda og vi gledet oss veldig til å spille for de 20 andre norske seilerne i alle aldre, merk sarkasmen der. Det ble ikke noe spilling, siden en bar og restaurant rett ved siden av hadde egen levende musikk. Aksel, Anders og jeg ble ikke veldig skuffet og kan leve godt med at vi nok aldri kommer til å spille julesanger på en sandstrand.

Vi er enige om at det er vanskelig å få julestemning på en varm sandstrand, mens lillebror tar seg et kveldsbad eller to. For oss er det også litt merkelig å se folk kjøre rundt i jollene sine i t-skjorte, shorts og nisseluer. Men selv prøver vi å skape julestemning så godt vi kan.

På julekvelden spiste vi hummer og kylling tilbredt av lokale kokker. Til langt på natt satt vi og koste oss under trekronene. Temaene var blant annet interessen min for K-pop, pappas og andres røverhistorier om seiling, fisking, bading og hva vi hadde opplevd så langt. Med andre ord var samtaletemaene ganske annerledes enn vanlige juletrefester som fort dreier seg om vinteraktiviteter, gaver og avslutninger før ferien.

Rev og sånt

Annen juledag seilte vi til Tobago Cays for å snorkle på de kjente revene med akvariefisk og skilpadder. Det var det mest turkise havet jeg noen gang har sett.

Mens de andre snorkler vil jeg aller helst sitte i båten og lese i boka jeg «swapet» på Bequia, «One Shot» av Lee Child.

Ideen med Swap er som følger: Finn deg en bok, lån den og legg igjen en bok du allerede har lest. Dette er en veldig fin form for delingskultur blant langturseilere.

En dag ble jeg tvunget ut i vannet, med snorkel, svømmebriller og svømmeføtter. Imidlertid gjorde det vondt i den tåa jeg skadet på selveste juleaften da jeg i mørket sparket borte i en trerot. Derfor ble min snorkling litt kortere enn de andres. Det var kaldere i lufta enn i vannet, særlig siden Anders styrte jolla med passe lav fart rett mot vind og bølger. Brrrr…

Vi spiste hummer nok en gang, på et beachparty som the boatboys det vil si lokale folk fra de nærmeste øya arrangerte for seilere. Det er ingen som bor på Tobago Cays siden det er et naturreservat. Nå har det vært nok hummer for en stund! Forresten kalles hummerene her for Languster siden de mangler de store forklørne som vanlige hummer (Lobster) har. Derimot lette Anders og Aksel med hodelyktene siden og fant mange store erimittkreps i skogen mens vi andre satt og slappet av ved campingbordene. Erimittkrepsene kunne klype skikkelig hardt, men jeg holdt meg langt unna og ville ikke holde dem. Landkrabber er visstnok også morsomme

Neste dag seilte vi innom Union Island for å sjekke ut av St. Vincent og Grenadinene, det vil si blant andre øyene Bequia i nord som vi besøkte rundt juleaften, Tobago Cays og Union i sør. Her påsto de at det var hai i havnebassenget, men det tror vi ikke noe på!

Nyttårsaften og World ARC

Vi nattseilte i underkant av 100 nm til St. Lucia der det var velkomstfest for de sirka 30 båtene som skal delta på World ARC, rundt jorda fra St. Lucia til St. Lucia på 15 måneder. Det var litt kjedelig, for det er veldig få barn og ungdom som er med.

Vi feiret nyttårsaften med noen seilere vi har blitt kjent med.

Etter nyttår har vi seilt med World ARC til Santa Marta i Colombia, på nordvestkysten av Sør-Amerika. Så har vi en ukes tid på jordas paradis Sant Blas på vei til Colon og Panamakanalen og for så å seile ut i Stillehavet.

Bare så dere vet det, mamma har vært sekretær og har nok sneket inn litt faktasetninger i ny og ne…

/2018/01/29/hummer_og_kanari/

false

Tintomara

2018-01-29T05:30:45.000+01:00

2018-01-29T05:30:45.000+01:00

2018-01-29T04:02:57.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e1

WorldARC har startet

untitled

På mange måter har seilasen ned til St. Lucia vært en blanding av transport, repetisjon og ikke minst nye opplevelser. Transport da særlig skipperns store drøm er Stillehavet og nå er vi endelig på vei dit. Repetisjon da Cathrine og jeg har seilt t/r og i Vestindia før. Men

På mange måter har seilasen ned til St. Lucia vært en blanding av transport, repetisjon og ikke minst nye opplevelser.

Transport da særlig skipperns store drøm er Stillehavet og nå er vi endelig på vei dit. Repetisjon da Cathrine og jeg har seilt t/r og i Vestindia før. Men selvsagt er det mest en reise med masse fine opplevelser sammen med ungene og hverandre.

Porselenbryllupsdag på havet

Sist vi seilte til Vestindia var vi ganske nygifte, i dag har vi vært gift i 20 år. Det er nesten så vi må innse at vi har blitt voksne.

Nygifte i liten båt på havet førte til en datter

Det faktum at vi seilte alene sist, og var like gode venner og kjærester etter turen som ved avreise, var på mange måter et bevis for at vi har det veldig bra sammen. At Edele var ert resultat av seilasen var selvsagt en stor bonus.

Det at vi nok en gang har kastet oss rundt for å seile langt viser at vi fortsatt har det bra sammen. Jeg vet i hvert fall at jeg er heldig som har en så vakker og sporty kjæreste, venn og kone, som jeg har muligheten til å gjøre slikt sammen med.

Som julekvelden på kjerringa, hver gang....

Hverken fruen eller jeg er flinke til å huske jubileer, bursdager e.l. For oss er det nesten litt godt gjort at vi kom på at vi har bryllupsdag i dag. Vi får trylle frem litt godt fra båtens alle små og store gjemmesteder.

WorldARC

Det er deilig at vi har kommet i gang med selve seilingen igjen. Etter noen dager med forberedelser er det alltid flott å kaste loss. Det meste er på plass, det viktigste fungerer som det skal og det kribler i kroppen etter å sette seil.

Godt å komme i gang!

Starten gikk i striregn lørdag 6. januar. På grunn av været var det ikke så mange som vinket oss avgårde, men noen var det jo. Dog ikke helt samme stemning som når vi seilte fra Las Palmas.

Vi er 37 båter som skal seile sammen mot Santa Marta i Colombia, før San Blas øyene og så Panama. Dessverre ble noen av båtene forsinket og har først startet i går morges. Noen måtte få ferdig reparasjoner før de kunne kaste loss, andre lå og ventet på mannskap som satt fast i uværet i USA.

Den gjengen som nå er på vei med WorldARC er klart mer erfarne enn hva mange var i ARC og ARC+. Dels har nesten alle gjort unna en ARC eller tilsvarene før og det gir en trygghet for at de kan gjennomføre turen. I tillegg har de fleste av båtene seilt utrolig mye før, og definitivt vet hva de driver med. I det hele tatt en litt roligere og mer erfaren gruppe enn den som kaster loss fra Las Palmas.

Vi regner med å være fremme i Santa Marta natt til fredag 12. januar. Så langt har vi hatt flotte forhold med god medvind. Det går unna i 6-9 knop, men vi har sett både 5 og 10 knop også. Så langt har vi sluppet unna squals, små lokale lavtrykk som gir ekstra vind og regn. Noen av båtene har fått ødelagt seil m.m. av slike, men vi har så langt hatt flaks og unngått dem.

Fiske(u)lykke

For et par dager siden hadde vi 3 gode napp. En normalstor (gjetter på 5-7 kg) sak som vi nesten fikk inn. Men den kom seg av kroken og vi så aldri hva det var. I ettertid kunne vi konstatere at hodet på kroken, med mothake og spiss, var brukket av. Drittkrok!

Godt å kunne skylde på utstyret!

Neste fisk var så stor at Anders ikke hadde sjans til å sveive inn. Det viste seg at heller ikke jeg kunne det i starten. Det var et skikkelig monster. De første 10 minuttene trakk fisken ut snøret i rykk og napp. Gjetter på at den fikk ut mer enn 50 meter. Når den endelig begynte å gi seg var bremsen på snella så varm at jeg fikk brannsår på underarmen når jeg kom borti den.

Etter å ha fått faenskapet omtrent halvveis inn kom den seg løs. Da vi fikk opp gummiblekkspruten med krok kunne vi observere at kroken nok en gang hadde kommet til kort, men denne gangen hadde den "kun" rettet seg ut.

Napp nummer tre, som kom kun minutter etter at snøret var sluppet ut igjen, var nok en gang en skikkelig rugg. Jeg ble nesten dratt av båten. Også nå ble det først en kamp om å unngå at fisken dro ut alle 250 metrene med line, for så å sveive den sakte men sikkert inn. Dessverre kom også denne seg unna, men uten at det var kroken sin skyld denne gangen.

Dessverre vet vi ikke hvor store de to siste fisken var, men gjetter på over 10 men under 20 kilo. Flere av de andre båtene rundt oss har fått tunfisk og sverdfisk i den størrelsen. Den største veide 30 kilo!

Anders er fortsatt sur for at fangsten glapp!

SSB-radionett

Vi har som dere vet SSB/HAM/kortbølgeradio ombord. Det er en moderne maritim variant av amatørradioen. Den kan i realiteten sende jorda rundt og er påkrevet i WorldARC. Hver morgen og ettermiddag har vi det som kalles for et radionett der alle er med. Dels for sikkerhet, der posisjon, vær og andre ting formidles, men også for den sosiale biten.

Hver dag er det en båt som har ansvaret for å være ordstyrer i nettet. Det kalles for en Nett Controller og går på rundgang mellom flere frivillige båter. Vi har vært med som Nett Controllere på alle etappene så langt og kommer nok til å fortsette med det.

For to dager siden var det Cathrine som var Nett Controller. Hun var litt nervøs da nesten alle båtene på nettet har engelsk som morsmål og flere av dem har mye lengre fartstid med SSB enn hva vi har. Men det gikk jo selvsagt veldig bra!

Det avholdes uformelle konkurranser og ikke minst utveksles fiskehistorier. Gårsdagens lille utfordring fra Nett Cotroller'en på "Mad Monkey" var at alle skulle forsøke å komme opp med et anagram av båtens navn. Vi er jo glad i film og etter litt omsortering av bokstavene i Tintomara kom vi frem til Tarantimo, som i filmregisøren Quentin Tarantino. Og for dem av dere som ser at vi ikke har stavet helt rett, så gjør det ingen ting, da jeg er dyslektiker!

/2018/01/10/untitled/

false

Tintomara

2018-01-10T14:52:00.000+01:00

2018-01-10T15:08:02.000+01:00

2018-01-10T14:51:55.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4e0

Besøk hjemmefra

besok

Anne og Harald, mormor og morfar til ungene, er uvanlig spreke pensjonister med stor reiselyst. De har besøkt oss ikke mindre enn to ganger på vår reise. Gran Canari Første besøk var på Gran Canaria, samtidig med at jeg hadde en jobbreise. Da bodde Cathrine, ungene og besteforeldrene i en

Anne og Harald, mormor og morfar til ungene, er uvanlig spreke pensjonister med stor reiselyst. De har besøkt oss ikke mindre enn to ganger på vår reise.

Gran Canari

Første besøk var på Gran Canaria, samtidig med at jeg hadde en jobbreise. Da bodde Cathrine, ungene og besteforeldrene i en leilighet i nærheten av Maspolomas, på sørkysten av Gran Canaria. Jeg var som sagt ikke med den gangen så det blir ungene som får skrive om det hyggelige besøket. Jeg traff dem kun "i døra" da jeg kom sent kvelden før de fløy hjem til Norge.

Førjulsbesøk

Neste gang Anne og Harald kom innom var her i Vestindia. De fløy til Martinique og bodde der et par dager før vi seilte over fra St. Lucia og møtte dem i Le Marin. Anne og Harald bodde sammen med oss på Tintomara fra 7. til 18. desember. Et skikkelig hyggelig førjulsbesøk.

Nissene kommer i år fra Asker

Det ble en minijulekveld med gaver, mat og godter fra Norge, stor bag med diverse båtting, julehilsener fra familie og testing av lokal rom, som de hadde fått tak i på et lokalt destilleri.

Bedre blir det ikke...

I utgangspunktet er det jo ikke lett å få den store julefølelsen når man sitter å svetter under en palme med sand mellom tærne. Da er det ekstra hyggelig med familiebesøk som har med litt av Norge og litt julepynt. Til og med et mini juletre.

Planer er til for å endres

Opprinnelig hadde vi tenkt å seile til Antigua men vi innså at det ble mer stress enn moro, så den øya står fortsatt på min bucket-list.

Vestindia må besøkes igjen

Vi tok det i stede rolig og tilbrakte en del dager i Le Marin og ikke minst på Saint Anne, den utrolig hyggelige ankerplassen litt lenger ut i bukta. Der var en av høydepunktene skilpaddene som beitet på bunnen. De brydde seg lite om oss mennesker og man fikk være forsiktig når jolla ble brukt.

Artig middag

Vi ble anbefalt av våre franske venner i "PretAixte" å besøke en liten restaurant ved busstasjonen i Saint Anne. Den var etter sigende ikke åpen på mandager og aldri før 19.00. Vi var litt tidlig ute og skjønte etterhvert at restauranten egentlig ikke var mer enn masse løse bord på fortauet og til dels i busslomma. En diger lokal fyr sto ved en tønnegrill og grillet alt det som godt er av kjøtt. Vi fikk lov til å sette oss ned ved enn av campingbordene selv om de ikke hadde åpnet. Mens vi spilte kort ble andre bord fylt opp og før klokken var passert 19.00 var det mer enn halvfullt, og kort tid etter stapfullt.

Vi måtte ved et par anledninger flytte på oss pga. busser som skulle snu da det var fullt overalt rundt busstasjonen. Maten var skikkelig god og det ble i det hele tatt en litt annerledes og artig middagsopplevelse.

Mer enn Martinique

Vestindia er en miks av forskjellige nasjoner og kulturer. Vi var mest på Martinique med Anne og Harald, men tok oss også tid til noen dager på St. Lucia.

I motsetning til Martinique, som er et departement (fylke) i Frankrike, er St. Lucia en selvstendig nasjon, dog fortsatt en del av Det Britiske Samvelde. Det gjør at disse to naboøyene er svært ulike når det kommer til hvor bra organisert de er, hvilke tjenester man kan forvente å finne og ikke minst hvordan lokalbefolkningen ser på seg selv. Begge øyene har sin sjarm og stort sett er folkene på begge veldig hyggelige.

Regnskog

På St. Lucia har de i mer enn 10 år hatt et senter i regnskogen der alle kan komme for å se og lære om denne typen biotoper. Det har selvsagt det moderne navnet Rainforest Adventures. Vi tok en tur i en åpen gondol, der vi, sammen med vår guide fikk se to ulike nivåer av skogen. Først var vi ca. 20 meter oppe og midt i bladverket. På returen var vi tidvis 40 meter oppe og så dels ned på trekronene.

Alt i alt en veldig spennende og lærerik omvisning. Etter at den var gjort tok morfar, Anders, Aksel, mamma Cathrine og jeg en ny runde, men denne ganen i zip lines. Kjempegøy!

Bading

Det er ikke til å komme utenom at det bades mye på en seiltur i Vestindia. Særlig gutta bader så mye de kan, men også Edele er mye i vannet, og det er jo ikke rart med en vanntemperatur på over 28˚C.

Også mormor og morfar var med. Faktisk hoppet de begge fra høyde (båten) for første gang på mer enn 20 år! Tøffinger!!

Martinique igjen

Etter noen dager på St. Lucia vendte vi igjen kursen mot Martinique og Le Marin. Bortsett fra at det var vanskelig å få plass i selve marinaen fikk vi noen fine dager før våre gjester tok flyet tilbake til Norge.

Tomt uten gjester

Det er alltid litt vemodig å se hyggelige gjester dra avgårde, særlig rett før jul. Men vi er takknemlige for at Anne og Harald tok seg bryet med den lange reisen. Både vi og ungene satte stor pris på besøket.

/2017/12/25/besok/

false

Tintomara

2017-12-26T00:29:20.000+01:00

2017-12-26T00:31:55.000+01:00

2017-12-25T23:30:35.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4df

Plutselig fremme

fremme_st_lucia

Og så var Atlanteren krysset. Merkelig hvor fort man går fra rolig liv på en båt som sklir frem over havet til å bli kjempe sosial med alle de andre mannskapene. Ungene løper fra båt til båt, bader masse og er helt utslitte når dagen er over. Vi voksne klarer

Og så var Atlanteren krysset. Merkelig hvor fort man går fra rolig liv på en båt som sklir frem over havet til å bli kjempe sosial med alle de andre mannskapene.
Ungene løper fra båt til båt, bader masse og er helt utslitte når dagen er over. Vi voksne klarer nesten ikke komme oss til land eller tilbake på båten, uten å bli stående å skravle med andre seilere. Hyggelig men nesten litt farlig når man skal få ting gjort.

God søvn

Sove godt gjør man alltid på båt, men det er ikke til å komme fra at det er deilig å sove en hel natt uten å vekkes pga. seilskift, problemer med squals e.l. For oss voksne er det fint å få tilbake forpiggen som har fungert som grønnsaks- og fruktlager under overfarten. Ungene synes også det er fint at vi er ute av akterlugarene.

Fulle og bråkete båtfolk slipper vi

Heldigvis er det sjelden at man opplever tilstander som i Smögen eller Marstrand her i Vestindia. Det kan komme litt musikk fra barene i land, men sjelden etter midnatt. Båtfolket oppfører seg bra og det er så og si aldri bråk på bryggene.

Mottagelsen

Vi kom i havn rett før midnatt, fredag 1. desember. Da hadde vi vært under veis i litt over 16 døgn.

Det er stilig å seile inn i Rodney Bay for målgang etter mange døgn på havet. Sist vi seilte over var vi på egen hånd og det var ingen som ventet oss eller ønsket oss velkommen.

Vi var ventet

Denne gangen ble vi først tatt i mot over VHF, sammen med en liten salutt. Når vi kom inn i Rodney Bay ble vi mottatt av andre ARC+'ere, representanter for arrangørene World Cruising, i tillegg til en som overrakte en liten velkomstgave fra St. Lucia. Denne besto av en rum-punsj til de voksne, ferskpresset juice til ungene og en fruktkurv med en flaske rum i midten.

Flere ARC+'ere kom og slo av en liten prat. Vi følte oss skikkelig velkomne!

Landluksus

Det å kunne gå på restaurant er veldig deilig etter en krysning. Man må passe seg slik at det ikke blir for mange besøk da det går kraftig ut over lommeboken. Prisene rundt Rodney Bay er ikke mye billigere enn hjemme.

Vi forsøker å unngå restauranter og de dagene vi ikke er "flinke" er vi nøye med at det er lunch eller middag ikke både og. Men når sant skal sies blir det vel en av delene to av tre dager.

Ungene fant fort ut at de kunne bade i bassenget i havna og der ble de i timesvis. I tillegg er det mulig å dra på ulike utflukter rundt om på St. Lucia.

Fæst

Onsdag 6. desember ble det stor fæst for alle ARC+'erne som hadde kommet i havn. Det var fortsatt to båter til havs når vi andre koste oss, men de kom inn neste morgen og var i godt humør.

Festen ble avholdt i en stor park, med premieutdeling, flotte lokale dansere, flammeslukere og annen moro.

Som seg hør og bør ble de voksne servert rum-punsj og ungene fikk det samme, minus rum. Det ble hyggelig premieutdeling der de tre beste i hver klasse fikk en oppmerksomhet, i tillegg til at det ble delt ut en haug med andre mer eller mindre rare premier.

Må innrømme at vi jeg hadde et lite håp om å vinne peneste båt, men utrolig nok gikk den til en strøken Oyster.

Forstå det den som kan....

Vi hadde deltatt som en av flere net-controlere. Det vil si at vi med noen dagers mellomrom var ansvarlig for å ta i mot rapporter fra andre båter med SSB-radio ombord, i tillegg til å være ordstyrer under den mer uformelle radiotrafikken etter rapporteringen. Alle båtene som hadde deltatt som net-controlere fikk en flaske lokal rum hver.

I tillegg fikk alle ungene som hadde seilt hvert sitt diplom og stor applaus.

En bra fest og flott mottagelse på St. Lucia!

/2017/12/16/fremme_st_lucia/

false

Tintomara

2017-12-16T03:56:40.000+01:00

2017-12-16T03:56:40.000+01:00

2017-12-16T03:43:10.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4de

Nesten fremme

nesten_fremme_i_stluica

Vi nærmer oss St. Lucia. Slik vinden er nå ser det ut til at vi kommer frem fredag 1. desember, etter 16 dager i sjøen. Vi ligger ganske midt i mølja og de første båtene har så vidt kommet frem nå, mens de siste kanskje ikke kommer før premieutdelingen 6.

Vi nærmer oss St. Lucia. Slik vinden er nå ser det ut til at vi kommer frem fredag 1. desember, etter 16 dager i sjøen. Vi ligger ganske midt i mølja og de første båtene har så vidt kommet frem nå, mens de siste kanskje ikke kommer før premieutdelingen 6. desember.

Lite vind

Overseilingen har vært preget av lite vind. Mer en halve tiden har ikke vinden vært over 10 knop, hvilket ikke er så mye når man seiler lens mesteparten av tiden. Det betyr at mange har slitt med lav hastighet og følgelig at overseilingen har tatt lang tid.

Sakte men sikkert

Nå er det slik at alle har proviantert for at det kan ta lang tid. Alt etter hvilken båt man har vet man sånn omtrentlig hvor lang tid overseilingen bør ta under normale forhold. Så legger man på 50% som sikkerhetsmargin ved innkjøp av mat og andre fornødenheter. Vi regnet med 14 dager, men har med for 21. I tillegg har vi rene nødrasjoner for ytterligere 5 dager.

Flere har brukt en del motor, men det er jo ingen som har nok diesel til å gå i døgn etter døgn. Vi har stort sett satt i gang motoren noen timer når farten har falt til under 3 knop.

Blir litt sløv av lite vind

Om man har valgt å seile langt sør eller holde seg i nord på rhumb-line, har hatt noe men ikke stor betydning. Vi har vært litt midt på.

Unnavindsseil

Særlig de som ikke har hatt med lettere unnavindsseil har blitt straffet. Vi har med både en genaker på rull, som vi bruker på slør, i tillegg til Parasailor. Parasailor er egentlig en spinnaker spesiallaget for turseiling. Den har en stor spalte midt på, som strekker seg i full bredde. I denne spalten er det montert en vinge som minner om en vanlig paraglaider. Hensikten med en slik åpning midt i seilet, er at eventuelle kraftige vindkast skal ventileres ut den veien, før seilet blir skadet. Vingen på sin side hjelper til med å gi seilet stabilitet og et løft i lite vind.

Vi kan ikke si annet enn at vi elsker vår Parasailor!

Parasailor'en står bedre enn vanlige spinnakere så vi pleier å heise den på morgenen og så henger den der til det mørkner. Da bytter vi med storseil og spridd genua. Vi foretrekker å seile med vanlige hvite seil om natten da det gjør reving lettere, om været skulle kreve det.

Musikk på eteren

Sammen med "SY Oda" har vi hatt litt konserter for hverandre. På Oda har man øvd inn "You are my sunshine" på ukulele og vokal, som de spilte for oss via SSB'en (kortbølge radio). Vi kunne ikke være dårligere så Edele og Anders øvde inn den samme men da på fløyte og baryton. Mor bidro med vokal. Tintomara har hatt to konserter for Oda de siste dagene.

Føljetong

En av de andre barnebåtene, "Charm", tok initiativet til at vi sammen skriver en historie på engelsk. Der bidrar alle båtene med et kapittel når det er deres tur. Målet er et kapittel om dagen, noe vi nesten har klart. Det har blitt en sprø historie!

Harry Potter kan ta seg en bolle

Vi skal skrive vårt andre kapittel i morgen. Svært god engelsk-trening.

Fiskeulykke og lykke

Vi har så langt hatt ganske bra fiskelykke over Biscaya og ned til Las Palmas. Men fra Las Palmas til Mindelo (Cape Verde) ble det ingen ting.

Dorade er kåret til beste matfisken her ombord!

På denne etappen, fra Mindelo til St. Lucia, har vi igjen begynt å få fisk. Men de siste dagene ble særlig ungene frustrerte. Først fikk vi en flott dorado på kroken, som Cathrine fikk sveivet helt inn. I det jeg skulle sette kleppen i den røk lina like over kroken. Ikke gøy å tenke på at en dorado svømmer rundt med piercing fra oss.

Dorge dorado i 7 knopp er topp!

Dagen etter fikk vi en ny dorado på kroken. Den hadde vi 5 meter bak båten da den med et desperat hopp klarte å komme seg løs fra kroken.

Gleden ble derfor stor da vi noen timer senere fikk enda en dorado, som vi heldigvis fikk ombord. Middagen var reddet!!

Vakkert på havet

Det er utrolig vakkert på havet. Særlig soloppgangene og solnedgangene kan ta pusten fra en. Det har blitt mange bilder og noen er verdt å vise. Når vi får bedre nettilgang skal vi legge ut massevis.

Besøk og plan for Vestindia

Vi får mormor og morfar på besøk i starten av desember, og det er noe vi alle ser frem i mot. Synes det er sporty av dem å reie over til oss og bo sammen med 5 villmenn på en liten båt.

Planen er å seile sammen med dem fra Martinique til Antigua og tilbake igjen. Vi kom oss ikke til Antigua sist, så det gleder vi oss til. Så mye mer enn det har vi ikke planlagt for deres besøk. Vi tar det som det kommer.

I jula ser det ut til at vi slår følge med en del av de skandinaviske båtene ned til Grenada. Det skal bli veldig hyggelig.

Nyttår blir mest sannsynlig til at vi feirer på St. Lucia. Vi skal seile avgårde fra Rodney Bay Marina med World ARC, den 6. januar.

Gleder oss til å komme frem

Selv om vi har det veldig bra her på Tintomara og dagene går fort, så er det ikke til å komme fra at vi gleder oss til å komme i land. Ungene fantaserer om iskrem, far gleder seg til øl og mor til å gå tur.

Det skal heller ikke bli så ille å få sovet fulle netter i egen seng, og da helst til ankers.

/2017/11/29/nesten_fremme_i_stluica/

false

Tintomara

2017-11-29T07:24:56.000+01:00

2017-11-29T07:24:56.000+01:00

2017-11-29T07:20:40.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4dd

1045 to go

1045_to_go

Klokken 01:45 norsk tid hadde vi 1045 nautiske mil igjen. Vi hadde tilbakelagt like mye så da var vi halvveis. Facebook og andre medier Som dere vet er vi langt ute på havet og her er det kun mulig å kommunisere med omverdenen via HF/SSB radio eller satellitt-systemer.

Klokken 01:45 norsk tid hadde vi 1045 nautiske mil igjen. Vi hadde tilbakelagt like mye så da var vi halvveis.

Facebook og andre medier

Som dere vet er vi langt ute på havet og her er det kun mulig å kommunisere med omverdenen via HF/SSB radio eller satellitt-systemer. Sistnevnte gir oss nettilgang men det er så tregt at det nesten ikke er brukbart. Jeg har klart å gjøre noen enkle søk, finne litt informasjon, men alt krever mye tålmodighet og man må ikke bli sur når det ikke går. Heldigvis går det veldig bra med text-only e-post.

Facebook og andre sosiale medier er no-no

I realiteten bruker vi mest e-post og går kun på nettet hvis det virkelig er behov for det. Alle sosiale medier er utelukket og av den grunn kan vi ikke se eller svare på innlegg fra dere på FB eller i andre sosiale medier. Vi kommer kraftig tilbake når vi er fremme på St. Lucia.

Distanser, fart og tid

Fra Mindelo på Cape Verde, til Rodney Bay på St. Lucia er det 2090nm. På land ville det det grovt regnet blitt 3.871 kilometer, eller 1.935 km for halve veien. Når man beveger seg i hastigheter mellom 3 og 10 knop er det langt. Si ar vi beregner en gjennomsnittshastighet på 6 knop, da vil halve turen ta litt over 7 dager og hele overseilingen 14-15 dager.

Litt tregt her....

Nå har vi brukt 8,5 døgn på halvparten. Det gir oss en hastighet på litt over 5 knop mot mål. Med andre ord ganske tregt, ingen krise, men tregt. Årsaken er lite vind, men heldigvis seilbar. Den eneste trøsten er at alle båtene opplever dette og ikke minst at de som seiler ARC'en har enda mindre vind enn oss.

Vi har selvsagt motor ombord, og vi har med 420 liter med diesel, som rekker til ca 5 døgn hvis vi tar det litt med ro. Det betyr fart på 5,5 til 6 knop og et forbruk på 3,25 liter per time. Vanlig marsjfart er på 6,5-7 knop, men da øker forbruket til 4 liter/time. Med andre ord er det ingen løsning å bruke motor hele veien.

Mens jeg skriver dette innlegget går vi for motor. Vi har litt vind, men ikke nok til at det blir noe særlig hastighet ut av det.

Løfte om vind

Meteorologene har lovet oss mer vind fra og med i morgen. Ikke voldsomt sterk vind men nok til at det blir bra seiling. Vi gleder oss. Med litt flaks kan vi nærme oss 7 knop i snitt og da er det kun litt over 6 døgn igjen.

Sargaso tang

De siste dagene har vi lært oss å hate Sargasso tang. Dette er en type frittflytende tang som driver med strømmen. De kan sees som små nøster som flyter alene, men også som store felt som ligger å venter på at du skal seile gjennom og få tang rundt ror og kjøl. Vi har en slepegenerator som må rensens for tang fler ganger i timen.

Kanskje forsøke oss på tangsuppe?

De siste dage har det ikke gått å fiske for det eneste vi får er tang. Veldig kjedelig!!

Ting å gjøre når det går sakte

Rolige dager har sine fordeler også. Man kan gjøre forefallende arbeid, vaske klær, rydde båt, bedrive vedlikehold, få gjort masse skolearbeid, spille instrumenter, spille kort, se filmer, lage god mat og kose seg i sola. Det vi ikke har vært flinke nok til er å lese bøker. Men det skal vi komme i gang med.

I dag fikk vi frem den digre symaskinen og sydde noen rifter i solseilet som dekker den aktre delen av cockpiten. Fikk også demontert stack-pac'ene og sydd noen svake punkter på disse.

Klokka

Vi seiler som kjent vestover. Det betyr at vi etterhvert må skru kokka tilbake. Vi er nå 3 timer etter UTC, mens Norge er 1 timer før. Det betyr at hvis klokken er 18:00 UTC vil den være 19:00 i Norge men kun 15:00 hver ombord.

Vi har siden vi seilte fra Mindelo skrudd klokken tilbake to ganger. Før vi er femme i Vestindia skal den stilles tilbake en gang til.

Vi har tre klokker på veggen. En for lokal tid, en for UTC og en Norsk tid. Hjelper for å holde oversikten.

/2017/11/24/1045_to_go/

false

Tintomara

2017-11-24T06:44:27.000+01:00

2017-11-24T06:44:27.000+01:00

2017-11-24T06:26:35.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4dc

En fjerdedel unnagjort

fjerdedel_unnagjort

Da har vi tilbakelagt mer enn 522 nautiske av totalt 2090. Det har vi gjort på rett over 4 døgn, noe som ikke er alt for raskt, men ei heller så sakte at man blir gal. Nå når jeg skriver dette er det 1456 nautiske igjen til mål og med

Da har vi tilbakelagt mer enn 522 nautiske av totalt 2090. Det har vi gjort på rett over 4 døgn, noe som ikke er alt for raskt, men ei heller så sakte at man blir gal.

Nå når jeg skriver dette er det 1456 nautiske igjen til mål og med den farten vi gjør nå betyr det at det er er ca. 11-12 dager igjen.

Dette er det første reisebrevet vi legger ut via satellitt

Når vi legger ut via satellitt blir det færre bilder og bildene er mindre. Når vi kommer frem vil det bli et nytt reisebrev der vi har mange flere og større bilder.

Fødselsdag

Fruen hadde bursdag i går. Hun ble feiret med nybakte scones til frokost og sjokoladekake etter middagen. I tillegg tok vi voksen en liten øl hver til maten. Normalt sett rører vi ikke alkohol når vi er ute på havet, men i går gjorde vi et lite unntak.

Som den mannen jeg er hadde jeg selvsagt glemt at det var bursdag før vi la fra kai, og følgelig ble det dårlig med presanger. Litt å ta igjen der når vi kommer i havn.

Nattevaktene

Dette reisebrevet skriver jeg under en helt klar himmel full av stjerner som titter ned på vår lille båt her ute på det store havet. Klokka er nå 04 lokal tid, mandag 20. november.

Alenetid er veldig deilig på en liten båt!

Nattevaktene er deilige. Da har man alenetid og mulighet til å gjøre det vi ikke får gjort ellers. Det er ikke til å komme fra at dagene forsvinner her som hjemme. Det er fullt program fra morgen til kveld. Skolegang, lage mat, rydding og rengjøring, holde båten i orden og å delta på radionettet. Alt sammen tar tid og plutselig er nok en dag over. Skal vi voksne ha litt tid til å gjøre det vi vil er nattevaktene stedet der det skjer.

Det hender selvsagt at man er veldig trøtt på vakt, og da småsover vi litt. Bruker alarm hvert kvarter som gjør at man må stikke opp hodet for å sjekke at alt er OK med båten og om det er trafikk rundt oss.

Andre ganger, som nå, kan man skrive på e-poster, nye blogginnlegg eller gå gjennom bilder. Nattevaktene er rett og slett bra.

Anders digger nattevaktene

Anders er med å tar sin del, ofte får han en time eller to på kvelden, før vi voksne tar selve natta. I disse dager benytter han vaktene til å se gjennom alle James Bond-filmene, i den rekkefølgen de ble laget. Han er i ferd med å bevege seg over på 70-tallet, og har så langt kunnet konstatere at film før og nå ikke er det samme. Det hender vi hører latter når han ser noe som er ekstremt "amatørmessig" gjort på filmen i forhold til hvordan ting gjøres nå.

Ellers deles natten inn i 2 bolker på 5 timer hver. Det er nok litt lengre vakter enn mange andre har, men vi synes det er bra å ikke bryte opp søvnen for mye. Hvem som starter med vakt varierer. Det bestemmer vi etter dagsformen. I tillegg sover ofte den som ska starte en time eller to på kvelden, mens den andre får avsluttet dagen for ungene. Så tar den andre morgenstellet.

Vi og de andre deltagere

Før vi startet på denne andre delen av ARC+, som går fra Mindelo på Cape Verde til Rodney Bay på St. Lucia, trodde jeg ikke at det skulle bety så mye å ha andre båter i samme område som vi seiler. Nå har jeg nok skiftet mening. For det første er det ikke til å komme bort fra at det er en sikkerhet i å ha andre båter i nærområdet om noe skulle skje. Videre er det ganske artig å møte de andre underveis.

Noen går lengre sør, i frykt for lite vind

Mens jeg skriver dette har vi vi nettopp krysset rett bak to katamaraner, som vi sist så for to dager siden. Da gikk de litt lenger nord enn oss, og nå er vi på vei sørover og treffer dem på en litt mer nordlig kurs enn oss. Det betyr at vi har passert hverandre en gang i mellomtiden og de har kommet sør for oss.

Alle båtene har AIS-transpondere, et system som gjør at man både kan sende og motta egen og andres posisjon, kurs, fart, navn på båten, lengde, bredde og MMSI-nummer (et unikt ID-nummer for hver båt). Nå har ikke disse AIS-senderne nødvendigvis verdens beste rekkevidde, men mer enn god nok til at man finner ut hvilke båter det er som befinner seg i nærheten.

For to netter siden hadde vi 4-5 båter på skjermen (via AIS) men vi så åtte. Med andre ord synes gode lanterner på lengre avstand enn hva mange av disse litt enklere og svakere AIS'ene sender.

I går natt hadde vi to båter "på besøk" i løpet av vaktene. Nå har vi som sagt to katamaraner rett foran oss. Den nærmeste passerte vi kun 1,4 nautiske bak. Det vil si at vi kun var litt over 2.000 meter unna hverandre. Ikke kollisjonsfare
men på et stort hav er det ganske nære.

Strekk i feltet

Etter som dagene går vil vi nok se færre båter. Det er ganske stor fartsforskjell på båtene så det blir naturlig strekk i feltet. Noen av flerskrogsbåtene er skikkelig raske og har sklidd godt avgårde selv i denne lette vinden. I tillegg er noen mer engstlige enn andre for et belte med mindre vind som ligger nord for oss. I noen prognoser vil det bevege seg sørover og derfor har mange av båtene stukket sørover, til tross for at det er en omvei. Vi er ikke så redd for dette så vi har kun trukket litt sørover. Hvem som gjorde rett vet vi om noen dager.

Tintomara ar ingen sinke, men hun er ei heller noen racer

Tintomara lider av at huner tungt lastet, da skal det litt mer til for å slippe vannet. Med så lite vind som vi har hatt siden start vil vi ikke gjøre så mye annet enn å skli frem. Veldig behagelig men det stort sett mellom 5 og 7 knop, men har sett både 4 og 8. Slik det er nå har vi svak men stabil passatvind som ligger på 8-13 knop. Både værmeldingen fra WorldCruising, som arrangerer ARC/ARC+, og rapportene fra Frivind, som vi bruker i tillegg, sier at vi kommer til å ha rolige forhold frem til fredag. Etter det håper man på at det skal bli noe mer. Tintomara er en unnavindsbåt, men hun viser sin aller beste side hvis det blåser litt, så vi krysser fingrene for en frisk avslutning.

Værmeldinger

Som sagt sender arrangørene ut værmeldinger. Det gjør de daglig. Dessverre har ikke disse vært så veldig bra. De har spådd riktig vindretning men stort sett meldt om mye mer vind en hva noen av båten har kunnet registrere.

Vi har vært så heldige å få ekstrahjelp av Frivind, som vi har brukt før. Da får vi værmeldinger som tar utgangspunkt i vår båt, vårt mannskap og ikke minst hvor vi er til en hver tid er. Vi får da et generelt bilde av værsituasjonen, en mer spesifikt beskrivelse av været nå og ut 48 timer og sist men ikke minst et råd i forhold til hvor vi bør seile for å komme fortest og tryggest mulig frem til mål.

Fiskelykke

Fiskelykken har igjen snudd, så de to siste dagene har det blitt fangst på kroken. Vi har fått både wahoo, en makrellfisk som ligner på barracuda, og en annen sak som minnet om en kryssing mellom dorado og tunfisk. Begge smakte utmerket!

Matlaging

Vi baker som kjent brød, basert på to ulike surdeigskulturer. Vi har også begynt vår egen yoghurt produksjon. Veldig gøy og smakfullt.

Kjølt frukt er ikke holdbar

Dessverre har litt mer frukt og grønt blitt ødelagt enn hva vi hadde sett for oss. Noe av årsaken er at leverandøren har solgt oss ting som har vært nedkjølt og da holder det ikke når det kommer ut i varmen igjen. Selv sagt lovte vedkommende at ingenting hadde vært kjølt, men et par av kassene var kalde når vi mottok dem.

Ellers klarte Aksel å kaste ALLE appelsinene over bord da de skulle gås gjennom for å se om noen var blitt dårlige. Han fikk ikke med seg at vi måtte sjekke først og trodde han gjorde en innsats når han hadde det artig med å hive en og en over bord.

Trøbbel

Det er ikke til å komme unna at mange av båtene har hatt litt trøbbel underveis. Vi hadde jo en tøff start på forrige etappe, men denne gangen har det gått veldig greit. Det eneste vi har måttet ta tak i var et spinnakerskjøte som var blitt litt slitt der det går gjennom spinnakerbommen.

Noen watermakere er ikke bra!

Ellers har flere av de norske båtene hatt store problemer med sine watermakere. De har mer eller mindre sluttet å fungere og generelt vært til stor frustrasjon. Disse er av samme merke som vi hadde tidligere, Schencker. Vår sluttet også å fungere og til tross for mange forsøk på å få den i orden måtte vi til slutt gi opp. Egentlig var den saken advokatmat, men noen ganger gidder man ikke. Vi ga den bort til noen unge seilere. Om de klarte å få liv i den vet jeg ikke. I dag har vi en Dessalator Duo 100 som fungerer utrolig bra!

En av de norske båtene har også mistet sitt aggregat, så nå har de hverken strøm og eller watermaker. De må dermed spare på begge deler og får nok en litt annerledes krysning enn hva de hadde sett for seg.

Total power-failure!

Flere av båtene har mistet fall, da de har blitt slitt av i overgangen til mast. Andre har sprengt spinnakere, noe jeg synes er godt gjort i den svake vinden vi har. Atter andre har fått tau i propellen og noen har trøbbel med autopilotene. En båt har mistet all strøm og er nå uten alt som ikke går på vanlige løse batterier, men de fortsetter selvsagt og stemningen er etter sigende på topp.

Så langt har ingen behøvd hjelpe fra andre, så vi krysser fingrene for at det fortsetter uten de alt for dramatiske hendelsene.

Radionett

Hver dag er vi på lufta sammen med mange av de andre båtene som har SSB/HF-radio. Da utveksler vi posisjoner, informasjon om vind og hvor mye motor vi har brukt. I tillegg blir det tid til litt uformell samtale om alt fra fisking til råd om hvordan løse ulike problemer.

/2017/11/20/fjerdedel_unnagjort/

false

Tintomara

2017-11-20T13:41:13.000+01:00

2017-11-20T13:43:14.000+01:00

2017-11-20T13:01:45.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4db

Las Palmas - Mindelo

las_palmas_mindelo

Den 5. November gikk starten fra Las Palmas til Mindelo på øya Sao Vicente, som er en av mange i den lille staten Cape Verde. Vi er jo på langtur så det faktum at det ARC+ også er litt regatta for dem som vil, har vi ikke brydd oss noe

Den 5. November gikk starten fra Las Palmas til Mindelo på øya Sao Vicente, som er en av mange i den lille staten Cape Verde.

Vi er jo på langtur så det faktum at det ARC+ også er litt regatta for dem som vil, har vi ikke brydd oss noe om. Vi la oss langt bak og heiste ikke storseilet før skuddet gikk og var ikke over startlinja før 30 minutter etter at den var gått. Men det var vi ikke alene om. De fleste stresser ikke og er ikke med på denne seiling på grunn av regattaen. Det er faktisk lov til å bruke motor, bare du oppgir antall timer. Disse timene regnes så om til seiltid via en eller annen faktor.

Feil handicap/rating

Det var flere som kom bort til meg på brygga og mente at vi hadde en voldsomt rask båt. Jeg sa meg enig i det men kanskje ikke at hun var så helt ekstrem. Etter et par dager gjorde de hyggelige folka på Abraxas meg oppmerksom på at vi hadde fått en litt rar rating. Når jeg endelig tok meg tid til å se gjennom papirene viste det seg at det kun var to andre båter som skulle være raskere enn oss og de var stoooore, over 70 fot.

"fast boat, slow crew", er vårt motto!

Er fortsatt ikke helt klar over hvorfor det har blitt så galt, men det er nok en kombinasjon av at båten faktisk er rask, at jeg har oppgitt alle unnavindsseil, brukt lett (tom) vekt og muligens feil lengde. Alt i alt har det gitt store og ikke helt riktige utslag. Når jeg oppdaget tabben var det for sent å få det justert, så vi lever opp til vårt motto.

Røff start

Første dagen var preget av en del vind og det førte til at flere båter hadde runder med sjøsyke. Vi var en av dem og både mor og far matet krabbene. Ungene klarte seg bra.

Intet er mer oppløftende for moralen enn foreldre som spyr!

Dessverre fikk vi trøbbel med autopiloten, den var helt ubrukelig. Uansett hva vi gjorde klarte den ikke å styre i bølgene. Når vi så monterte vårt vindror for å bruke det som backup traff det ett eller annet som gjorde at det gikk til h.... Da sto vi der uten selvstyring og det er IKKE gøy for et familie-crew.

Jeg bestemte meg for å forsøke noe som man absolutt ikke skal gjøre og det er å reinstallere autopiloten og sette den opp fra scratch i mye sjø. Normalt sett gjøres dette ved bryggen, før man går ut å etterjusterer på flatt vann. Vi drev avgårde uten seil og båten ble kastet hit og dit av bølgene mens jeg jobbet som f... for å få autopiloten til å godta det nye oppsettet. Etter flere forsøk fikk jeg inn et oppsett som virket, men vi valgte å seile veldig konservativt med lite seil da vi ikke viste om vi kunne stole på at autopiloten ville klare jobben. Etter som dagene har gått har jeg kunnet gjøre små justeringer og nå virker den helt fantastisk!!!! Faktisk seiler den nå mye bedre i bølgene med spinnaker/Parasailor enn hva jeg klarer. Er faktisk litt stolt!

Vindroret har jeg tatt tak i her på Cape Verde, så nå er også det i orden. Det var heldigvis ikke ødelagt, trengte kun å stramme noen skruer og juster et par ting.

Brexidol gjør susen

I tillegg fikk jeg en skikkelig smell i skulderen når alt dette pågikk og hadde en nærmest ubrukelig arm i et par dager. Heldigvis er den også bra nå, etter et par dager med Brexidol.

En ulykke kommer sjeldent alene

Vinden døde etter hvert ut og det var tid for å begynne å bruke motor. Det kom kjølevann når jeg startet maskinen og vi putret avgårde. Men det tok ikke mange minuttene før jeg syntes det luktet "feil" og jeg kunne se at det ikke kom mer kjølevann ut sammen med eksosen. Jeg løp under dekk og så med en gang gang at det ikke kom inn noe nytt vann og jeg slo av motoren.

Eksploderende impeller, det er farlig det....

Etter en del feilsøking viste det seg at den helt nye impelleren nærmest hadde eksplodert. Den var gått i 1000-biter. Jeg har aldri sett noe lignende.

Det ble en helt forj..... jobb med å plukke fra hverandre hele sjøvannssiden av motoren og rense den for masse små gummideler. Jeg lå oppe på, og på siden av en varm motor i 6 timer. Men jobben ble bra og med ny impeller og gjennomskylt sjøvannssystem har motoren virket flott.

Spare seg til fant

Det er vanskelig å vurdere hvor mye tid vi mistet på autopilot- og motorproblemene, men når jeg lå å skrudde på motoren var det bare så vidt at vi klarte å holde 3 knop for vind. Det faktum at vi seilte forsiktig i startet, når det var skikkelig medvind som Tintomara er trives best i, gjorde også at vi ble hengende etter.

Senere har det blitt flere dager med lite vind og vi burde ha brukt motor mye mer. Vi ser nå at de båtene som har gjort det har kommet seg lengre sør og til mer vind tidligere enn vi har. Når vi kom i havn hadde vi brukt maskinen i 18,5 timer.

Det er ganger man skal bruke motor og en av dem er for å komme ut av vindstilla!

Dyrelivet

Nok en gang har vi sett mye fint i havet. En ny og mye større månefisk traff vi i et område med flere havskilpadder. Kan hende det var noe i sjøen de likte å spise og at det var det som hadde tiltrukket alle sammen. Først trodde vi at månefisken var en hai, ryggfinna så skikkelig "haiete" ut.

Jo nærmere vi har kommet Cape Verde jo mer flyvefisk har vi sett. Det ser ut til at de liker varmt vann. I Las Palmas var vannet 24,5˚C og når vi passerte 26,5˚C begynte de første flygefiskene å sprette rundt båten.

Vannet kom opp i 27,3˚C!

Den første stakkaren fant vi i cockpitt'en i morges. Den hadde landet i båten og kom seg ikke ut igjen.

Delfinene har besøkt oss flere ganger, men nå en ny art, Atlantisk prikkete delfin. De har kommet innom fra tid til annet og på det meste var det kanskje 100 individer i området rundt båten.

Fiskelykken har ikke stått oss bi på denne seilasen.

Oppsummert

Alt i alt har det vært en fin seilas, der vi fikk noen utfordringer i startet, men løste dem bra. Været har vært flott, men det kunne ha vært mer vind. Vi kunne absolutt ha brukt mer motor i starten slik at vi hadde kommet oss ned til vind. Slik det ble var det de som brukte motor tidlig som fikk mest vind. Men vi lærer......

På lørdag ettermiddag var kun 10 båter kommet i havn. Når vi kom i havn i dag søndag klokken 12:38 var det 12 båter igjen på havet, så på mindre enn 18 timer har nesten 50 båter kommet i havn. Det var med andre ord mange som ble sene pga. lite vind.

Vi har kost oss ombord og fått gjort endel skolegang.

Vi burde ha brukt motoren mer, slik at vi hadde kommet oss ned til vinden før. Slik det er nå kommer vi til å være en av de siste båtene i havn, men hva gjør vel det.....?

/2017/11/15/las_palmas_mindelo/

false

Tintomara

2017-11-15T01:58:37.000+01:00

2017-11-15T01:58:37.000+01:00

2017-11-15T01:31:01.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4da

Madeira, en liten perle

madeira

Jeg har seilt til Madeira en gang tidligere, august 2000. Det var hyggelig men veldig hektisk. Det viste seg, når vi hadde sjekket inn hos tollerne, at vi hadde "mistet" en dag på veien fra Baiona. > Fort gjort når man koser seg Det gjorde at vi hadde

Jeg har seilt til Madeira en gang tidligere, august 2000. Det var hyggelig men veldig hektisk. Det viste seg, når vi hadde sjekket inn hos tollerne, at vi hadde "mistet" en dag på veien fra Baiona.

Fort gjort når man koser seg

Det gjorde at vi hadde en dag mindre på oss for å komme frem til Lanzarote enn hva vi hadde planlagt. Ett eller annet sted på veien hadde vi rotet med kalenderen (+ oppfattelsen av tid) og vips, en dag borte. Vi hadde tenkt å bli et par dager på øya men måtte nøye oss med 20 timer. I løpet av den tiden sov vi litt, tanket diesel + vann, handlet mat og var turister. Svært hektisk og ikke noe vi anbefaler andre. Men en historie ble det jo.

Dårlig med havneplass

Madeira, eller rettere sagt Funchal, har alltid hatt litt dårlig med båtplasser for besøkende seilere. Nå har situasjonen blitt noe bedre da nabobassenget til den gamle småbåthavna har blitt oppgradert. Der ligger de store turist- og charterbåtene som brukes til dagsturer. I tillegg har man fått etablert i underkant av 20 plasser for besøkende båter. Brygga er ny, med bra el- og vann. Dusjer deler man med den gamle havna. De er nye og fine, men ligger et stykke unna, på den andre siden av den gamle havna.

Letteste måten å reservere plass på er å snakke med de ansatte i havna i Porto Santo, når man sjekker inn der. De kan reservere plass, noe som anbefales da det er fullt hele tiden. Vi opplevde selv å måtte vente til kvelden før vår plass ble ledig. Mens vi ventet lå vi longside med en fransk båt, men det er ikke anbefalt da det kan komme litt sjø fra større båter.

Rapahel, som er havnevert i den nye havna, er en vennlig og serviceminded fyr. Han stiller opp og ordner og fixer så godt det lar seg gjøre.

Vi gjorde strandpromenaden utrygg

Alle har sett Segway'ene som etterhvert også har blitt tillatt i Norge. Langs strandpromenaden i Funchal hadde noen folk begynt å leie ut en litt enklere sak som heter Sitgo, eller Sitway som mange kalte den.

Latmanns Sagway som gir mør rumpe

Her sitter man på et sykkelsete, lener seg fremover for å gasse og kjøre på, og bakover for å senke farten eller stoppe. Styring til høyre og venstre ble dog gjort ved å vri på styret.

Hele familien dro ut på tur med guide og alle hadde en topp time. Aksel ble sluppet avgårde på egen Sitgo, av en tvilende guide, men det var ingen problem. Minstemann kjørte som om han aldri hadde gjort annet.

Gass og bil

Vi hadde hørt, og lest i guidene, at det skulle gå lett å fylle norske gassflasker i Funchal. En sannhet med modifikasjoner. Den lokale chandleren var ikke villig til å hjelpen oss, men det er et større utsalgssted for gass et par kilometer opp i byen (hele byen ligger i en skråning). Det er et kontor for GALP (Portugals Satoil) og de tar i mot flasker for å fylle. Dog ville det være en overdrivelse å si at de ble glade for våre tre flasker og de ba om hele 4 arbeidsdager for å få fylt dem. Tror de ble litt skuffet når vi sa at det ikke var noe problem. De er vel vant med at alle vil ha gjort det fort.

Bilutleie er det flere av på øya. Vi leide fra en av dem som står langs strandpromenaden. Det var ingen god ide. Dyrt og bilen var veldig slitt. En av nabobåtene leide direkte av Europcar og betalte langt mindre for en ny og større bil. Neste gang følger vi deres eksempel.

Taubaner, hager og sledetur

I Funchal finner man en ny taubane som går fra strandpromenaden opp til Monte. Der er det flott utsikt, en hage/park, taubane (også ny) videre til den botaniske hagen og ikke minst mulighet til å ta en sledetur. Jepp, du leste riktig; sledetur!

Vild ferd ned trafikkerte veier

Det har i nesten 100 år vært mulig å ta de såkalte Carreiros do Monte-tresledene ned fra Monte til Funchal sentrum. I dag er dette mest for turister og man får en kul 2 kilometers "ride" ned bratte svingete veier.

Passasjerene sitter i en rottingsofa som står på to glattpolerte treski. Bak er det to hvitkledde herrer med stråhatter som sparker, bremser, dytter og ikke minst styrer. Til tider går det skikkelig fort og det er spennende! Anbefales!

Denne sære sledeturen har blitt kåret til en av verdens 7 kuleste måter å "commute" på, i følge CNN Travel.

Den botansike hagen er også noe man bør få med seg. Det er et skikkelig flott anlegg med masse fine planter og vekster. Man kan se både endemiske vekster og velkjente typer fra andre varme strøk. Cathrine storkoste seg, mens vi andre tok en lang pause med noe godt å drikke + is!

Bading og vulkansenteret

I motsetting til Porto Santo er det ikke sandstrender på Madeira. I Funchal har man laget en liten kunstig bukt det kan bades i. Der er underlaget rullestein, både på stranden og i vannet. Steinene varierer i størrelse fra epler til håndballer. Ikke det letteste å gå på, men vi slapp i det minste sand i båten.

Vi var på biltur i tre dager og fikk sett mye av øya. En dag var vi over på den andre siden, den som vender nord og ut mot vind og bølger. Der hadde man bygget bassenger som lå helt ute i vannkanten slik at bølgene slo inn over bassengkanten. Skikkelig stilig men ikke veldig varmt.

På vei til bassengene på nordsiden av øya, hadde vi besøkt hulene i São Vicente og vulkansenteret som ligger samme sted. Der ble vi med på en omvisning i lavatubene inne i fjellet, som ble avsluttet med en audiovisuell reise der dannelsen av Madeira, Porto Santo og de andre øyene ble vist og forklart.

Lavatuber er gamle "rør"

I lavatubene har lavaen rent som en treg elv inne i fjellet, men har rukket å renne ut før det har stivnet og dermed etterlatt seg ett tomrom. De går på kryss og tvers inne i fjellet og er mange kilometer lange.

Gåturen inne i tubene, som gikk nesten en kilometer inn i fjellet, var skikkelig flott. God guiding på bra engelsk, flott belysning og lyd gjorde det til en veldig bra opplevelse. Ungen ville gå en ekstra runde, far sov i gresset!

Kombinerte kanaler og turstier + hvalmuseeum

Madeira har en våt og en tørr side. På nordsiden kommer fuktig luft med vindene inn fra havet. Der dannes det masse tunge skyer, regn og generelt fuktige forhold. Det betyr masse grønt og god vekst. På sørsiden er det langt tørrere. For å få vann også til den tørre siden begynte allerede de første beboerne å bygge kanaler, såkalte lavadaer, som gjorde at vannet kunne ledes til tørre områder. I dag er det ikke så mange lavadaer som er i bruk lenger, men de er flotte å gå turer langs. Det finnes både korte og lange vandringer der man får se mye natur, flotte utsikter og ikke minst kan gå i behagelig skygge.

Vi tok en biltur til en av lavadaene, sammen med familien på den sveitsiske nabobåten Yuana (HR39).

Etter vår lille kanalvandring dro alle sammen til Madeiras østlige hjørne og hvalmuseet "Musea de Baleia" i Canical. Det var virkelig kjempebra. Jeg er jo utdannet biolog fra Tromsø og Oslo men lærte mye nytt om hval. Det ble gjort med bra audiovisuelle fremvisninger, både i 3D og vanlige skjermer. De klarte også å sette hvalfangsten på Madeira inn i en fin historisk ramme. Ungene kunne ikke få nok av alle filmene og illustrasjonene. Personlig er dette det museet jeg så langt kommer til å huske best fra seilturen vår.

Nonner, kastanjer og utsiktsjakt

Midt inne på Madeira finner man "Nonnenes dal". Dette var et sted nonnene rømte til når Funchal ble angrepet av pirater og røvere. Etter hvert slo de seg ned her og en av tingen de dyrket mye var kastanjer. I dag kan man kjøre inn til denne lille landsbyen og spise alt mulig rart med kastanjer i. Må nok si at kastanjer er ganske uinteressant, i hvert fall var det vår families samlede vurdering.

På vei til og fra Nonnenes dal stoppet vi mange steder og sjekket ut ulike utsiktspunkter. Vi jaktet også skyer som til tider dekker store deler av øya. Fikk se masse flotte og spennende landskap og fin natur.

Folk, mat, språk og Funchal

Alt i alt må vi kunne si at Madeira og portugiserne som lever der fikk en høy stjerne hos oss. De var veldig hyggelige og gjestmilde. Servicen var bra og nesten alle snakket OK engelsk. Det sies at engelskundervisningen i Portugal har vært bra i mange år. I 1995 seilte vi innom Lisboa og der kunne så og si ingen engelsk den gangen, så noe har skjedd.

Vi spiste godt flere steder. Vi forsøker å stoppe litt utenom allfarvei og det kan jo være spennende, men på Madeira fikk vi god mat over alt. Cathrine hadde også fått tips om hvor de lokale gikk ut for å spiste i Funchal, noe som viste seg å være lurt.

Funchal er en by vi gjerne besøker igjen. Mye å se, fint sentrum og gammelby, hyggelige mennesker og ikke for varmt.

/2017/10/25/madeira/

false

Tintomara

2017-10-25T17:28:41.000+02:00

2017-10-25T17:28:41.000+02:00

2017-10-20T00:41:41.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d9

Porto Santo, Madeiras lillebror

porto_santo

Når vi sier Madeira er det både navnet på øygruppa Madeira og øya Madeira som er den klart største i denne lille samlingen av vulkanske topper som stikker opp fra Atlanterhavets bunn. Et lite stykke nord-øst for Madeira finner man en langt mindre øy som heter Porto Santo. Den er

Når vi sier Madeira er det både navnet på øygruppa Madeira og øya Madeira som er den klart største i denne lille samlingen av vulkanske topper som stikker opp fra Atlanterhavets bunn. Et lite stykke nord-øst for Madeira finner man en langt mindre øy som heter Porto Santo. Den er lavere og tørrere enn sin storesøster, men den har i motsetning til Madeira en fantastisk sandstrand.

NATO har gjort øya godt

På sørsiden av øya er den en ganske stor molo, med plass til marina, en god del bøyer, en liten fiskeflåte, besøkende cruiseskip og fergen som daglig går mellom Porto Santo og Madeira. Havnen er solid og har klart seg godt gjennom ulike uvær, der havnene på Madeira har fått langt hardere medfart.

NATO var med på å bygge denne moloen, det samme gjaldt flyplassen som ble åpnet i 1960. Den ga Porto Santo et liten oppsving da alle turister landet der, før de tok båten over til Madeira. Dessverre, for Porto Santo, ble det åpnet en egen flyplass på Madeira kun 4 år senere.

Nå er det slik at flyplassen på Madeira er en av de verre å lande på eller ta av fra. Den er veldig utsatt for vind der den til dels står på påler over vannet. Det har gjort at det tidvis har blitt kansellert mange flygninger og folk har tatt fergen til Porto Santo og fly derfra.

Dagens Porto Santo

Øya lever i dag på turisme, lokket dit av den fantastiske sandstranden. Den er mer enn 5 km lang og ligger på lesiden av øya. Vannet er deilig, med 24˚C og det slår hele tiden inn små bølger som er morsomme å leke i.

Vi hadde en del artige bilder fra stranda, både i vannet og fra land, men jeg klaret å slette dem. Utrolig klønete!

Vi hadde flere dager da vi tok noen timer i vannet. Gøy med svømmeføtter og bodyboarding.

Det er ikke mer enn 11.000 innbyggere på øya så jeg kan tenke meg at det kan bli ganske kaotisk når det er høysesong. Havna ligger på østsiden av sentrum, mens hotellene ligger på vestsiden.

Porto Santo før

Øya ble oppdaget for leeeeenge siden. Det finnes kart med nedtegnelser av Madeira og Porto Santo fra 1339, men Portugiserne fant øyene i 1418 da et portugisisk skip ble blåst ut av kurs under et uvær. De fant ly bak øya og og ga den navne Porto Santo (Hellig Havn), noe som forteller oss at de mente at de ble reddet.

På 1420-tallet kom de første portugiserne som slo seg ned. I 1445 ble Bartolomeu Perestrello den første guvernøren av øyen og en av dem som utforsket naboøya Madeira. Han er også den som slapp fri en gravid kanin på Porto Santo. Den ble opphavet til en ren landeplage av små gnagere som rett og slett ødela all vegetasjon på Porto Santo. Resultatet er at vi faktisk ikke vet noe om hvordan øya så ut før menneskene kom.

Livet på øya var tøft pga. kaniner, mangel på vann og angrep fra pirater.

Christofer Columbus giftet seg med datteren til Perestrello og levde noen år på Porto Santo.

I starten dyrket man sukkerrør og tappet "drageblod" fra de lokale dragetrærne. De hadde en rød saft som ble brukt til medisin og ikke minst fargestoff til klær. Det var etter sigende det beste fargestoffet og derfor svært verdifullt. @

Havna

Som sagt er havne trygg og solid. Både politiet/tollen og betjeningen er svært hjelpsomme. De snakker grei engelsk og stiller opp.

I havneavgiften er det gratis dusj og vaskemaskin. Ikke nye fasiliteter men OK.

Om det er noe man skal trekke for så er det at det ved NNØ vind vil blåse ganske godt inn på bryggene. Faktisk tror jeg man ligger bedre på bøyene, men det er jo praktisk å slippe jolla.

Det er ikke lett å få tak i gass, ei heller diesel, så ta det på Madeira.

Det er et par kilometer å gå til sentrum, men taxi er veldig billig. Restaurantene er ikke noe å ble veldig begeistret for, men også det helt greit.

Vi ble anbefalt å komme oss inn på øya og besøke restauranten Torres. Den var bra!

Biltur på øya

Vi leide bil og kjørt rundt. Det var veldig hyggelig og vi kom oss til en del av de anbefalte utkikkspunktene. Øya har skikkelig klipper mot nord og det er flott utsikt mot havet, andre små klippeøyer og ikke minst langs resten av kysten.

Det er også flere steder der man kan se spor etter vulkanske aktivitet og det er utplassert en del informasjonsplakater som beskriver det man ser. Det er selvsagt også mulig å bli med på guidede turer.

Så vårt råd til alle seiler er å ikke seile forbi Porto Santo, men ta en uke her før Madeira. Flott strand, bra havn og avslappende.

/2017/10/04/porto_santo/

false

Tintomara

2017-10-04T13:17:25.000+02:00

2017-10-04T13:17:25.000+02:00

2017-10-04T12:54:42.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d8

Christofer Columbus

columbus

På vår reise har vi besøkt både Pinta, som er et museum og en kopi av båten Pinta. Den lå i Baiona. På Porto Santo, som er en del av Madeira, besøkte vi Columbus museet. Når vi har seilt over Atlanterhavet kommer vi frem til nettopp Vestindia, der Columbus seilte

På vår reise har vi besøkt både Pinta, som er et museum og en kopi av båten Pinta. Den lå i Baiona. På Porto Santo, som er en del av Madeira, besøkte vi Columbus museet. Når vi har seilt over Atlanterhavet kommer vi frem til nettopp Vestindia, der Columbus seilte mye. Vi kommer til å ha fulgt i hans kjølvann.

Cristofer Columbus var en oppdagelsesreisende, handelsmann, navigatør og kolonist fra Italia. Han er mest kjent for å «oppdage» Amerika. De fleste tror han er spansk da han på sine ekspedisjoner seilte for den Kastiljanske (Spanske) dronningen. Det betyr at de oppdagelsen han gjorde var for Castilja/Spania, ikke Italia.

Hans liv

Mest sannsynlig født før 31. september 1451, i Genova, Italia. Død 20. mai 1506, Valladolid (54 år gammel) i Spania.

Oppveksten vet vi ikke så mye om. Frem til 1476 hersker det mye usikkerhet om hva han gjorde. Faren het Domenico Colombo, en ullhandler og ullvever. Moren het Susanna Fontanarossa, som også var en datter av en ullhandler.

Christofer var storebror til tre brødre og en søster. Noen mener at familien Colombo flyttet til Spania i 1470 og at Cristofer jobbet som vever med sin far. Andre mener at familien ble i Genova og at Cristofer ble med handelsskip da han ble gammel nok.

Cristofer hadde ingen utdanning men likte å lese og var selvlært. Sammen med broren Bartolomeo fikk han opplæring i karttegning.

Hans første tur ut på Atlanteren endte med at skipet han seilte med ble angrepet av franskmenn og ble satt i brann. Han klarte å redde seg i land på en mastestokk. Han oppsøkte så sin bror Bartolomeo som var karttegner for Portugiserne, som på den tiden var den dominerende makten til sjøs. Han ble så seilende handelsmann under portugisisk flagg. Seilte bla. til Island via Irland.

Han kom til Porto Santo i 1478, og giftet seg med datteren til den første guvernøren på Porto Santo, der han bodde noen år. de fikk en sønn.

Han forlot familien i 1482 for å bli med på en ekspedisjon langs Afrikas vestkyst, til dagens Ghana.

Hans kone døde i 1485 og med det mistet han beskyttelsen mot kreditorene. Han flyktet derfor med sin sønn til Spania.

Hans reiser

Hans mål med sjøreisene var å finne sjøveien til India. Han døde i den tro at han hadde klart nettop det. Da han trodde at det var India han hadde funnet ble lokalbefolkningen kalt for indianere.

Han kalte seg for guvernør over de områdene han fant, etter avtale med det Kastiljanske/Spanske kongehuset.

Han ble regnet av mange for å være en god navigatør og sjømann. Men han var ikke regnet for å være en like god administrator av samtiden og ble derfor fratatt guvernørtittelen i 1500!

Columbus er en kontroversiell historisk person. Han har fått skylda for at milioner av innfødte amerikanere døde. Men det kan vel tenkes at det samme hadde skjedd om en annen hadde vært før ham.

Første reise 1492

Colombus presenterte for første gang sin teori om å reise til India via ruten vestover for en portugisisk rett i 1485, men kongens eksperter trodde at ruten var mye lengre enn hva Colombus hadde beregnet. Faktisk tok de alle feil. Den var myyyyye lengre. Derfor sa portugiserne nei til å støtte ham.

Etter sin flukt til Spania søkte han støtte hos dronning Isabella av Castilla og kong Ferdinand av Aragón. De var gift og styrte de to kongedømmene sammen.

Det stemmer ikke at han ble møtt med motstand av eksperter som mente at jorden var flat. Faktisk viste de at jorden var rund. Problemet var at de trodde det var åpent hav hele veien og dermed for langt å reise.

Etter flere år med lobbyvirksomhet fikk han i 1492 støtte til sin første ekspedisjon. Kongehuset betalt halvparten, brødrene Pinzon resten. Brødrene skaffet de to minste skipene og var med som kapteiner.

Colombus ble titulert admiral og fikk en del av utbyttet fra ekspedisjonen.

Den 3. august 1492 seilte han avgårde med sine tre skip, Santa Maria, Niña og Pinta. Reisen gikk via Kanariøyene før de seilte over til Bahamas-øyene. Overfarten tok 33 dager. Deretter gikk turen videre til Cuba og Haiti.

Den 4. januar 1493 dro han hjemover men måtte søke tilflukt i Portugal. Han ble tatt til fange på grunn av det dårlige forholdet mellom Portugal og Castilla, men ble løslatt etterhvert. Han kom fram til Spania og med seg hadde han gull og noen innfødte. Han ble en helt.

Andre seilas

Columbus dro på sin andre ferd med 17 skip og forsyninger + 1500 mann for å kolonisere Hispaniola og finne gull.

Det første landet han så på denne reisen var Dominica. Så kom han til De små Antiller. Han dro deretter til Hispaniola, der han fikk se La Navidad (Amerika) brent og masse lik. Han oppdaget Jamaica og Isla de la Juventud.

Den tredje seilasen

Han reiste til den nye verden for tredje gang. Han oppdaget sammen med Bartolomé de las Casas øya Trinidad og Pariahalvøya. Cristofer opprettet et styre som ga spanjolene eneretten på arbeidskraft (slaver). Det førte til at indianere ble tatt som slaver og mange døde. Det var ca. 3 millioner tainoer i Amerika på den tiden. De ble utryddet på 1500 tallet. Han ble anklaget for vanstyret og det ble sendt en person som skulle ta over styret. Han ble brakt tilbake til Spania i lenker og ble løslatt da de kom fram. Han mistet retten til å styre over Hispaniola. Jeg tror det som svidde mest var når portugiseren Vasco de Gama fant India først (1499).

Siste seilas

Denne seilasen måtte han tigge om å få dra. Han ville vise at India var rett rundt hjørnet. Han fikk lov til å dra 1502, men kunne ikke nærme seg Hispaniola.
Dog måtte han søke nødhavn nettopp der på grunn av en orkan. Han fikk avslag på å søke nødhavn.

La Pinta

La [Pinta](https://en.wikipedia.org/wiki/Pinta_(ship) er en av Kristoffer Columbus sine skip. La Pinta kan bety The Painted One, The Look or The Spotted One på spansk. Santa Maria, La Niña og La Pinta var navnene på de tre skipene som la ut på reisen til Den nye verden (Amerika) i 1492. La Pinta var den raskeste av de tre skipene. Kopien av skipet kan du finne i Baiona.

Her kommer det litt fakta om La Pinta:

• Lengde: 17 m (56 fot) på dekk. Tintomara er 13,5 m (45 fot)
• Bredde: 5,4 m. (18 fot). Tintomara er 4,5 m. (13 fot)
• Mannskap: 26 personer. Tintomara mannskap: 4 personer
  Oppsumering: i forhold til andre båter bygget på denne tiden er La Pinta ikke den største.

/2017/10/01/columbus/

false

Tintomara

2017-10-01T20:21:49.000+02:00

2017-10-01T20:21:49.000+02:00

2017-10-01T20:09:23.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d7

Hva er det med båt?

hva_er_det_med_baat

Jeg har aldri skjønt fotballidioter! Faktisk har jeg vel mest sett på dem som helt vanlige idioter. Noe sier meg at de ser på meg på samme måte, bare med en litt dyrere galskap...... båt! Min kone forstår meg ikke..... At jeg er båtgal hersker det full enighet om i

Jeg har aldri skjønt fotballidioter! Faktisk har jeg vel mest sett på dem som helt vanlige idioter. Noe sier meg at de ser på meg på samme måte, bare med en litt dyrere galskap...... båt!

Min kone forstår meg ikke.....

At jeg er båtgal hersker det full enighet om i familien. Men der fruen og jeg virkelig befinner oss på helt forskjellige planter er hvordan vi ser på båter. Hun har latt seg lure og er hellig overbevist om at en båt kun er en ting. Jeg vet jo bedre og har i flere år forsøkt å få henne til å innse at en båt, vel og merke en seilbåt som man man kan dra på tur i, er så mye mer en det. Så langt har jeg selvsagt ikke lyktes!

Faktisk forstår heller ikke barna far

Hvis jeg kan sukke over min kones manglende forståelse så er det ingen ting i mot hva barna mener om fars opplevelse av båter.

Min datter bare rister overbærende på hodet når jeg forsøker å forklare hvordan en båt har vakre linjer, en annen ser ut som f....

Gutta er heller ikke gode støttespillere. Eldstemann er på linje med mor og yngstemann kan ikke skjønne hvorfor vi ikke kan fly til Australia i stede, da hadde vi jo spart mye tid.

Anders synes jeg skryter så j.... av båten, noe som selvsagt er helt feil. Jeg forsøker jo bare, på en svært objektiv måte, å forklare hvorfor Tintomara er så fantastisk. Ingen forståelse!

Hvorfor er hun en hun?

En av de tingene som for meg er en selvfølge, men absolutt ikke for resten av familien, er at båter er kvinner.

Fordi det bare er slik!

Jeg har vel aldri hørt noen god forklaring på denne selvfølgeligheten. Jeg gjetter på at det er så enkelt som at båter er noe mannfolk har forholdt seg til, brukt mye tid på og ikke minst vært avhengige av til alle tider, akkurat som med kvinner. Vi kan rett og slett ikke klare oss uten!

Om noen har en bedre forklaring så gi meg et lite vink.

Vil også tillegge at for meg er det å se på båter som kvinner en hyllest til alle de flotte damene der ute.

Men hva er egentlig sjela til en båt?

For meg koker det hele ned til at en båt er summen av designet og alle valg en eier har tatt når denne over tid har utstyrt og forfinet henne.

Selvsagt har faktorer som mulighet/villighet til å bruke tid og penger på en båt mye å si. Båt er ikke billig og heller ikke noe man skal ha hvis man ikke har tid til å både bruke henne og ta hånd om damen.

Det er utrolig artig å se på alle båter vi møter på vår vei. Båtene sier utrolig mye om eieren og hvordan denne tenker.

De aller fleste båter kan bli rimelig bra langturbåter så lenge man er klar over svakhetene de har og hvordan man kan kompensere for disse.

Og bare så det er sagt. Tintomara er ikke perfekt, det er ingen båter. Alle båter er fulle av kompromisser og vi båt mennesker får bare velge båt etter hva som er viktigst for hver enkelt. Jeg kan aldri ha en båt med center cockpit, mens mange Hallberg-Rassy- og Najad-eiere synes vi er gale som seiler rundt med en så stor og åpen cockpit. Begge løsningene har fordeler og ulemper, så får hver enkelt velge hvilken denne liker best.

Hva er det med min båtgalskap

Jeg er en prosjektenes mann. Jeg har hele livet fått ulike interesser og gått inn for disse med hud og hår. Etter en tid, kort eller lang, føler jeg at jeg har gjort/lært det viktigste og går videre til neste ting. Det har selvsagt ført til at jeg har fått prøvd meg på mangt i løpet av livet.

Det er heldigvis ikke slikt med alle interesser. Hunder og båt er jeg like opptatt av i dag som når jeg var ung.

Bikjer er jo en levende ting man forholder seg til på en helt annen måte enn materielle saker. Jeg rett og slett trives med hunder, og føler at livet er bedre med en logrende firbeint venn i huset.

Når det gjelder båter så tror jeg det blant annet er kompleksiteten som gjør at jeg ikke går lei. Skal man virkelig kunne båt, særlig for oss som er langturseilere, er det nærmest en uendelighet av emner man kan fordype seg i. Selvsagt kommer ting som navigasjon og sjømannskap høyt opp på listen. Men man skal også kunne mye om å seile, sikkerhet, radiokommunikasjon, førstehjelp, metrologi, tekniske installasjoner og mye annet.

Hva man er flinkest til varierer selvsagt fra person til person, men skal man kunne seile avgårde med forholdsvis lave skuldre på en lengre tur, må man kunne litt om alt og ikke minst være villig til å lære underveis.

Selv har jeg en tendens til å fordype meg i tekniske ting, men er ikke like interessert i for eksempel metrologi. Kan selvsagt en del, men mange kan mye mer enn meg om GRIB-filer og hvordan tolke disse.

Regner meg som bedre sjømann enn seiler. Jeg seilte Optimist fra jeg var 7 til 14. På det meste var det seiling 4 ganger i uka, men vi kan vel trygt konkludere med at seil-Norge ikke gikk miste av et stort talent da jeg valgte å bruke tiden på sjøspeiding i stede for regattabanen.

For meg er båt det stedet jeg enter energi, får ideer og kan koble ut andre ting.

Eller som min eldste sønn sa: Du kan ikke leve uten båt du pappa! Selvsagt en liten overdrivelse, men svært nære sannheten.

/2017/10/01/hva_er_det_med_baat/

false

Tintomara

2017-10-01T14:50:08.000+02:00

2017-10-01T14:52:19.000+02:00

2017-10-01T14:42:24.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d4

A Coruña - Baiona

coruna-baiona

Dette reisebrevet skulle selvsagt vært lagt ut tidligere, men bedre sent enn aldri! Nok en gang ble det ikke helt som planlagt. Først ble vi lengre i A Coruña enn hva vi hadde tenkt. Så ble det ingen stopp mellom A Coruña og Baiona. Avreise, i amatørenes ånd Vi dro

Dette reisebrevet skulle selvsagt vært lagt ut tidligere, men bedre sent enn aldri!

Nok en gang ble det ikke helt som planlagt. Først ble vi lengre i A Coruña enn hva vi hadde tenkt. Så ble det ingen stopp mellom A Coruña og Baiona.

Avreise, i amatørenes ånd

Vi dro fra A Coruña noen dager senere enn planlagt. Det er jo ingen forbrytelse, men når vi først kom oss avgårde var det litt dårlig forberedt. Kanskje ingen forbrytelse det heller, men unødvendig.

Vi har et par om bord som kan kjenne litt på sjøsyken, og da er det lurt å sørge for at piller eller plaster er fixet i god tid før man kaster loss. Det ble ikke gjort.

Videre bør man ha spist før avreise, særlig når det er en del sjø. Heller ikke dumt å ha ordnet med oppvasken slik at den ikke må tas med det første.

Køyer og annet ombord burde være sjøklare, noe som ikke ble gjort da vi så for oss kun en dagstur. Men det hadde uansett vært lurt å ha ordnet dette hvis noen er syke og/eller trøtte.

Bedre forberedt neste gang!

Mannefall

Ikke alle ble dårlige, men flere kjente litt på kvalmen. Det endte med at folk la seg. Litt ut på ettermiddagen fant jeg ut at vi like gjerne kunne seile videre til Baiona når mesteparten av mannskapet uansett sov.

Natten var flott og vi seilte store deler av tiden i 7-9 knop, tidvis så vi 11-tallet på loggen. På morgenkvisten løyet vinden og det gikk i bedagelige 4-5 knop.

I det solen sto opp la vi til i Baiona, etter 137 nautiske på 18 timer.

Hvorfor ikke i havn tidligere

Det var store dønninger, tidvis over 3 meter høye. De var ikke særlig krappe men det hadde gjort at det pumpet skikkelig i A Coruña havn og jeg så for meg at sjøgangen kunne gi urolige ankringsforhold i rias'ene før Cape Finisterre. Havnen i Baiona er godt skjermet så jeg tenkte at den var roligere.

I tillegg ville det være mørkt før vi hadde kommet inn og det er ikke så gøy å gå inn "blind" mellom ulike fiskeredskap.

Dette, sammen med et sjøsykt mannskap som allerede sov, gjorde at jeg valgte direkteruta.

En bonus var at dønningene ble merkbart mindre etter runningen av Cape Finisterre.

/2017/09/28/coruna-baiona/

false

Tintomara

2017-09-28T23:16:30.000+02:00

2017-09-28T23:25:16.000+02:00

2017-09-17T13:37:12.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d6

Hverdag på skrå og sjøsyke

hverdag_paa_skraa

Mesteparten av tiden når vi seiler er livet ombord behagelig. Men det er ikke til å komme bort fra at det første døgnet kan mannskapet ombord være mer eller mindre sjøsyke. De beryktede krappe bølgene imot over Biscayabukta da vi nærmet oss nordvest-Spania gjør også sitt. Livet på skrå og

Mesteparten av tiden når vi seiler er livet ombord behagelig. Men det er ikke til å komme bort fra at det første døgnet kan mannskapet ombord være mer eller mindre sjøsyke. De beryktede krappe bølgene imot over Biscayabukta da vi nærmet oss nordvest-Spania gjør også sitt.

Livet på skrå og sjøsyke

Aksel synes det er litt skummelt når båten går på skrå, det vil si at båten krenger. Han liker ikke når det er store bølger, vi heiser seil og båten krenger mer enn når vi går for motor. Det er ikke uvanlig at båten krenger mellom 30 og 45 grader. Det skaper stort sett ikke noe problem ombord, så lenge båten er klargjort for seilas og at alt er på sin plass og ikke kan velte.

Etterhvert vil Aksel forhåpentligvis bli vant til krengingen og at alt er på skrå, og kjenne at seilføring gjør at båten ruller mindre og dermed at det er mer behagelig ombord enn når vi går for motor. Stort sett greier Aksel seg veldig godt, også det første døgnet av en seilas. Da kan han til og med ser på film og spiller iPad-spill underveis.

Dersom Aksel likevel blir sjøsyk kjenner han seg sliten og sover gjerne, enten i køya eller i sittebrønnen. Aksel gir tommelen ned for å være sjøsyk, men det går fort over.

Nattevakter og søvn som medisin

Anders skjønner ikke at folk som blir sjøsyke har lyst til å være i båt. Han er den i familien som sliter mest med kvalme, så han unngår alt han kan å være under dekk. Han hører gjerne på musikk eller lydbok på øret. Derfor foretrekker Anders å være med på nattevakt, gjerne stående lent mot en kasse bakerst i sittebrønnen, først og fremst på speiding etter horisonten som fast holdepunkt. Det er en bonus at han da også speider etter båter og fiskebøyer vi kan kræsje med, og kanskje også være [delfinvakt](NYHETSBREV OM VI HAR SETT HAI!)! Etter første nattevakt Anders delte med meg fra Irland til Spania syntes han at jeg "bare purka og sov", og at jeg like gjerne kunne ha lagt meg. Snart har Anders nattevakt alene.

Edele er den mest sjøsterke av oss alle. Hennes form for sjøsyke er at hun blir svimmel, ekstra sliten og trøtt. Hun unngår da å se på skjerm, og går aller helst og legger seg. Edele har også hatt nattevakt, men sover helst og kan ligge i køya opp til 16 timer i strekk, og har det da ganske bra!

Det er godt å vite at det kommer til å gå over!

Markus og jeg kan definitivt også kjenne på ubehaget, og gjorde det spesielt på seilasen over Biscaya. Jeg blir fort trøtt, sover for så å komme sterkere tilbake. Markus holder igang til jeg er tilbake fra køya. Det er godt å vite av utallige tidligere opplevelser at sjøsyken går over. Vi har i ulik grad hatt glede av sjøsyketabletter og plaster bak øret, for å ta "toppen" av ubehaget.

Når magen og livet stabiliserer seg

Vanligvis innen et døgns tid kan vi begynne å gjøre vanlige ting, igjen. Det gjør godt! En ting som jeg liker spesielt godt er for eksempel å lage ordentlig espressokaffe, med Handpresso, en manuel sykkelpumpe-espressomaskin som er god å ha ombord! Sykkelpumpe-espresso er ikke helt som på kaffebar, men likevel langt bedre enn pulverkaffe og presskannekaffe!

Luer, skjerf og hansker er gode å ha, selv i varmere farvann enn de norske, siden det er veldig rå luft om natta. Takk til Tobias, Camilla og Magnus - gjengen fra Losskøyta Færder for de deilige norske bomullsluene. Jeg har forelsket meg i min! Min har teksten på: "norge er ikke skapt for å sitte på ræva"

Ting vi gjør underveis

Barna liker godt til å bruke litt av tiden til å spille på hver sine musikkinstrumenter, Edele på tverrfløyte, Anders på baryton (=minituba) og Aksel på klarinett.

Forholdene underveis kan absolutt ligge godt tilrette for skolearbeid, enten om det er vindstille og motorseiling eller om vi har blitt godt vant til livet ombord. En del tid ombord går til skolearbeid. Hver dag er det gjerne 3-4 økter om formiddagen med noe skjermpauser mellom. Vi forsøker å gjøre unna så mye som mulig av skolearbeidet til sjøs, slik at dagene i land kan brukes mest mulig til andre ting.
BILDE SKOLE OMBORD
BILLEDTEKST: Og alle er enige om at dette faktisk er et ganske hyggelig klasserom!

Livet på skrå, og litt i land

Når vi er i land ønsker vi å bruke tid på å oppleve steder, møte mennesker og gjøre reparasjoner og forbedringer som hele tiden må gjøres på en seilbåt. Vi er ute og finner på ting, som å handle, leke på den nærmeste lekeplassen eller å gå på museer, akvarier, borger, eller besøke kafeer og restauranter.

Vi opplever mye, både i land og når vi er ute og seiler. Vi har mye tid til å snakke sammen og spille kort og andre spill. Alle hjelper til å få hverdagen til å fungere som å lage mat, dekke på. Mens vi voksne vasker tøy og gjør andre ting, er det barna ombord som har ansvaret for å vaske opp, tørke og sette bort.

/2017/09/28/hverdag_paa_skraa/

false

Tintomara

2017-09-28T11:51:18.000+02:00

2017-09-28T11:51:18.000+02:00

2017-09-28T11:26:13.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d5

Baiona - Porto Santo (Madeira)

baiona-madeira

Etter noe som ble en rimelig treg overseiling kom vi endelig frem til Madeira, eller rettere sagt Porto Santo, i går morges. Vi brukte et døgn mer enn planlagt på turen da vi hadde lite vind. > Oljeselskapene likte oss godt på denne overseilingen. Nesten all diesel ble brukt Det

Etter noe som ble en rimelig treg overseiling kom vi endelig frem til Madeira, eller rettere sagt Porto Santo, i går morges. Vi brukte et døgn mer enn planlagt på turen da vi hadde lite vind.

Oljeselskapene likte oss godt på denne overseilingen. Nesten all diesel ble brukt

Det hele startet bra, men ganske raskt ble det klart at vi skulle bli på havet lengre enn planlagt. En stund så det faktisk ut til at vi kunne komme til å bruke enda en dag, men værgudene skjenket oss litt ekstra vind på slutten og vi kom derfor såpass nære Porto Santo at vi klarte å karre oss i havn med den siste dieselen på tanken.

Været

Som sagt ble det ikke mye vind. Stort sett kunne vi seile men det er ikke så gøy når det går i mindre enn 3 knop og vi har planlagt at det skal gå i 7. Men vi hadde ingen ting vi skulle rekke, så det var bare å roe ned, kose oss og "gilla läget".

Vannet utenfor Baiona var kaldt, faktisk ikke mer enn 16,5˚C. Etter som vi kom sørover steg vanntemperaturen markant. På det meste var vi oppe i 24,5˚C. Her i Porto Santo er den litt over 24˚C.

Dagliglivet ombord

Er det dårlig vær med mye vind og bølger, blir en lengre overseiling fort til noe der man mer eksisterer enn lever. Det soves mye og man kan ikke gjøre annet. Det er rett og slett om å gjøre å få tiden til å gå. Lydbøker og musikk er da kjekke å ha.

Når været er bra går mye av tiden med til de daglige rutinene. Særlig skole og arbeid i byssa (kjøkkenet) får mye plass. I tillegg leses det, soles, bades, spilles kort og selvsagt en del skjerm.

Cathrine og jeg har hele tiden mange små og store båtprosjekter samt vedlikehold som vi må få unna. Ikke alle mulige å gjøre ute på havet, men en del av dem får vi gjort når værguden er snille.

Når vinden mangler gjelder det å sette forventingen rett. Tidlig må alle ombord skjønne at dette kommer til å ta tid og det er ikke noe vi kan gjøre med det, med mindre man har nok diesel til å putre avgårde. For de fleste seilbåter er dieselen en begrensende faktor. Vi har diesel for omtrent tre døgn, men før vi stikker ut på Atlanteren har vi fått en ekstra tank på plass og har med den totalt fire døgn for motor.

Uansett er det viktig at alle holder humøret oppe og koser seg med været og livet ombord. Det har vi så absolutt klart her på Tintomara.

Fiskelykke

Vi fisker en del og har lært oss hvor kroken skal plasseres i forhold til båten. Vi fikk en tunfisk på vei over Biscaya. Denne gangen fikk vi en dorado og en tunfisk. I tillegg fikk vi et napp, men den fisken kom seg unna.

Det betyr at vi allerede har fått like mange selvfangede fiskemiddager som Cathrine og jeg fikk på hele vår forrige seiltur t/r Vestindia.

De fiskene vi har fått så langt er ikke digre beist, men mellom 2 og 4 kilo. Særlig den minste størrelsen er perfekt til en middag.

Høydepunktet var doradoen. Det er en av verdens vakreste fisker. Utrolige farger som gjør at det nesten spraker i vannet når den sveives inn. Allerede etter et minutt oppe i lufta har den mistet mye av gløden. Litt senere er fargene kun et blekt gjenskinn av hva de en gang var.

Tunfisk er godt, men dorado er enda bedre.

Dyreliv

Som dere har skjønt er dyrelivet rundt oss viktig. Det har blitt dagligdags med besøk av delfiner. De er kule men vi blir ikke sittende i timer lenger for å beundre de vakre små tannhvalene. Uansett er alle ved ripa når en ny gjeng med skøyere stikker innom.

Stor hval har vi også på denne turen sett på lang avstand. Det betyr at vi ikke har sett dyrene selv men blåsten fra dem.

Hvaler som kommer opp etter ett lengre dykk må puste og det første utpustet har med seg en del vann. Da blir det en liten sky av små vannpartikler over hvalen. Faktisk kan de som vet hva de ser etter kjenne igjen de ulike hvalartene på vinkelen, høyden og formen på denne lille skyen.

Det har vært vanvittig mye morild på nettene. Da er det særlig kult med delfinbesøk. De blir som sølvskinnende torpedoer som raser forbi oss.

En ting alle langturseilere får besøk av er små blekkspruter (akkar) og flyvefisk. De hopper opp og svever over vannet for å komme unna jegerne i dypet. Noen har uflaks og lander på dekket uten at de klarer å komme seg ut i vannet igjen. Da ligger de døde tilbake og vi kan finne dem på morgenene. På denne turen fikk vi vår første blekksprut.

Vi har også hatt besøk av tunfisk som har svømt rundt båten. De har fulgt oss som om vi var en hval eller lignende. Da er de helt rolige og ikke særlig skvetne. Sist gang hadde vi lignende følge av doradoer.

Hendelser

Etter et par dager var det økt vibrasjon i propellen. Vi forsøkte en del tjuvtriks for å få ut hva det enn var, men det hjalp ikke. Vi rigget en GoPro på stang og tok noen bilder under båten. Der så vi noe som hang etter propellen så Anders og jeg hadde ikke noe annet valg enn å bade. Med snorkel, maske og svømmeføtter kom vi oss under båten og skar bort rester etter et solid fiskegarn med tilhørende liner. Om dette var en liten bit med plastsøppel som vi hadde "plukket opp" i farta, eller om vi har vært borti et garn som vår Stripper har klart å kappe oss løs fra, vet vi ikke. Uansett er det deilig med rolig vær og varmt vann når man må under båten på 4000 meters dyp.

En morgen oppdaget vi noen rare flekker på dekket og ett av våre seil. Vi hadde tydeligvis gått gjennom noe oljesøl som hadde sprutet over forskipet. Seilet blir neppe helt rent igjen, men det er som det er.

Plast ser vi selvsagt en del av, men jeg synes det var mer i Biscaya enn det har vært på denne turen. Å seile gjennom oljesøl er ikke stas. Jeg blir skikkelig trist over all den driten vi mennesker etterlater i havet.

/2017/09/28/baiona-madeira/

false

Tintomara

2017-09-28T11:00:14.000+02:00

2017-09-28T11:19:09.000+02:00

2017-09-28T10:39:05.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d3

Cork - A Coruña

cork-coruna

Ikke alle reiser går helt etter planen, ofte blir de til underveis. Cork - Azorene, det var planen Vi hadde planlagt å seile fra Cork til Azorene. Det er ikke den vanligst ruta da man normalt sett må ganske langt sør før man får en vindretning som er gunstig ut

Ikke alle reiser går helt etter planen, ofte blir de til underveis.

Cork - Azorene, det var planen

Vi hadde planlagt å seile fra Cork til Azorene. Det er ikke den vanligst ruta da man normalt sett må ganske langt sør før man får en vindretning som er gunstig ut til Azorene, men det er selvsagt mulig. Vi hadde håpet på litt flaks og det kunne se bra ut når vi skulle ha startet fra Cork.

Det første som ikke gikk helt etter planen var avreise dagen. Først drøyde vi en dag, så en til før vi endelig fikk startet. På avreisedagen 31. august, så ikke værmeldingen like bra ut som dagene før. Typisk!

Det hadde ligget en høytrykksrygg fra Portugal opp mot Irland, som ville gitt oss medvind så lenge vi seilte på østsiden av den. Vinden var ikke sterk så de to første dagene ble det mye motor.

Etter prognosene skulle den ryggen svekkes og vi ville få vind som bøyde av vestover, mot Azorene........

Borte, borte ....

Men det gikk ikke bedre enn at høytrykksryggen ble pulverisert etter ett døgn og vinden kom litt herfra og derfra. Dag to fikk vi ny værmelding fra Comnmanders Weather og den viste at vi kunne vente oss mer og mer sørlig vind og tiltagende. På det meste meldte de fare for over 20 m/s. Det er liten storm og ikke gøy, særlig ikke som motvind.

Det så heller ikke ute til at vi ville få gunstig vindretning mot Azorene, men det var et lite håp i at vinden kunne dreie såpas at vi i beste fall kunne klare å presse oss ut dit.

Forberedte oss på uvær

Biscaya er et beryktet sted. Mye vind, mye bølger, kraftig tidevann, i det hele tatt en dårlig kombinasjon

En dårlig kombo som har gitt et dårlig rykte

Alt dette gjør at man ikke liker å la seg blåse for langt inn i bukta når vinden uler i riggen. Det gjorde at første prioritet ble å holde god nok høyde. Å kunne sette kursen mot Azorene ble mindre viktig.

Vi satte opp kutteren, et mindre hardvindsseil og revet to rev. Dessverre var dette en feilvurdering fra Skipper'n og det ble ny runde på dekk for å hekte av førstnevnte seil og erstatte det med stormfokka. Den er knall orange, skuddsikker og veldig liten. Vi var klare til å sette rev 3 i storseilet, men hadde også tryseilet montert på masta, hvis været skulle bli verre enn ventet.

Heldigvis ble det ikke så mye vind som meldt, men vi hadde 20 m/s i kastene så en skikkelig kuling var det.

Bølger meg her og der... og der

Bølger er rare greier. De er ikke alltid så lette å ha med å gjøre. Faktisk er det bølgene som er din fiende på havet, sjelden vinden. Selvsagt er det vinden som lager bølger, men når alt kommer til alt er det bølgenes form, størrelse, om de bryter og retning som betyr noe.

Bølgekaos, det er kaos det!

Biscaya er som alle vet en bukt. Den er formet som en litt kantete halvmåne. Alle bølger som treffer land vil reflekteres tilbake og møter de bølgene som kommer inn. Da blir det interferens og noen bølger forsterkes, andre blir borte. Hvis det bølgene reflekteres mot ikke er 90˚ på retningen der bølgene kommer fra, får man reflekterende bølgetog som går mer eller mindre på tvers av de opprinnelige, og sjøen blir ekstra kaotisk.

Legger man på effekten av tidevannet, som Biscaya er kjent for, blir bølgene enda større og mindre forutsigbare. Det er slik at bølger og strøm som går mot hverandre kan forårsake noen av de styggeste bølgene man kan oppleve. Slik som vi opplevde på vei fra Arklow til Kilmore Quay i Irland.

Den siste tingen som gjør Biscaya til et "artig sted" i uvær er det faktum at sjøbunnen utenfor bukta er på stort dyp. Inne i Biscaya stiger havbunnen brått og man går fra over 1000 meter til store områder som er mindre enn 100 meter dype. Når bølgene treffer grunnere vann blir de presset opp og de vokser. Bare tenke på tsunamier som er som ekstremt store dønninger ute på havet men enormt store bølger når de når grunne områder.

Vi klarte heldigvis å holde oss oss i ytterkant av Biscaya, så vi kjente ikke så mye på hverken tidevann, grunnere vann eller reflekterende bølger. Det som plaget oss mest var at det var mye gamle dønninger som gikk i en annen retning enn de nye bølgene vinden bygde opp. Det ga oss en skikkelig heisatur og vi valgte derfor å seile med forsiktig seilføring og litt redusert fart, selv om ikke vinden ble like sterk som meldt.

Planer endres og endres igjen

Etter tre dager skjønte vi at vi ikke kom til å orke å seile mot Azorene, men valgte Baiona rett nord for grensen til Portugal.

Et halvt døgn senere justerte vi planen igjen og satte kursen for A Coruña, da det var mest behagelig. Vinden hadde sakte men sikkert dreid slik at vi klarte å komme oss til A Coruña uten å krysse, noe som ikke var å forakte. Skulle vi nå Baiona måtte vi har krysset oss rundt Cape Finisterre, noe ingen ombord følte sterkt for.

Men det var en flott tur

Litt slitsom ble denne overseilingen, med sjøsyke og mye bølger. Når det er sagt ble det også en bra seilas. Båten fungerte som den skulle, vi så mye flott dyreliv og ungene var med på de første nattevaktene.

Fra nå er det kun medvind og sol!

/2017/09/17/cork-coruna/

false

Tintomara

2017-09-17T11:05:29.000+02:00

2017-09-17T11:05:29.000+02:00

2017-09-17T10:18:58.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d2

Store eventyr - dette skoleåret

skolear_med_store_eventyr

Savn og nyhetsbrev Vi har det bra her på båten. Ett år er lang tid, og Aksel, Edele og Anders savner vennene sine og har veldig lyst til å fortelle og snakke med dem alle sammen. Nyhetsbrevene våre er en måte å fortelle om vår hverdag og holde kontakten med

Savn og nyhetsbrev

Vi har det bra her på båten. Ett år er lang tid, og Aksel, Edele og Anders savner vennene sine og har veldig lyst til å fortelle og snakke med dem alle sammen. Nyhetsbrevene våre er en måte å fortelle om vår hverdag og holde kontakten med familie og venner på.

Det store målet, Australia!

Likevel, barna er glade for at vi har startet på den store seilturen vår, planlagt og diskutert i lang tid. Aksel og vi alle gleder seg til å seile videre til nye eventyr. Australia ligger der framme som hans store mål som vi når om et års tid. Der besøker vi våre gode venner som flyttet fra Asker i januar 2017 før vi drar hjem til Norge med fly i starten av august 2018. Når vi nærmer oss Australia kan det hende vi også ser hai! Men vi har jo allerede sett delfiner, spor av hval og portugisiske krigsskip, og tidligere også seler og månefisk.

Langs vestsiden av Europa og Afrika, og så over Atlanterhavet

Etter at vi etterhvert forlater Spanias vestkyst skal vi først innom flere øyer på vestsiden av Europa og Afrika. Aller først skal vi innom Madeira og så Grand Canari som vi blir på i 3 ukers tid. 5. november er det oppstart av cruisingregattaen ARC+ som går fra Grand Canari via Cap Verde og så 15. november over Atlanterhavet til Karibia (ca 1. desember).

Overseilingen på åpent hav vil kanskje ta oss 14 dager, uten at vi verken går i land eller møter andre seilere, bortsett fra over radioen! Det blir spennende for barna å oppleve. På tidligere seilturer har de vært ombord i båten uten å gå i land bare i 4 døgn.

Heldigvis er det varmt og behagelig, som en god norsk sommer både i lufta og i vannet. Både vind og bølger er med oss, så alt går rolig for seg. Blir det vindstille kan vi bade fra båten, med flere hundre eller kanskje tusenvis av meter med vann under oss. Det gjelder å ikke tenke på hva slags andre dyr og fisker som kan finne på å svømme under oss! Mest sannsynlig er det delfiner som kommer til å oppsøke oss mest. I tillegg kan flyvefisk som flykter fra større fisk finne på å lande på dekket på båten vår. Er vi heldige kan vi kanskje redde dem ut i sjøen igjen.

Lang juleferie i Karibia

Vi skal ha en lang og god juleferie i Karibia med besøk først av mormor og morfar og så forhåpentligvis tante, onkel, fettere og kusiner fra Nesøya. Dette gleder vi oss alle veldig til.

Markus og jeg gleder oss til å se igjen steder vi besøkte på vår langtur i 2001 og dele disse opplevelsene med barna og besøkende familie. Samtidig gruer vi oss til å se Irmas herjinger på steder vi sist hadde det så bra, eller hadde på vår ønskeliste å se. Det kommer nok til å være lærerikt og utfordrende, også for barna å se dette på nært hold. LENKE TIL ORKAN & TIL VÅRT PERSPEKTIV

Et nytt år - over Stillehavet

Over nyttår seiler vi mot Panamakanalen, så Galapagosøyene, besøker øyer i Stillehavet og så endelig til Australia og hjem. Dette får dere høre mye om, senere.

/2017/09/16/skolear_med_store_eventyr/

false

Tintomara

2017-09-16T12:32:54.000+02:00

2017-09-16T12:32:54.000+02:00

2017-09-16T12:28:46.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d1

Om vi har sett hai?

har_vi_sett_hai

Kanskje noen husker at Aksel fortalte på TV2 før avreise at en av de tingene han gledet seg mest til å se var hai? Nå lurer klassekamerater. På vår seilas fra Cork i Sør-Irland til La Coruna i Nordvestlig hjørnet i Spania så vi ikke hai, men mye annet spennende.

Kanskje noen husker at Aksel fortalte på TV2 før avreise at en av de tingene han gledet seg mest til å se var hai? Nå lurer klassekamerater. På vår seilas fra Cork i Sør-Irland til La Coruna i Nordvestlig hjørnet i Spania så vi ikke hai, men mye annet spennende.

Delfiner forstyrrer skoletimen, hele tiden!

Allerede i det vi passerte festningen i Crosshaven ved Cork i sør-Irland fikk vi et kort besøk av delfiner som var nysgjerrige på seilbåten vår Tintomara. Så på den første nattevakta fikk vi besøk av en flokk delfiner som i 6 timers tid jaktet iherdig. Småfisk og små blekksprut holdt seg langs med båtsiden vår og i samlet stim forsøkte de seg på fiskesprett for å komme unna delfinene. Jeg skjønner nå hvorfor delfiner hopper samtidig for å ta byttet som forsøker å stikke av i lufta og synes å svømme relativt tett inntil hverandre, som om de gå manngard både over og under vann.

Stimene med delfinmat syntes å like spesielt godt det grønne lanternelyset på styrbordside, trolig fordi lyset fra den røde lanternen på babordside raskere filtreres bort i vannet. Det er et fasinerende syn, særlig på natta.

Fredagen var det rolig sjø og nydelig blå himmel, og vi hadde skole ombord i sittebrønnen - som er ute, bakerst i båten, under tak, men uten bakvegger. Aksel hadde mattetime mens Edele og Anders leste, svarte på spørsmål og diskuterte den første moderne krigen - første verdenskrig. Midt under skoletimen kom delfinene og forstyrret oss! Alle mann på dekk. Det var en morsom avveksling syntes de som hadde skole ombord. Gjennom hele natta holdt delfinene seg langs med båtsiden og kom også på sporadiske besøk på lørdagen.

Aksel syntes det var spesielt gøy å se de minste som svømte tett inntil og hoppet sammen med mammaen sin. Noen tok enorme hopp, særlig når de kom svømmende langveis fra fort mot båten.
BILDE

Når det er mørkt er det tydeligvis alvor og alle er på jakt. Det er tydelig at delfinene samarbeider. På dagtid synes delfinene å være mindre samkjørte og svømmer mer på kryss av tvers. Store og små øver seg på å hoppe, vri rundt, svømme sideveis så den hvite siden og buken synes gjennom vannet, også for oss i båten. Det var derfor enkelt å artsbestemme dem til å være White Sided North Atlantic Dophines.
LENKE

Søyler av hvalpust

Da vi satt og spiste ute i sittebrønnen på lørdagen var det plutselig en søyle med en blanding av luft- og vannsprut som sto opp i lufta, som en annen islandsk geysir. De er jo kjente for å komme overraskende på, være kraftige og kortvarige. Det er vanskelig å si hvor høy søylen fra hvalen var eller hvor langt unna den var, siden det er vanskelig å bedømme avstand på havet, men kanskje 10 meter høy.

Men en ting er sikkert, det var startsskuddet på at mange hvaler i flokk og følge gikk opp til vannoverflaten for å puste. Store hvaler kan holde pusten under vann i minst 20 minutter, men når de først går opp for å puste tar de ordentlige magadrag flere ganger, med få minutters mellomrom. I løpet av den timen vi så dem klarte vi ikke å holde oversikten over hvor mange søyler vi så i horisonten og nærmere, det vil si på et stort område på 3-5 nautiske mil. Men vi så så mange med ujevne mellomrom at det trolig var en flokk på kanskje ti dyr.

Jeg var så heldig å se en hval som pustet ut, ca 20 meter fra båten vår. Hodet til hvalen med pustehull var synlig over vannoverflaten i så få sekunder at det er umulig å vite hva slags hval det var. Det kan ha vært finnhval som vi så sist vi seilte over Biscayabukta i 2001, eller kanskje gråhval eller seihval. Uansett, det var en mektig opplevelse at så store ville dyr er rundt oss og nærmest ikke gjør noen notis av oss. Vi er bare på besøk.

Portugisiske krigsskip

Vi har nå også sett de første portugisiske krigsskipene. Det kan se ut som noe søppel eller fiskebøyer som seiler forbi, det siste ganske underlig så langt fra land og på så store dyp. Men nei, da. Det er en type manet som seiler. Og det er ikke tull!

Seilet på et portugisisk krigsskip er opptil 25 cm i høyden og dobbelt så bredt. Seilet ser ut som en oppblåst blårosa plastikkpose avstivet med vertikale spiler. Det kan visstnok blåse over ende i en bølge, men takket være vekten av de lange fangtrådene retter den seg fort opp igjen. Med de lange trådene bedøver maneten byttet med gift, noe som kan være svært ubehagelig, om ikke direkte dødelig for oss mennesker.

Takket være seilet kan maneten bevege seg over lange strekninger uten å forbruke en kalori. Jeg synes det egentlig er fasinerende, at så uintelligent liv kan finne på noe så lurt!

Sel, månefisk og kanskje også hai?

Så tilbake på spørsmålet til Aksel om han har sett hai svarer han at nei, ikke ennå. Men vi har jo allerede sett sel og månefisk før seilasen til Spania.
Men, han er sikker på at han kommer til å se hai. I alle fall når vi nærmer oss Australia!

/2017/09/16/har_vi_sett_hai/

false

Tintomara

2017-09-16T11:35:56.000+02:00

2017-09-16T11:35:56.000+02:00

2017-09-16T10:31:03.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4d0

A Coruña, havn og gass

a-coruna-havn

Vel inn i havna har man to marinaer å velge mellom, Marina Coruña [http://www.northwestmarinas.com/en/marina-coruna/the-marina/] og Real Club Náutico da Coruña [http://www.marinarealcoruna.com/english/]. Den førstnevnte ligger lengst ut men vi har ikke prøvd den. Real Club Náutico da Coruña ligger midt i

Vel inn i havna har man to marinaer å velge mellom, Marina Coruña og Real Club Náutico da Coruña. Den førstnevnte ligger lengst ut men vi har ikke prøvd den.

Real Club Náutico da Coruña ligger midt i sentrum, ved strandpromenaden, og det er her vi har ligget den siste uka. Beliggenheten er bra og fasilitetene på land er nye. Det ser ut til at de fleste langturseilere kommer til sistnevnte.

Riv og røsk, her brukes det mye gummi

Om det er noe som trekker ned er det at det er mye bevegelse i vannet. Selv på rolige dager jager båtene hit og dit. Det er rett og slett påkrevd å ha med rykkedempere, ellers blir det ikke behagelig ombord. Etter 4 dager hadde vi slitt av en av våre i gummi, så ble en tur til båtbutikken for å kjøpe ny. Den ble slitt av allerede første natt. Siste natta vi lå i havna hadde vi doble dempere på den fortøyningen som tydeligvis fikk mest belastning.

Om det er noe annet trekker ned er det myggen. Ikke det at det er masse mygg, og den som er er vel neppe bare her i havna, men det er tydelig at vi reagerer mer på stikkene til denne lokale typen enn dem vi har hjemme. Det tok et par dager før vi forsto at det var mygg som forårsaket merkene som dukket opp først hos den ene ungen så den andre.

Same but not same

Gass er jo alltid et problem på langtur. Jeg trodde det å bytte, eller i det minste å få fylt norske flasker skulle være mulig i Spania, da vi har samme kobling. Men den gang ei. Ikke nok med at de ikke ville fylle, men når vi kjøpte to nye flasker måtte vi identifisere oss, signere masse papirer m.m. Sikkert redd for at noen skal lage noe farlig av gass.

Sigurd fra en nabobåt og jeg tok en felles taxi, med en meget service-minded sjåfør. Han kjørte oss først til et sted og så til et annet, og var litt tolk. Det endte med at vi måtte kjøpe nye spanske flasker. Nå har vi 6 gassflasker ombord, og det holder en stund. Håper vi får fylt dem andre steder.

/2017/09/15/a-coruna-havn/

false

Tintomara

2017-09-15T18:21:53.000+02:00

2017-09-15T18:22:18.000+02:00

2017-09-15T18:12:54.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4cf

A Coruña, slett ikke så ille

a_coruna

Som dere har fått med dere har vi oppholdt oss i en ukes tid i A Coruña. A Coruña [https://en.wikipedia.org/wiki/A_Coru%C3%B1a] er hovedstaden i den nord spanske regionen Galicia [https://en.wikipedia.org/wiki/Galicia_(Spain)] og er med sine 250.000 innbyggere

Som dere har fått med dere har vi oppholdt oss i en ukes tid i A Coruña. A Coruña er hovedstaden i den nord spanske regionen Galicia og er med sine 250.000 innbyggere en ganske stor by etter norsk målestokk.

Feil inntrykk

Jeg har aldri vært særlig glad i A Coruña og anbefalt alle seilere å droppe denne byen på vei sørover. Hvorfor ikke seile direkte til flotte Baiona? Men det er gode grunner til man ikke uten videre skal seile forbi A Coruña.

Det hender jo at man tar feil......

For det første er det rett og slett en hyggelig by som det er verdt å få med seg. For det andre er den et bra landingspunkt om været har tvunget en litt inn i Biscaya. Til sist er det slik at det fra A Coruña og videre ned til Baiona er flere flotte fjorder, eller Rias som de kaller det her. Vi vil gjerne oppleve noen av dem og planlegger to stopp på veien til Baiona.

Grunnen til at jeg har mislikt A Coruña bygger på en dårlig opplevelse. Sammen med gode venner skulle jeg seile en båt for et svensk verft, fra Mallorca til Sverige. Det var mye som var feil med den skuta, men verst var det at den hadde vært på grunn og tok inn mer og mer vann etter hvert som ukene gikk. Det endte med at båten holdt på å synke og vi ga opp i A Coruña.

Siste jobben jeg fikk fra det verftet

Som kaptein satte jeg ned foten og nektet å seile over Biscaya. Verftet sendte ned nytt mannskap som skulle ta over for "feige nordmenn", men etter litt om og men nektet også svenskene å seile over Biscaya med en båt som tok inn mer og mer vann.

For vår del endte det med at vi en tidlig morgen kom oss av båten og til flyet her i A Coruña. Mener å huske at det regnet og byen fremsto som en grå industriby. Så jeg må konkludere med at minnet hverken har vært rett, rettferdig eller basert på mye mer en et kort glimt av en flott by i grått vær.

Beklager A Coruña!

Gateliv

Som i de fleste spanske byer er det dødt her midt på dagen. Da har mange siesta og mange butikker og kontorer stenges et par tre timer, for så å holde åpent en god stund ut på kvelden. Det gjør også at mange går ut og spiser langt senere enn hva vi er vant med hjemme. Å få servert mat frem til midnatt er intet problem, det er vanskeliger om man ønsker mat litt tidligere på ettermiddagen.

Like ved havna ligger den eldre delen av byen, med smale gater og smug. Her er det masse barer og restauranter, mye folk og små rare butikker som holder åpent til sent. Det er rett og slett et hyggelig område å oppholde seg i, fullt av glade spanjoler i absolutt alle aldre.

Ting å gjøre

A Coruña er et bra utgangspunkt for en togpilgrimsreise til Santiago de Compostela, som vi har skrevet om i et tidligere innlegg.

Hva i h.... er det med spanjoler og engelsk?

Ungene og Skipper'n har vært en tur på det lokale tekniske museet MUNCYT Museo Nacional de Ciencia y Tecnología. Ikke så veldig stort, men absolutt bra. Som vanlig var det ikke veldig mye som var oversatt til engelsk, men nok til at det vi hadde glede av besøket.

Mellom de to gjestehavnene ligger det en liten festning som heter Castle of San Antón. Den ble bygget for å sikre havna, men er nå et lite arkeologisk museum, både over seg selv og byen. Svært hyggelig og i gangavstand hvis man har en time eller to til overs.

Et absolutt høydepunkt er det store fyret som møter en når man seiler inn til A Coruña. Det går under det flott navnet Hercules tårn. Etter sigende skal det ha blitt bygget i det andre århundrede, etter model av fyrtårnet i Alexandria. Fyret er et populært mål for spaser- eller joggetur og det er omgitt av et reservat for sjeldne dyr og fugler, flittig brukt av publikum. I området rundt fyret er det mange fine kunstintallasjoner.

Fyret ble pusset opp rundt 1790 og man klarte å beholde den gamle kjernen, men med nye yttervegger som den dag i dag er i god stand. Det koster 3€ å komme inn men turen opp de gamle trappene og utsikten er en opplevelse verdt å få med seg.

I dag har vi vært på akvariet Aquarium Finisterrae, som ligger like nedenfor Hercules tårn. Det var bra, men ville ha vært enda bedre om de hadde fått opp informasjon på engelsk.

Ungene likte selene og matingen av disse best. Selv var jeg svak for Nautilus, et rom der man sitter i midten av et stort akvarium. Veggene var over 3 meter høye og selve rommet var 30 meter langt og sikkert 6 meter bredt. Rundt dette var det en eneste stor tank med masses fisk.

Det finnes også bra strender her, men dem har ikke vi testet. Dog ser det ut til at de brukes en del og det er badevakter på alle sammen.

/2017/09/13/a_coruna/

false

Tintomara

2017-09-14T01:13:39.000+02:00

2017-09-16T11:51:42.000+02:00

2017-09-14T00:51:37.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ce

Orkanene og vi

orkanen-og-vi

Irma, Jose og Katia har alle sammen vært et hyppig samtaletema her ombord. Sistnevnte er for øyeblikket ikke mer enn en storm (og det er jo ikke så ille i denne sammenheng....) som herjer på østkysten av sørlige Mexico [http://www.nhc.noaa.gov/refresh/graphics_at3+shtml/063220.shtml?

Irma, Jose og Katia har alle sammen vært et hyppig samtaletema her ombord. Sistnevnte er for øyeblikket ikke mer enn en storm (og det er jo ikke så ille i denne sammenheng....) som herjer på østkysten av sørlige Mexico, men Irma og Jose er begge orkaner som til en vis del ser ut til å få overlappende baner.

Irma er en kategori 5 orkan og den sterkeste målt i denne delen av verden. Jose er en litt svakere kategori 4 orkan.

I skrivende stund ser det ut til at Jose trekker ut fra Karibien og Leward Islands. La oss håpe at den trenden fortsetter, slik at befolkningen på øyene som allerede har fått ødelagt så mye slipper den ekstra belastningen.

Øyer som fikk føle Irma

Først dro Irma over flere av øyene som ligger i det nord-østre hjørnet av den øyegruppen som ironisk nok, i denne sammenheng, kalles for Leeward Islands. Det gikk særlig hardt ut over Barbuda og Saint-Martin/Sint Maarten.

Men også andre øyer har opplevd store ødeleggelser. På St. Thomas og St. John, som begge er en del av U.S. Virgin Islands, er 4 personer bekreftet omkommet.

Heller ikke British Virgin Islands, Puerto Rico, Dominikanske Republikk, Haiti samt Turks og Caicos har unnsluppet uværets herjinger.

Vi krysser fingrene for at det ikke blir for ille i Florida

Øyene lengre sør, som er kjent som the Windward Islands, med bla. annet franske Martinique, har denne gangen klart seg unna det verste av orkanenes herjinger.

Påvirkes vår seilas?

Selvsagt er det veldig egoistisk å tenke på hvordan en slik tragedie påvirker oss turister. Vi kan jo velge å ikke dra til de områdene som er verst rammet. Svært mange av de fastboende har ikke den muligheten. Nå venter det måneder, kanskje år, med hardt arbeid for å rydde opp og reparere alt som er ødelagt.

Legge om planene....

Vi skal seile over til Vestindia i november, etter at orkansesongen er over, og da er det ikke fritt for at man tenker på om øyene vi har sett for oss å besøke har blitt så preget av det som har skjedd at vi ikke bør seile dit.

Slik det er nå er vår plan å seile mest rundt Windward Islands og de har som sagt ikke blitt truffet av Irma eller Jose, så det burde være uproblematisk.

Antigua er på Skippern,s " bucket list"

Opprinnelig var planen også å seile en tur til Antigua, en øy som har stått på Skipperen's ønskeliste lenge. Vi håper at det fortsatt vil være mulig, da den øya har klart seg unna det værste av uværet.

Det er jo også viktig at ikke alle turister forsvinner fra øyene, da turismen i dag er den absolutt største inntektskilden.

Gjennoppbygging

Nå venter en lang og hard periode med mye arbeid for befolkningen på alle de rammede øyene. Forutsetningene for å få samfunnene tilbake på rett kjøl, reparere alle skader på infrastruktur og eiendom er absolutt ikke lik.

Fattige øyer sliter mer

Saint-Martin/Sint Maarten, som ligger under Frankrike og Nederland, kan man regne med får mye hjelp fra mødrene. Antigua og Barbuda (en to-øys nasjon) er det litt verre med, da de ikke lenger er under Storbrittania. Vi får håpe de får god hjelp da de fortsatt har tette relasjoner til "gamlelandet".

Men si at Jose treffer Pourto Rico, Haiti eller Den dominikanske republikk mer direkte enn hva Irma har gjort, da snakker vi om land som ikke har ressurser til å komme seg raskt på beina igjen.

Saint-Martin/Sint Maarten

Når vi seilte til Vestindia i 2001 var en av øyene vi besøkte Saint-Martin/Sint Maarten. Det doble navnet henger sammen med at øya er delt mellom Frankrike og Nederland, som skriver navnet på litt ulik måte.

Hva gjør båter på land?

Den gangen lå vi en uke i den store lagunen Simpson Bay, på vestsiden av øya. En ting vi la merke til var alle båter som lå veltet på land, eller sunket langs strendene i lagunen. Det ble slik da orkanen Luis rammet øya i 1995. For oss var det sterkt å se de båtene. Tror egentlig det først var da vi skjønte hvor mye kraft det kan være i en orkan og hvor mye ødeleggelse de kan forårsake.

Inntil da hadde Simpson Bay vært regnet som et sikkert sted å legge båten i tilfelle uvær, et såkalt "hurricane hole".

Etter hva vi har kunnet se på nettet er ødeleggelsene denne gangen helt ekstreme. Det er rart å tenke på hvordan et samfunn kan jevnes med jorden av vind. Selvsagt er det ikke bare vinden, men også regn, ekstremt høy vannstand og bølger som ødelegger. Men alt som følge av det tropiske lavtrykket.

/2017/09/10/orkanen-og-vi/

false

Tintomara

2017-09-10T13:51:48.000+02:00

2017-09-10T13:51:48.000+02:00

2017-09-10T13:32:02.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4cd

Orkan

orkan

Det er jo ikke fritt for at orkaner har vært et flittig samtaletema blant seilere og ikke minst her på Tintomara, nå når Irma og Jose herjer. Har forsøkt å sammenfatte litt informasjon om orkaner her. Hva er en orkan? Definisjonen på en orkan [https://no.wikipedia.org/wiki/Orkan]

Det er jo ikke fritt for at orkaner har vært et flittig samtaletema blant seilere og ikke minst her på Tintomara, nå når Irma og Jose herjer.

Har forsøkt å sammenfatte litt informasjon om orkaner her.

Hva er en orkan?

Definisjonen på en orkan er vindstyrke f.o.m. 35 m/s eller 63 knop. Orkanene deles så inn i 5 kategorier, der 1 er svakest og 5 kraftigst.

Egentlig er den rette betegnelsen på en orkan en tropisk syklon.

Er jentene verst?

Alle orkaner får personnavn, annen hver gang kvinne- og mannsnavn. En del hevder at de kraftigste får kvinnenavn, men det stemmer ikke. Faktisk er oversikten med navn allerede klar og en ny orkan får det neste ledige på lista.

Tyfoner er myyyye verre en orkaner.....

I Skandinavia sier vi orkan, på engelsk hurricane, på fransk ouragan, på spansk huracàn og på tysk hurrikan. I Asia kalles de tropiske syklonene for taifun og tyfon.

Blir det mer ekstremvær?

Orkaner dannes over hav, som er varmere enn 26,5˚C. Fordampingen av havvannet gir energi til lavtrykket. Når de kommer inn over land vil de ikke bli tilført mer energi og dermed miste sin kraft.

Vi vet jo at det er i ferd med å bli varmere her på kloden og da blir vannet også varmere. Det fører til at det blir mer fordamping som igjen gir mer energi til de tropiske syklonene. Irma er til nå den kraftigste målt ved Karibien, og sammen med Jose er det første gang vi har to samtidige orkaner.

I 2004 fikk vi Catarina (skal ikke forveksles med Katrina), kanskje den første orkanen over Sør-Atlanteren. Dette var mulig på grunn av varmere vann.

Varme gir mer og oftere vind i større områder

Da vannet blir varmere både i geografisk utbredelse og perioder vil de tidligere så tydelige orkansessongene og orkanområdene bli mindre klare enn hva vi har vært vant med. I nordlige Stillehavet får de nå orkaner HELE året.

Dette gjør at det ikke er like lett å planlegge for oss seilere som før, og det er viktigere enn noen gang tidligere å følge med på været og prognosene.

Finne informasjon

For dem som er interessert er det mye informasjon om orkaner generelt og de siste orkanene spesielt, på nettet. Vær klar over at mange av bildene som dukker opp i starten ikke er fra disse uværene, men fra tidligere herjinger. Det gjør selvsagt ikke tragedien mindre men bra å ha det i bakhodet når man pløyer seg gjennom nyhetsstrømmen.

Vil man få mer informasjon om dagens orkaner, i tillegg til nye og gamle, anbefaler vi sidene til National Hurriacan Center, som administreres av NOAA. NOAA tilsvarer Meterologisk Institutt i Norge.

For seilere finnes det masse informasjon på de sosiale mediene som legges ut av folk som er på plass.

Vindstyrke og vindens påvirkning

Mange tror at farten på lufta, eller vindstyrken som vi kaller det, er det samme som effekten vinden har på sine omgivelser. Hvis det stemte skulle effekten av en vindstyrke på 8 m/s være dobbelt så stor som en på 4 m/s. Slik er det ikke. Faktisk er energien i en luftstrøm på 4 m/s 39W per kvadratmeter, mens i 8 m/s er den på hele 315W per kvadratmeter. Det betyr at effekten øker i 3. potens, ikke linjert eller i 2. potens, som de fleste tenker på med eksponensiell vekst.

De som er interessert i den matematiske siden av det kan lese mer her.

Det blåser nordavind fra alle kanter...

Det betyr at det er stor forskjell på frisk bris og kuling, men at det er anda større forskjell på storm og orkan. Man vil rett og slett ikke være der det er orkan!

Hvordan påvirker vindstyrken oss seilere?

For det første har vi seilere lært oss til å legge en del tid på værmeldinger og ruteplanlegging. Vi gjør det vi kan for å ikke være der det er skikkelig dårlig vær. Og da vi vet at effekten av vinden øker dramatisk med økt vindstyrke vil også vindeffekten avta tilsvarende raskt når man kommer seg litt unna der det blåser mest. Få kilometer kan bety enormt mye.

Ser det ut til at man kan komme til å bli truffet av en storm eller orkan gjelder det rett og slett å finne ut hvilken vei man skal seile så fort som mulig for å nå områder med mindre vind. Det betyr også at det er mye sikkerhet i båter som ikke er for trege, men kan komme seg unna rimelig fort. Ikke dermed sagt at man ikke skal ha solide båter, men kanskje noe midt i mellom en regattabåt og en tanks.

Stormseil er ment for storm, ikke frisk bris

En annen ting vi kan lære av dette er at nesten alle stormseil er for store til båtene de er ment for. Husk at vindens effekt øker i 3. potens, så dobling i vindstyrken betyr ikke halvparten av seilarealet, men lommetørkle.

Konklusjonen etter havkapseilinger som har blitt truffet av orkaner, som Fastnet Race 1979 og Sydney Hobart Race 1998 er at stormseilene til dels var ubrukelige da de var for store. Dette til tross for at de fulgte regelboka.

På Tintomara har vi forkastet det første tryseilet vi fikk sydd, det var etter reglene riktig, og godkjent til havkapseiling, men etter vår mening for stort. Nå har vi et seil godkjent til en mindre båt. I tillegg har vi 3 solide rev på storseilet, slik at forskjellen på tryseilet og det siste revet ikke er så stort.

Det samme gjelder selvsagt også for stormfokka. Den skal også være mye mindre enn hva seilmakeren anbefaler. Husk at de følger regelboka, men det er vi som skal klare oss på havet. Vår stormfokk er knapt større enn et badehåndkle. I tillegg har vi en litt større kutterseil.

/2017/09/10/orkan/

false

Tintomara

2017-09-10T13:13:42.000+02:00

2017-09-10T13:34:49.000+02:00

2017-09-10T12:21:33.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4cc

En liten pilgrimsreise

pilgrimsreise

Hva er en pilgrim? En pilgrim er en person som reiser til et hellig sted for sin religion, helst til fots ;-). > Mest status å bruke apostlenes hester Muslimske pilgrimmer Muslimer går pilegrimsreisen Hadsj [https://no.wikipedia.org/wiki/Hajj]: Alle muslimer skal minst 1 gang i livet sitt

Hva er en pilgrim?

En pilgrim er en person som reiser til et hellig sted for sin religion, helst til fots ;-).

Mest status å bruke apostlenes hester

Muslimske pilgrimmer

Muslimer går pilegrimsreisen Hadsj: Alle muslimer skal minst 1 gang i livet sitt gå til Mekka i Saudi-Arabia. Dette kan de kun gjøre i den tolvte måneden i den islamske kalenderen. Det kommer ca. 3 millioner muslimer til Mekka hvert år, både menn og kvinner. Norge arrangerer også reiser til Mekka for norske muslimer.

Hvite klær viser renhet og likhet

Alle som gjennomfører Hadsj må ha på seg hvite klær. Grunnen til dette er at de viser at alle er like for gud, rik eller fattig spiller ingen rolle. Hadsj avsluttes med en stor fest:
id-al-adha. Denne festen er til minne om når profeten Ibrahim var villig til å ofre sin egen sønn til Gud, og at Gud var barmhjertig nok og sa at han skulle slakte et dyr istedenfor. Over hele verden slakter muslimer dyr under denne høytiden, og gir veldig mye av kjøttet til fattige folk.

Pilgrimsreiser og andre religioner

Det er ikke bare muslimer som har hellige steder og pilgrimsreiser. F.eks. katolikker og protestanter har igjen begynt å komme til Nidarosdomen, etter å ha gått den nyoppussede Pilgrimsleden. De fleste av pilgrimmene som kommer til Nidarosdomen er utenlandske.

Det kommer også mange pilgrimmer til Santiago de Compostela i Spania. Mange av dem er franske, men kommer fra resten av verden også. Det finnes mange hellige steder i verden, og noen er hellig for flere religioner samtidig. F.eks. er Jerusalem viktig for kristendommen, islam og jødedommen. Adam´s peak er viktig for buddhister, kristne, muslimer og hinduer.

Santiago de Compostela

Santiago de Compostela Katedralens grunnmur ble laget i år 1075. Resten ble bygget i år 1077 i stilen romansk. Den ble bygget oppå en eldre kirke som man ofte gjorde i gamle dager. Den ble innviet i 1128. Vestfasaden er i barokkstil, bygget i 1738 - 1750. De ni tårnene er fra middelalderen. Flere utvidelser og tilbygg i katedralen er i renesanssestil.

Katedralen ligger i en by kalt Santiago de Compostela i nord-Spania.

Vi tok toget til Santiago de Compostela

Vi dro til Santiago med tog som tar cirka en time og kjøre fra A Coruña. Vi gikk for å spise da vi kom frem men, den kafeen vi var på solgte bare drikke. Etter vi hadde drukket brus for barna og øl for de voksne, gikk vi i retningen av katedralen. Den var veldig stor og flere steder kunne man betale for å tenne elektriske lys. Etter en lang dag dro vi hjem til båten.

Moderne pilgrimmer

En moderne pilgrim kan være så mangt. Det kan være gamle, hippier, folk på sykkel og mye mer. Mange i treningsklær og ikke så rent få med vandrestav

/2017/09/07/pilgrimsreise/

false

Tintomara

2017-09-08T00:12:14.000+02:00

2017-09-08T00:12:14.000+02:00

2017-09-07T16:53:44.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4cb

Til Cork

til_cork

Del en, Asker - Kristiansand Tintomaras seilas ble startet fra Leangbukta 18. juli. Skipper Markus og ungene seilte båten sammen fra hjemmehavna og til Kristiansand. > Mye motor..... Denne turen gikk for motor, da det hele tiden ble ryddet og stuet ombord. Utrolig mye som skal på plass når man

Del en, Asker - Kristiansand

Tintomaras seilas ble startet fra Leangbukta 18. juli. Skipper Markus og ungene seilte båten sammen fra hjemmehavna og til Kristiansand.

Mye motor.....

Denne turen gikk for motor, da det hele tiden ble ryddet og stuet ombord. Utrolig mye som skal på plass når man skal være borte et helt år.

Første overnatting var i Sætre, bare for å ha kommet i gang med turen. Neste stopp var mellom Lille og Store Verksholmen, rett vest for Veierland. Satte 2 garn ved Hesteholmen og fikk 12 fine krabber. Slapp løs 8 av dem mens de siste 4 fikk bli til middag.

Deretter Valle, som uten tvil er en utrolig praktisk marina og handelssted for oss i båt.

Siste overnatting, før Kristiansand, gjorde vi i Hovekilen, en flott ankerplass sør på Tromøya.

Gode hjelpere på brygga er alltid godt å ha

Vel fremme i Kristiansand hadde vi ikke verdens mest galante tillegging da vinden sto hardt inn 45˚ på brygga og bøyene. Etter ett par forsøk fikk Anders lagt ett beinsolid pålestikk på en bøye og vi klarte å bakke oss nære nok til at en gjeng med mannfolk på brygga fikk dratt oss inn. Etter at det værste var gjort kom en av dem med en pils til meg og sa "den har du fortjent". Utrolig hyggelig, men det var jo de som slet med å hale inn båten, jeg bare sto der.

Vindforholdene var så dårlige så vi la ut ekstra front fortøyning til en annen bøye. Da vi skulle etterlate båten noen dager brukte vi mye tid på å få til en bra fortøyning som ville fungere uansett vindrettnig.

Det er dessverre ikke til å komme unna at den ytre brygga i Kristiansand er ganske dårlig når vinden er frisk mellom sør-øst og øst, men den indre havna var smekkfull så vi hadde ikke noe valg. Våre bryggenaboer valfartet til byens båtbutikker for å få tak i rykkedempere da fortøyningstauene fikk kjørt seg skikkelig.

Søndag 23. juli fløy ungene og jeg hjem igjen. Masse pakking og rydding å gjøre. Torsdag 27. juni fløy jeg tilbake for å klargjøre båten gutta som skulle seile henne via Skotland til Dublin.

Del 2, Kristiansand - Dublin

Da jeg kom tilbake til båten hadde vinden stått på hele uka og det lå nesten ingen andre båter ved den ytre brygga. De dagene jeg var i båten og ordnet ble sjøen verre og verre. Etter hvert måtte båtene dras lengre fra brygga og de som lå der brukte jolle til og fra.

Akterskipet sprakk når det landet på brygga

En Hanse 470e som lå bortenfor oss kom seg ikke langt nok unna, de satset på å bruke fendere. Det viste seg å være en dårlig ide og de fikk løftet hekken opp på brygga av et par bølger. Det ble sprekker i akterskipet når den smalt ned, men den tok heldigvis ikke inn vann. Syntes skikkelig synd på de unge gutta som nettopp hadde kjøpt båten.

Søndag 30. juni kom mannskapet, Rune, David, Espen og Bob ombord. De forlot Kristiansand mandag 31. juni og seilte Tintomara til Dublin via Caledoniakanalen og Islay, før de ankom Howth ved Dublin. Der ble båten lagt i en uke.

Turen hadde gått uten større hendelser, men vært bra.

Del 3, Dublin - Cork

Søndag 20. august fløy ungene og jeg til Dublin. Veldig deilig å komme ombord igjen! Vi ble et par dager, slik at vi fikk kommet skikkelig i orden, tanket og bunkret mat.

Dublin - Arklow

Når man seiler langs Irlands østkyst må man være nøye med tidevannet og strømmene. Det er snakk om mer enn 3 knop så det er lurt å ha dem med seg, veldig kjedelig mot. Men medstrøm kan gi stygge bølger hvis vinden blåser andre veien. På vei fra Dublin til Arklow valgte vi en rute på innsiden av noen sandbanker. Det viste seg å være en god ide. Tidvis hadde vi SOG (Speed Over Ground) på 11 knop. Det betyr nesten 4 knopp medstrøm.

"Møkkahavn"

Gjestehavna i Arklow lå litt opp i en skitten elv. Døde rotter i vannet, en havnekaptein som rådet oss til å vaske henda nøye hvis fortøyningene hadde vært i vannet så vi syntes det var litt ekkelt!

Arklow - Kilmore Quay

Også på denne delen av turen valgte vi en rute på innsiden av noen store sandbanker. Denne gangen viste det seg å være en skikkelig dårlig ide. Vi hadde medstrøm og motvind, ikke så mye, men nok til at sjøen vokste seg høy og bratt. Ved en anledning datt vi ned fra en bølge som var så høy at båten ble begravet fra baugen og helt bak til dodgeren. Det smalt noe j.... og vi oppdaget at vi hadde glemt å lukke de to aktre lukene, over byssa og navigasjonsplassen. Kom inn en god bøtte med vann på hver side. Skikkelig irriterende når man glemmer slikt!

Et metallfeste ble slått tvers av

Støtet var såpass heftig at vi slet løs to digre releer fra baugpropellen. Det var et flere centimeter bredt metallfeste som gikk tvers av. Ikke gøy! Det førte til at baugpropellen ikke virket lenger og vi måtte legge til uten, noe som selvsagt gikk greit, da vi oppdaget at den var død før vi trengte den.

Har fått fixet baugpropellen midlertidig, men må bestille nytt feste.

Sur lærepenge

Jeg har seilt mye i Skotland, flere ganger i Biscaya, til Isle of Man og Irland tidligere. Har rukket å se en del opprørt hav der vind og tidevann kolliderer, men dette var første gang jeg virkelig fikk føle hvor heftig det kan bli på kropp og båt. Kommer til å være mer forsiktig en annen gang.

Kilmore Quay - Crosshaven (Cork)

Kilmore Quay er en riktig hyggelig liten fiskelandsby, med steder å spise, liten matbutikk, jernvare- og båtutstyrsbutikk. En liten favoritt havn, med unger som bader i havnebassenget, fisker krabber og seler som svømmer rundt.

Vi ble i Kilmore Quay to netter og ventet på at motvinden skulle gi seg. Det gjorde den, men da ble det helt vindstille.

Turen fra Kilmore Quay til Crosshaven er rundt 75 nm lang. I dette området er det lite tidevann (max 1 knop), så det tar man ikke hensyn til. Men det ble motor hele dagen da vinden varierte fra 0 til 2 m/s. Dog var det store dønninger etter mange dager med 9-12 m/s sør-vestlig vind, så gutta følte litt på sjøsyken.

En finne stakk opp av vannet....

Like før vi kom inn til land så jeg noe som stakk opp fra vannet og "flappet" fra side til side. Jeg la båten i fri og vi seg inn på siden av det som viste seg å være en månefisk! Først trodde jeg at den var skadet, da det så ut til at den lå mest på siden og slo hjelpeløst med finnene. Men etter at vi hadde sirklet den et par ganger og tatt bilder så vi at den faktisk svømte, men noen ganger havnet litt på siden i dønningene.

Månefiskene er IKKE kjent som noen gode svømmer. De er både trege og mangler mange finner, faktisk ser den ut som om en hai har spist den bakre halvdelen av kroppen. De klarer seg godt uten gode svømmeferdigheter da de spiser maneter, og de svømmer jo heller ikke så fort.

Vi så på den en stund og den svømte sakte men sikkert avgårde mot havet.

Verdens største beinfisk

Det er en fisk jeg aldri har sett i det fri før, kun på film og i akvarium. Det er flere arter, men vanlig voksenvekt er 1 tonn! Det gjør den til verdens største beinfisk. De største eksemplarene har veid 2,3 tonn og vært 3,5 meter lange. Den vi så kan ikke ha veid over 100 kg, så den må ha vært ung.

Fremme i Cork

I går ettermiddag kom vi frem til Royal Cork Yacht Club som hevder å være verdens eldste i sitt slag. De startet opp i 1720, så det kan jo godt hende at det stemmer.

Klubben holder til i Crosshaven, som er en liten landsby på vestsiden av Cork Harbour, et stykke sør for selve byen Cork. I Crosshaven er det flere marinaer, men Royal Cork er selvsagt den mest kjente og med veldig hyggelige folk.

Vi håper på Azorene

Nå venter det forberedelser til vår første lengre overseiling med ungene. Det blir enten til Azorene eller til Baiona i Spania. Det vil være været som avgjør hvilken kurs vi velger.

/2017/08/27/til_cork/

false

Tintomara

2017-08-27T13:18:34.000+02:00

2017-08-27T13:20:44.000+02:00

2017-08-27T13:01:38.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ca

Første skoledag og skoleuke

forste_skoledag

Mandag 21. august begynte Asker-elevene på skolen igjen, og det et var selvsagt ikke noe unntak ombord på Tintomara. Vi har startet på en brutal uke med kun matte. Dette da Skipper'n er alene ombord med ungene og synes det er enklere med matte en språkfag. For Aksel

Mandag 21. august begynte Asker-elevene på skolen igjen, og det et var selvsagt ikke noe unntak ombord på Tintomara. Vi har startet på en brutal uke med kun matte. Dette da Skipper'n er alene ombord med ungene og synes det er enklere med matte en språkfag.

For Aksel har det vært ganske tøft. Han har har i løpet av noen få dager vært gjennom hele den lille gangetabellen. Det virker som om prinsippet begynner å sitte så nå er det mye repetering og øving som gjelder.

Anders har fått gjort unna hele første kapittel om algebra, regnet alle oppgaver og alle eksempler. Matte er, etter min mening, først og fremst forståelse, men også mengdetrening! Det ser ut til at han trives med å kjenne at det begynner å sitte.

Edele har har jo på en måte et hvileår mellom ungdomsskolen og videregående. Men ingen skal få bedrive dank ombord på Tintomara, så hun jobber med skolearbeid når de andre gjør det. Hun har repetert matten hun hadde i fjord i tillegg til å bistå Aksel med det han øver på.

/2017/08/25/forste_skoledag/

false

Tintomara

2017-08-25T12:08:22.000+02:00

2017-08-25T12:08:22.000+02:00

2017-08-25T12:06:42.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c9

Hvor er vi?

hvor_er_vi

Hei alle sammen. Vi har endelig fått på plass tracking. Det er en tjeneste som gir oss mulighet til å legge ut vår posisjon. Det sitter en liten sender i båten som sender vår posisjon via Iridium-satellittnettverket til et firma som heter YB Tracking Ltd. [http://ybtracking.com] Hvis dere

Hei alle sammen. Vi har endelig fått på plass tracking. Det er en tjeneste som gir oss mulighet til å legge ut vår posisjon. Det sitter en liten sender i båten som sender vår posisjon via Iridium-satellittnettverket til et firma som heter YB Tracking Ltd.

Hvis dere går inn i menyen finner dere "Tracking" nederst.

På denne siden ser dere et kart og tre ting. Først og fremst der Tintomara var ved siste oppdatering av posisjon, som vises med det siste røde punktet. Posisjonen oppdateres hver 6 time, men kan justeres etter behov, av oss på båten eller av World Cruising.

Dernest ser dere den røde streken, som viser hvor vi har seilt. Men denne streken er dum og regnes bare opp mellom de ulike posisjonene som er sendt fra båten. Det betyr at den kan gå over land og øyer, selv om vi selvsagt ikke har seilt der.

Det siste dere kan legge merke til er en sort strek. Den viser vår planlagte reise, i grove trekk. Det blir mange flere stopp på veien enn det som står der, men dere får i det minste en ide om hvor vi har tenkt oss.

Valg av løsning

Vi bruker YB Tracking (tidligere Yellow Brick tracking) da det er den samme leverandøren World Cruising har avtale med for å holde oversikt over alle deltagende båter i ARC, World ARC og de andre lengre seilasene.

Det finnes gode alternativer som SPOT og DeLorme/Garmin (som vi har med som backup), men det var jo like greit å ta det systemet vi måtte ha med fra arrangsjørene. I tillegg kan vi jo nevne at YB har et bra API, som gjør det lett å integrere med bloggene til de forskjellige båtene. Våger å påstå at deres API er bedre enn hva vi har sett hos SPOT og DeLorme/Garmin.

/2017/08/24/hvor_er_vi/

false

Tintomara

2017-08-24T16:12:16.000+02:00

2017-08-25T11:19:29.000+02:00

2017-08-24T15:59:09.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c8

Navnet og ny logo

ny-logo

Skuta vår går under navnet Tintomara. Det er mange som lurer på hvor navnet kommer fra og hva det betyr. Båtnavnet Tintomara har blitt benyttet i min familie i mange år. Etter hva jeg vet var den første båten som lød navnet Tintomara en av min morfar sine Folkbåter, deretter

Skuta vår går under navnet Tintomara. Det er mange som lurer på hvor navnet kommer fra og hva det betyr.

Båtnavnet Tintomara har blitt benyttet i min familie i mange år. Etter hva jeg vet var den første båten som lød navnet Tintomara en av min morfar sine Folkbåter, deretter ble det med videre til nye båter. Etter at morfar gikk bort brukte min onkel navnet en tid, men etter at han fikk ny båt, med annet navn, spurte vi om det var greit at vi tok over "familienavnet", noe han ikke hadde noe i mot.

Det er selvsagt slik at båtnavn ikke er noe som eies, men det er litt stas at man har et navn som ikke brukes av for mange andre.

Det var min mormor som kom opp med navnet. Det er en sammenblanding av spansk og kvasilatin. Tinto betyr rød, og det er brukt i bla "vino tinto", som betyr rød vin. Deretter koblet mormor på det latinske ordet for hav, mare, men med en litt mer feminin vri, mara. Så da hadde vi navnet Tintomara.

Egentlig feil at mange av de tidligere båtene i familien var blå. Vår er rød!

Ny logo

Før hadde båten en grei logo, men tilfeldigvis kom Skippern over et kult folkefinansiert prosjekt der målet var å få laget en ny dynamisk font/skrifttype som heter Futuracha Pro.

Lurer du på hva folkefinansiering/crowdfunding er for noe kan du lese mer om det her. Skipperen er hyppig inne på Kickstarter og Indiegogo, der han har vært med på ulike prosjekter.

Det er et gresk designkontor med det norskklingende navnet Høly som står bak fonten. For å kunne ferdigutvikle den dynamiske delen av fonten ba de om bidrag fra potensielle brukere som syntes den så bra ut. Vi, og mange med oss, bidro via Indiegogo og Høly kom heldigvis i mål.

Høly har hjulpet oss med å lage en ny logo til Tintomara, basert på Futuracha Pro. Det ble noen runder frem og tilbake mellom Høly og oss, før vi var fornøyde.

Resultatet ble, som sikkert en del av dere har lagt merke til, en logo der navnet er delt over to linjer. Vi var litt usikre på den løsningen i starten, men vi synes den så best ut og den skiller seg mest ut.

/2017/08/16/ny-logo/

false

Tintomara

2017-08-16T07:34:49.000+02:00

2017-08-16T07:36:04.000+02:00

2017-08-15T07:29:14.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c7

TV2 hjelper ... oss

tv2_hjelper_oss

Som mange har fått med seg har Cathrine stått frem med at hun har Crohns sykdom. Først og fremst for vise at det kan være mulig å reise med en slik alvorlig diagnose. TV2 har snakket med Cathrine sin lege Arne Røseth, Cathrine selv og oss andre i familien. Det

Som mange har fått med seg har Cathrine stått frem med at hun har Crohns sykdom. Først og fremst for vise at det kan være mulig å reise med en slik alvorlig diagnose.

TV2 har snakket med Cathrine sin lege Arne Røseth, Cathrine selv og oss andre i familien. Det ble til et lite innslag og en nettsak.

Det er alltid spennende å se resultatet etter at alt er redigert, men vi er riktig fornøyde med hvordan Ronnie Baraldsnes og TV2 presenterte Cathrine og vårt lille eventyr.

For dem av dere som ikke har sett innslaget kan dere finne det her.

Og hvem vet, kanskje det kommer mer om oss på TV2?!

/2017/08/15/tv2_hjelper_oss/

false

Tintomara

2017-08-15T07:27:31.000+02:00

2017-08-16T06:25:25.000+02:00

2017-08-15T06:49:19.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c6

Med pågangsmot og Crohns

med-pagangsmot-og-crohns

I november 2016 fikk jeg diagnosen Morbus Crohn [https://www.lmfnorge.no/Magesmerter/Diagnoser/Morbus-Crohn] – ofte kalt Crohns – en kronisk fordøyelsessykdom. Jeg velger å dele dette med dere nå, siden det mest sannsynlig i kveld blir et innslag på TV2 Nyhetene kl 21.00. De har tatt opptak av meg

I november 2016 fikk jeg diagnosen Morbus Crohn – ofte kalt Crohns – en kronisk fordøyelsessykdom. Jeg velger å dele dette med dere nå, siden det mest sannsynlig i kveld blir et innslag på TV2 Nyhetene kl 21.00. De har tatt opptak av meg på sykehuset i samtale med legen og på båten med resten av familien.

Jeg velger å være ”høyrøstet” om dette fordi jeg ønsker å bidra til å så et håp

Jeg velger å være ”høyrøstet” om dette fordi jeg ønsker å bidra til å så et håp om at det går an å leve et relativt normalt liv med kronisk sykdom, ja til og med å kunne leve ut drømmen om å seile halve jorda rundt!

Det er viktig for meg å få fram at det er stor variasjoner i alvorlighetsgrad av denne og andre kroniske sykdommer, og at det derfor ikke er gitt at alle kan leve normale liv. Jeg er heldig å ikke være blant de hardest rammede, og har medisiner, testmateriell og tett oppfølging av entusiastisk lege som gjør denne reisen mulig.

Jeg har hermed tatt oppfordringen fra redaktøren i Lansforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF) om å dele gode historier. Dette for også å minske tabu og kanskje kunne balansere en ofte skjev framstilling på nettet om hva det vil si å leve med en slik kronisk fordøyelsessykdom.

Jeg rekker ikke å skrive mer om dette nå siden vi er midt i forberedelse til avreise for Tintomara som om få dager er på vei til Kristiansand. OBS! Noen venner seiler henne derfra til Dublin, hvor vi overtar 20. augst og for alvor starter vår seilas.

Jeg skriver mer senere om hvordan forberede meg selv og det praktiske med medisiner, testing og sykdomsbehandling underveis.

Redaktøren i LMF har skrevet et bra blogginnlegg om viktigheten av å få frem gode historiene om å leve med kroniske sykdomer.

/2017/07/16/med-pagangsmot-og-crohns/

false

Tintomara

2017-07-16T13:05:43.000+02:00

2017-07-16T13:05:43.000+02:00

2017-07-16T12:53:27.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c5

Vaskekjeller eller Kinderegg

vaskekjeller

En av tingene vi har brukt alt for mye tid på, når vi kommer i havn, er vasking av klær, sengetøy, håndklær m.m. Mange muligheter, få gode Vi har derfor lenge gått rundt med en drøm om å ha egen vaskemaskin ombord. Det har ikke vært lett å finne

En av tingene vi har brukt alt for mye tid på, når vi kommer i havn, er vasking av klær, sengetøy, håndklær m.m.

Mange muligheter, få gode

Vi har derfor lenge gått rundt med en drøm om å ha egen vaskemaskin ombord. Det har ikke vært lett å finne en som passer. De enkleste alternativene er bøtteplastmodeller der man dytter ned det som skal vaskes, heller på vann og såpe, før man må sveive på en hendel e.l. Tømmer vaskevannet ut og heller på skyllevann.
Etter disse kommer det de som har el-motor, så man slipper sveiving. Og til slutt de som kobles til vann og man dermed får noe som minner om en vanlig vaskemaskin. Problemet er at de er i ganske dårlig kvalitet, tar lite per vask og at de ikke er fastmonterte.

Neste mulighet er vanlige vaskemaskiner. Men de veier MYE, og tar STOR plass. Og med mindre man fra byggingen av båten har fått tilpasset en plass til en slik maskin er det ikke praktisk mulig å få inn noe sånt i vanlige båter. I vår båt var det faktisk en klargjort plass for en vanlig maskin, i det tekniske rommet. Men utrolig nok er de to dørene som må passeres på vei til det tekniske rommet minst 20cm for smale til å få inn en slik maskin. Herlig!

Den siste muligheten er å finne en skikkelig maskin som er liten i størrelsen. Noen av disse er toppmatet, noe som ofte er dumt i en båt med begrenset høyde under dekk der man velger å sette en maskin. Frontmatede maskiner er ikke lette å finne. Noen av dem jeg har sett på båtmesseer m.m. har gått ut av produksjon.

God løsning

I disse internett-tider sprer som kjent både sanne og usanne nyheter seg fort, på samme måte som gode oppdagelser kan deles med andre.

På Langturseilere-gruppa på Facebook dukket det opp en liten røver fra Daewoo

Modellen heter DWD-301WP og er nok laget for bittesmå leiligheter/hybler i Asia. Den veier ca. 16kg, henges rett på skottet, kobles til kaltvann og avløp. Kan ta 3kg vask, har plass til vaskemiddel+skyllemiddel og sentrifugerer helt ok. Går på 230V, så en inverter er påkrevd, men den bruker knapt strøm, når man vasker kaldt.

Maskinen ble kjøpt på ebay for noen få 1000-lapper, og kom med budbil i løpet av 5 arbeidsdager.

Men det er ikke bare bare å finne en plass til en maskin på et skott heller. Det blir som å finne en god plass til en stor TV, ikke alltid like lett.

Kinderegget

I Tintomara har vi et bad med do og dusj i føren. Akter har vi et separat toalett som fungerer utrolig godt i all slags vær. I tillegg har vi et baderom med dusj. Dette rommet har alltid fungert, men mest blitt brukt til våt-garderobe.

Etter å ha tenkt litt og egentlig funnet plass til vaskemaskinen på dette badet, skjønte jeg at det ikke ville bli noen veldig elegant løsning. I valget mellom en dårlig løsing og en drastisk en, ble det sistnevnte jeg gikk for.... så etter et par timer med kubein og svette hadde jeg forvandlet et bad til et tomrom, så da var det bare å bygge opp alt fra bunnen.

Først og fremst måtte det bygges opp en sterk plate som maskinen monteres i, dernest var det viktig å få på plass masse skapplass og en liten vask til tannpuss for unger og gjester. I tillegg til dette hadde vi allerede lagt in en egen sløyfe fra varmeapparatet som forvandler rommet til tørkeskap. I tillegg til dette har vi beholdt avløpet og pumpen slik at rommet fortsatt kan brukes til dusj.

Alt i alt sitter vi med et rom som har flere funksjoner:

• Bad
• Vaskerom
• Tørkerom
• Våtgarderobe
• Dusj

Det er jo 5 ting på en gang! Bedre enn et Kinderegg til og med!!

/2017/07/03/vaskekjeller/

false

Tintomara

En av tingene vi har brukt for mye tid på, når vi kommer i havn, er vasking av klær m.m. Å finne en god vaskemaskin har ikke vært lett, men vi klarte det

2017-07-03T14:45:02.000+02:00

2017-08-16T07:33:25.000+02:00

2017-07-03T13:53:24.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c4

Dansk påsketur

danske-pasketur

Hvorfor stresse rundt i skiløypene på fjellet når man kan fryse på sjøen? Det er et spørsmål vi har stilt oss flere ganger i løpet av de siste årene. Nå fikk vi endelig testet om dette var noe for oss. Vi bestemt oss for å ta en liten tur over

Hvorfor stresse rundt i skiløypene på fjellet når man kan fryse på sjøen? Det er et spørsmål vi har stilt oss flere ganger i løpet av de siste årene. Nå fikk vi endelig testet om dette var noe for oss. Vi bestemt oss for å ta en liten tur over til Danmark i slutten av påsken.

Forsinket avreise

Som det seg hør og bør ble avreisen utsatt mer enn et par dager, da det var en del ting som ikke var på plass. Konsekvensen var at vi ikke rakk å seile hjem igjen i løpet av ferien. Det er en tur vi gleder oss til å gjøre i løpet av de nærmeste ukene.

Første dag, Hjelp

Når vi endelig kom oss av gårde ble det ikke lange seilasen. Vi putret for motor ut til Hjelp, ved Sætre. Kastet anker og spiste en bedre middag. Uvant å ikke ha med bikkja med, så vi behøvde ikke sjøsette jolla for de sedvanlige tisseturene. Neste morgen var det bare å trekke inn kroken og sette kursen sørover.

Dag to, Hvasser.... nesten

Det var grei vind, men rett i nesa, og med litt dårlig tid lot vi purka gjøre jobben for oss. Vi putret hele veien ut mot Tjøme og Hvasser. Rett etter at vi hadde lagt Jæløya bak oss passerte vi Elan'en "Kraftkar", med Tim Sandberg til rors. De krysset flott ut fjorden, mens vi dro sakte fra for motor. Det viser tydelig at det ikke alltid er så mye å spare på å bruke jernfokka på kryss. Selvsagt fordrer det at de som seiler er dyktige og konsentrerte, noe vi vel ikke kan skryte av å være ombord på Tintomara.

Som de gode seilerne vi er brukte vi motor hele veien ut til Hvasser!

Når jeg snakket med Tim for noen uker siden kommenterte han at han hadde "sett oss...... for motor". Ikke mye ære i det!

Når vi kom frem til Hvasser ble det straks klart at vi ikke kunne ligge der da ingen av gjesteplassene var klargjort for sesongen. Landgangene til flytebryggene var ikke lagt ut så vi kunne ikke komme oss på land. Vi flyttet oss derfor like godt til en av Oslofjordens Friluftsråds bøyer på nordsiden av Sandø. Vi har væt medlemmer i noen år, men dette er faktisk første gang vi benytter oss av de flotte bøyene de har lagt ut.

Dag tre, platt lens til Skagen

Det hadde blåst en del i Skagerak de siste ukene får påsken, og det fra ulike retninger, så sjøen var ganske urolig. Vinden var bra men litt for mye i hekken, noe som gjorde at vi skar litt og tok et par gibber på veien.

Den urolige sjøen gjorde at tre av mannskapet slett litt med sjøsyke, men etter en liten blund fixet det problemet seg.

Krabbene ble glade

Vel fremme i Skagen havn kunne vi konstatere at vi langt i fra var den eneste norske båten i havna. Jeg gjetter på at det var rundt 20 båter totalt og av dem var kanskje så mange som 15 norske. Nesten bare seilbåter!

Vi ble i Skagen i to netter, og brukte tiden til å slappe av, se litt på byen og spise god mat. Deilig!

Dag fem, kort tur til Sæby

Ny by for oss denne dagen, Sæby. Ikke den aller lengst turen, men det var bra da det tidvis blåst liten kuling og vi hadde bidevind.

Janus-inspirert galionsfigur

Bra havn og mye gammel bebyggelse. Norske spor er det mange av i byen. Ibsen satt her og skrev "Fruen fra havet" og i gjestehavna står det en stor skulptur av nettopp denne fruen. Kunstneren er norsk og heter Marit Benthe Norheim. Hun lagde den 6 meter høye damen sammen med 880 skolebarn. De bidro alle med hvert sitt symbol laget i keramikk, som så er støpt inn i betongskulpturen.

Vi var også så heldige å få bord i havnens sjømatrestaurant, selv om hele byen var ute og spiste påskeaftensmiddag. Vi valgte koldtbord og kunne velte oss i gode sildetyper, skalldyr og mye annet som var godt. Barna hadde lært å like hylleblomst-drikk i Skagen og fikk mer av det, mens vi tok en Bayer + "en lille en".

Dag seks, mer kuling til Limfjorden

Denne dagen ble det enda mer kryss og tidvis kuling. Men det gikk smertefritt og vi kom oss i havn. Sjøen blir jo litt spesiell når det sjelden er dypere enn 5-6 meter. Vi nordboere er jo glad i litt mer vann under kjølen, men all sanden har jo sin sjarm (så lenge man slipper å få den ombord).

Limfjorden er som en kvinne, man skal følge kurvene og ikke forsøke seg på snarveier.....

Inne i Limfjorden kuttet Skipper'n et hjørne og vi subbet så vidt ned i bunnen. Ikke mer dramatisk enn at vi så at farten gjennom vannet falt. Med et lite rykk i rattet styrte vi ut på dypere vann og kom løs.

Oppsummering

Vi hadde mye vær på hele turen, alt fra skikkelig snebyger til strålende sol. I Sæby høljet regnet ned og nesten alle morgenene ga oss is på dekket. Vind var det nok av men bortsett fra noen timer med sjøsyke på vei til Skagen var alle fornøyd med seilasen sørover. Deilig å komme ut på havet igjen!

Vi hadde med mye ullundertøy og holdt varmen på kroppen godt. Unntaket var at såkalte varme seilhansker og seilstøvler med ullstrømper ikke er særlig varme. Neste gang blir det solide fiskehansker i gummi, med ullvanter inni. Så må vi se om det går å finne noen varmere støvler. Skiper'ns problem er store føtter, str. 48, noe som begrenser utvalget en del.

Videre savnet vi vindtette luer. Ulluer er deilige inne i hettene, men mye av tiden er det fint å slippe hetta, så da hadde en Lowe-lue eller lignende gjort susen.

/2017/05/02/danske-pasketur/

false

Tintomara

Flott seilas til Danmark, påsken 2017. Mye vær og ganske kaldt, men flott seiltur.

2017-05-02T15:12:45.000+02:00

2017-07-04T13:19:23.000+02:00

2017-05-02T13:48:42.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c3

NAV kræsjet festen

nav-kraesjet-festen-2

Først vil vi påpeke at dette ikke er en kritikk av NAV-ansatte eller deres tolkning av reglene, men et fortvilet sukk over stivbeinte regler. Som dere vet skal vi være borte i et år, med Australia som siste stopp på seilasen. Der ankommer vi (etter planen) rundt 26. juli 2018.

Først vil vi påpeke at dette ikke er en kritikk av NAV-ansatte eller deres tolkning av reglene, men et fortvilet sukk over stivbeinte regler.

Som dere vet skal vi være borte i et år, med Australia som siste stopp på seilasen. Der ankommer vi (etter planen) rundt 26. juli 2018.

Norske regler sier at man kan være borte fra hjemlandet i inntil 12 måneder, men ikke en dag lengre, før man faller ut av Folketrygden. Reglene er ikke lette å få oversikt over og mange tror de skjønner dem, men da får de tro en gang til....

Jan Fredrik Mack har jobbet mye med dette og skrevet en bra oversikt der han dekker det viktigste.

Vi skjønte tidlig at vi aller helst skulle ha litt bedre tid enn 12 måneder. Den viktigste grunne er at vi ønsker å passere Biscaya før midten av august. Dette da været i Biscaya begynner å bli mer høstaktig rundt disse tider, hvilket betyr mer uvær.

Den andre grunnen er at vi ønsker å ha en sikkerhetsmargin i andre enden av seilasen. Si at vi blir forsinket til Australia, så hadde det vært deilig å vite at vi hadde noen uker å gå på.

I vår naivitet trodde vi det faktum at vi kommer til å skatte til Norge under hele reisens gang hadde betydning, men den gang ei. At vi kommer til å belaste AS Norge minimalt når vi seiler (ikke skole, sykehus m.m.) men fortsatt betale skatt og ikke minst trygdeavgift som vanlig, har rett og slett ingen ting å si. Det synes vi er veldig rart! Hadde vi ikke betalt for oss kan jeg skjønne at NAV ville vært strenge. Idiotien i dette blir særlig tydelig når pensjonister kan betale en liten trygdeavgift og så være borte så lenge de vil. Hvorfor kan ikke det gjelde alle. Den avgiften kan settes så høy at ingen gidder å spekulere i norske ordninger.

Vi forsøker ikke lure systemet, men gjøre rett for oss

Vi hviste at det ikke er lett å få innfridd denne typen søknader så vi fikk hjelp av eksperter på NAV og utlandsopphold hos KPMG. De skriver til daglig søknader for folk i f.eks. UD, Statoil og Telenor. Denne typen søkere får nesten alltid medhold, og kan være bortreist i flere år, uten å miste tilknytningen til Norge og Folketrygden.

Første gang vi diskuterte dette med NAV ble vi spurt om vi var utstasjonert av arbeidsgiveren. Det er vi jo ikke. Dernest ble vi spurt om vi måtte reise for å jobbe. Vi svarte da at vi ikke måtte det, men at vi kunne jobbe selv om vi reiser. NAV svarte da at det ville de se på som en konstruksjon!

Vår løsning

Etter avslaget fra NAV har vi brukt mye energi på å være sinte, frustrerte og skuffede, men også på å finne en ganske god løsning på hvordan vi skal løse dette problemet.

I grove trekk betyr avslaget at vi må vente med å forlatte Norge til midten av august, f.eks. 20/8-2017. Det betyr at vi må være tilbake i hjemlandet før 20/8-2018.

Vi hadde tenkt å holde en stor avskjedsfest før den planlagte avreisen i midten av juli. Den festen har NAV kræsjet skikkelig!

Vi ønsker å komme oss over/forbi Biscaya før høsten. Når vi personlig ikke kan å seile ut av norsk farvann før skolestart kommer vi til å be noen venner om å seile Tintomara sørover, slik at vi i august kan fly ned til båten og startet seilasen noen uker lengre sør.

Dette er surt, forårsaker en del praktiske utfordringer og etter vår mening helt unødvendig og høl i hue. Men vi får bare forholde oss til vedtaket og gjøre det beste ut av det.

Hadde NAV vært fornuftige, ikke kastet folk som betaler for seg ut av Folketrygden, hadde vi avholdt en stor båt-/avskjedsfest for familie og venner før vi seilte avgårde. Nå kan vi selvsagt avholde en fest, men uten båt blir det jo ikke helt det samme......

"1000-takk" NAV, for at dere passer godt på!

Etter turen

Tidligere har både Rektor og Skipper'n jobbet med lobby-virksomhet. Det er ikke utenkelig at vi blir med på å forsøke å endre reglene slik at det i det minste er mulig å reise uten å miste medlemskapet i Folketrygden. Men nå har vi ikke tid. Forberedelsene til avreisen er viktigst og vi ville uansett ikke rekke å endre noe før den tid.

NAV har vært hyggelige men holdt seg slavisk til reglene

I vår kommunikasjon med NAV har de vært hyggelige og profesjonelle. Det er ikke de ansatte i NAV det er noe galt med, det er regelverket. Vi skjønner godt at man har strenge regler for å slippe misbruk av gode norske trygdeordninger, men slik reglene er utformet vil vi påstå at man rammer alle dem som ikke er ute etter å misbruke systemet, kun reise i lengre tid.

Men vi kommer tilbake til dette etter vår lille seilas.

/2017/04/30/nav-kraesjet-festen-2/

false

Tintomara

NAV avslo vår søknad om medlemskap i folketrygden, ut over 12 måneder.

2017-05-01T00:28:45.000+02:00

2017-05-02T11:06:36.000+02:00

2017-05-01T00:26:07.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c2

Kapell och annat

kapell-och-annat-2

Noe av det viktigste man gjør på langtur er å beskytte seg for været, uansett om det er snakk om sol eller regn, kulde eller varme. Dette vet alle seilere godt. Man kan selvsagt løse dette på flere måter. Aller enklest er det å bruke seildresser, varmt undertøy, lue og

Noe av det viktigste man gjør på langtur er å beskytte seg for været, uansett om det er snakk om sol eller regn, kulde eller varme. Dette vet alle seilere godt. Man kan selvsagt løse dette på flere måter. Aller enklest er det å bruke seildresser, varmt undertøy, lue og hansker når det er kaldt og vått. Ved varmt vær og masse sol byttes dette med få og lette plagg, solbriller, caps e.l. og solkrem.

Vi starter seilasen fra Norge og det kan jo bli litt kjølig

Den turen vi skal seile kommer ikke til å gi oss så mye problem med kulde annet enn i starten, og det kan som kjent bli litt kaldt også om sommeren i Norske farvann hvis man har uflaks. Jo lenger sør vi kommer jo varmere vil det bli og jo mer tar sola. Det betyr at vi mye av tiden kommer til å forsøke å holde oss i skyggen.

Vi kommer til å jakte skygge

Som nevnt i en tidligere artikkel valgte vi å bytte ut vår sprayhood med en dodger. Selvsagt for å beskytte oss mot bølger og regn, men også mot sol og varme.

Første gang i Vestindia

Første gang vi seilte over til Vestindia startet vi kun med en bra sprayhood på vår Gambling "Miss Banos". Når vi kom frem til Kanariøyene skjønte vi raskt at vi trengte mer skygge og en lokal leverandør i Las Palmas (Gran Canaria) sydde bimini for oss. Den var til STOR glede. Jeg vil til og med påstå at vi hadde slitt uten.

Andre gang i Vestindia

Vinteren 2015 var en kompis og Skipper'n en tur over til Martinique og testseilte en TS42 katamaran. Den hadde et bittelite tak/dodger, men ingen bimini. Etter noen dager var vi rimelig kokt og solbrente. En bimini var savnet, men kanskje ikke så veldig lett å få på plass i den båten.

Finne rett leverandør

Vi har en god relasjon til "Gran Seil" og bruker dem til det mesta av seil, både nyproduksjon og reparasjoner. De syr også vinterkapell, sprayhood'er og alt mulig annet. Det var derfor mest naturlig for oss å kontakte dem når vi skulle sette opp en ny bimini med sidevegger, alt koblet sammen med vår dodger.

Når Gran Seil kom til båten for å ta mål ble konklusjonen raskt at dette var en jobb for noen som levde og åndet for denne typen utfordriger. Gran Seil syr mer en gjerne sprayhood'er og bimini'er, men det de tross alt er veldig dyktige på er seil. Når denne typen jobb blir for spesielle foretrekker de å sende kunden videre til andre. En slik holdning setter jeg virkelig pris på. Det betyr at jeg kan stole på Henning, Terje og de andre hos Gran.

Vi ble anbefalt å ta kontakt med "Kapell och annat" fra Malmö. Det var et svært godt råd!

Oppmåling

Når man ikke har en standardbåt og/eller gjør masse forandringer på den man har, ender man opp med å måtte skreddersy ting som bimini og kapell. Heldigvis er ikke det helt uvanlig så Rolf fra "Kapell og annat" har en del turer til Norge hvert år, der han kjører rundt og tar mål av ulike båter.

Rolf fra "Kapell och annat" kan sine saker!

Det er ingen liten jobb. For Tintomara tok det en halv dag. Jeg var til stede mesteparten a tiden, noe jeg ikke angrer på. Da fikk Rolf og jeg mulighet til å diskutere ulike løsninger og detaljer. Hvordan han fikk alt rett skjønner jeg ikke. Eneste forklaringen må være lang erfaring og stor faglig kompetanse.

och annat ......

Et problem, når eieren er ombord med en leverandør, er at man kommer på en del ekstra ting man vil ha på plass. For oss endte det med solbeskyttelse til alle vinduer i overbygget og til dodger'en. Det er laget av et delvis perforert lyst stoff, som skjermer for sol, men slipper inn lys. Gir også mer privacy i havn.

Vi bestilte også ekstra solseil til å spenne over den aktre delen av cockpiten. Det kan ikke brukes under seil, da det er i veien for storseilskjøtet, men i havn og for anker.

I tillegg fikk vi sydd nye nett ("lebrett") som vi monterer lengst akter når vi er på lengre seilinger. Hindrer både folk og ting fra å falle over bord. Selvsagt gjør wire-rekke samme nytten, når man snakker om sikkerhet, men si at man mister et glass e.l. i dørken og den ruller akterover, da gjør disse stoff-brettene nytten.

Leveransen

Etter at oppmålingen var ferdig tok det ikke mer enn en måned før vi hadde mottatt og montert bimini og resten av kapellet.

Alt passet!

Det gikk lett å monterre, var godt tilpasset og jeg har ikke kunnet finne noen feil eller mangler. Så langt er jeg svært godt fornøyd. Kvaliteten ser ut til å være bra. Vi har valgt en litt mørkere grå farge (Cadet Grey 5530) enn hva vi hadde på det den første sprayhood'en. Det skal gi bedre livslengde i sol. Det er også benyttet en spesiell tråd (Tenara) som skal tåle UV-stråler svært godt (15 år).

Nå vil tiden vise om vi også i fortsettelsen er like fornøyde som nå. Men jeg blir forbauset om vi ikke er det.

Andre fordeler

Det er ikke til å komme unna at mange har oppdaget fordelene med med et skikkelig cockpit-telt. Det gjør at deler av mannskapet kan sitte tørt og ganske varmt hvis været er dårlig. Si at man skal gå en lenger etappe for motor i striregn og vindstille...... da kommer man til havn med et mer fornøyd mannskap.

I havn kan "teltet" brukes til tørkerom. Er man mange ombord kan det gjøre nytten som ekstra stue for ungdommer som vil spille kort e.l. Det er nok mange flere enn meg som elsker sitt kapell.

/2017/03/27/kapell-och-annat-2/

false

Tintomara

2017-03-27T20:08:45.000+02:00

2017-03-27T20:20:07.000+02:00

2017-03-27T14:04:59.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c1

To do (eller ikke)

to-do-eller-ikke

Jo nærmere man kommer avreisen jo mer skjønner man at det ikke er mulig å få gjort alt som var planlagt å få på plass før man kaster loss. Det gjør unektelig at man må begynne å prioritere. I første omgang har vi de tre kategoriene: 1. Må på plass

Jo nærmere man kommer avreisen jo mer skjønner man at det ikke er mulig å få gjort alt som var planlagt å få på plass før man kaster loss. Det gjør unektelig at man må begynne å prioritere. I første omgang har vi de tre kategoriene:

1. Må på plass
2. Bør på plass
3. Kunne være fint å få ordnet

I tillegg har vi de tingene som faller ut av listene. Det kan være seg fordi tiden ikke strekker til før avreise, fordi man ikke har råd eller fordi det ikke er mulig av en eller annen årsak.

I mangel av batterier ombord MÅ nye på plass

En av tingene som må på plass hos oss er nye batterier. Vi kunne i værste fall ha seilt avgårde med de gamle, men en gang sist høst ble de slitne AGM-batteriene båret inn på den lokale gjenvinningsstasjonen og båten har nå et stort sort hull der de sto. Mao. er dette en av de høyest prioriterte tingene å få fikset denne våren.

En annen ting som tidligere sto høyt på "Bør på plass-lista" var et avansert system for å beskytte båten mot lynnedslag, og beskytte utstyret ombord om lynet allikevel skulle slå ned. Det ble etter hvert klart at et slikt system burde vært installert under byggingen av båten og ville ta alt for mye tid å ettermontere. Dermed endte dette på lista over ting vi droppet. Vi har selvsagt fått på plass en "lynavleder" i mastetoppen, som i teorien skal minske risikoen for lynnedslag.

Vi krysser fingrene for at vi slipper unna lynet!

De fleste langturseilere har til en hver tid flere lister over alt som må, bør og hadde vært fint å få ordnet. Disse listene har over tid en tendens til å vokse seg svært lange og man kan bli ganske motløs hvis man begynner å bla i dem.

Vi er store tilhengere av mobiltelefoner, datamaskiner, padder, skytjenester og app'er som hjelper oss med å holde orden på alt vi ønsker å få gjort. Vi er lykkelige eiere av en haug av Apple-produkter og vi kan virkelig ikke skjønne hvordan vi overlevde uten disse i de gode gamle dagene.

Kalender

For å prioritere tiden bruker vi Apple sin "Kalender" app. Der har alle i familien egne kalendere, i tillegg til at vi deler flere, slik at alle (men først og fremst Rektor og Skipper'n) kan se hva de andre har av planer. Vi er ganske harde på at det som står i kalenderen er de som gjelder.

Står det ikke i kalenderen gjelder det ikke!

Vi bruker minst en eller to hver helg på å gå gjennom uka som kommer. Ofte får vi også en grov oversikt over uka etter også, og ting som kommer enda lenger frem kan planlegges ved behov. Da planlegges alt fra felles kjøring av unger til korps, helgeturer, handling av mat og ikke minst når vi skal jobbe med båten.

Sett av tid i kalenderen til å jobbe på båten, slik at det blir gjort

Det hjelper ikke å bruke kalenderen, eller andre planleggingsverktøy hvis man ikke bruker dem. Det er ikke noen vits i å notere ned ting hvis man ikke ser på notatene senere.

Evernote

Evernote er sikkert kjent for mange. Det er en app som lar deg ta notater, lime inn bilder, filer m.m. Alt kan organiseres i ulike Notatbøker (prosjekter) og kan tagges (merkelapper) med alt mellom himmel og jord.

Alt kan spares i Evernote!

Selv bruker jeg Evernote til alt jeg gjør. Det være seg møtenotater, notater fra kurskvelder, beskrivelser av ting jeg skal reparere i båten, bilder og tegninger jeg har av noe som skal bestilles til riggen eller jolla, osv. osv.

Vi har betalt for Pro-versjonen og kan derfor lagre alt i skyen (standard) OG ha en lokal kopi av alt på de forskjellige enhetene vi bruker. Vi har forskjellige kontoer, men deler en del Notatbøker, som båt- og reisenotater.

På en langtur er det lurt å ha lokale kopier av alle filer, ikke kun lagre i "skyen"

Alt som skal gjøres på båten, planlegges til turen og ellers ordnes før avreise finnes i Evernote. Utrolig kjekt å ha alt i lomma. Jeg har så og si ikke et eneste notat på papir. I såfall har jeg tatt bilde av det, eller skrevet det inn i Evernote, før lappen/arket blir kastet.

Omnifocus

Mitt viktigste verktøy når jeg jobber med Tintomara ar Evernote. Men for å styre hva som skal gjøres når og ikke minst sørge for å få det gjort er Omnifocus fantastisk. Det er et ekte ToDo-verktøy. Her kan man også koble på masse varsler, frister og rekkefølge på når ting må gjøres. I tillegg er det laget slik at man får oversikt over ting som kan gjøres samtidig selv om de tilhører ulike prosjekter. Hvis du for eksempel står i jernvarebutikken vil du med et tastetrykk få opp alt som du skulle fixe der. Det kan være å bestille ny ytterdør hjemme, kjøpe maling til hytta, bytte toalettsetet du fikk i bursdagspresang og skaffe nye hengsler til en dør i båten.

Dropbox

Alle vanlige filer lagres i Dropbox. Hele familien har en felles stor Dropbox der alt legges, også bilder, skolearbeid m.m.

Kindle og iBooks

Alle har hver sin Kindle der vi har bøkene vi leser. Det sparer oss for mye vekt og en Kindle tar langt mindre plass enn 4 hyllemetere med bøker.

I tillegg har vi lagret alle manualer og brukerhåndbøker på Kindlene og som PDF'er på iBooks. iBooks er Apple sin Kindle konkurrent. Det tar selvsagt litt tid å finne alle filene på nettet, men man får da siste versjonen av disse, og det er jo en fordel.

Backup

Det er viktig å ha backup på det meste. Alle løsningene nevnt over lagres i skyen og man kan ha flere enheter koblet mot disse tjenestene. Dermed har man lokale kopier på alle enhetene sine, i tillegg til det i skyen.

Når man ikke har nettdekning vil selvsagt ikke det man gjør/noterer bli lagret eksternt, det skjer først når man er på nett igjen. Det gjør at man bør vurdere å notere de viktigste tingene på papir når det er lenge til man er online igjen.

/2017/03/15/to-do-eller-ikke/

false

ToDo, eller ikke

Planlegging er viktig. For å dra på langtur trenger man å prioritere hardt. Det finnes mange gode verktøy som er til god hjelp med det.

2017-03-15T22:07:27.000+01:00

2017-03-15T22:07:27.000+01:00

2017-03-15T22:04:43.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4c0

Nedtellingen har startet........ for lenge siden

nedtellingen-har-startet-for-lenge-siden

Når begynte egentlig nedtellingen til seilasen som starter i sommer? Det spørs selvsagt hvem i familien man spør og hvordan spørsmålet stilles. Barna tenker ikke så mye på det og teller heller lite. De lever, som barn skal, i nuet og stortrives med det. Men det er klart at vi

Når begynte egentlig nedtellingen til seilasen som starter i sommer? Det spørs selvsagt hvem i familien man spør og hvordan spørsmålet stilles.

Barna tenker ikke så mye på det og teller heller lite. De lever, som barn skal, i nuet og stortrives med det. Men det er klart at vi snakker en del om turen og hva vi skal oppleve. Det er en naturlig del av forberedelsene og ikke minst viktig for å glede oss sammen til det som kommer. Når det er sagt er det ikke til å komme fra at særlig gutta synes det er dumt å være borte fra vennene så lenge. Det er kanskje den viktigste grunnen til at vi ikke seiler mer enn ett år.

For oss voksne er nedtellingen mer reel. Det er mange ting som skal på plass før vi seiler avgårde. Så mange ting at det tidvis kan være vanskelig å rekke å glede seg.

For Skipper'n begynte vel nedtellingen på gutterommet en gang i puberteten. Så ble den satt litt på vent etter at Rektor og Skipper'n seilte den vanlige rundturen Norge-Kanariøyene-Vestindia-Norge i 2000-2001. Men drømmen dukket jo opp igjen og vi bestemte oss våren 2015 for at vi skulle kaste fortøyningene sommeren 2017.

En stor usikkerhet er når vi kommer til å seile avgårde. Vi vet ikke....

Avreisedatoen er ikke spikret. Vi har to alternativer, 15. juli eller 19. august. Årsaken er NAV/Foketrygdens regler om medlemskap når man ikke bor i Norge. Kort og godt er det slik at man normalt sett kan være borte fra Norge i 12 måneder (men ikke en dag lenger), og fortsatt være medlemmer i Folketrygden. Er man i utlandet på jobb, eller er man pensjonist, kan man få utvidet det såkalte frivillige medlemskapet i Folketrygden med flere år. Dog må man huske å søke.

Vårt problem er at vi ikke er på jobb, vi er på ferie

Vi har nå, med hjelp fra advokater hos KPMG, sendt inn en søknad til NAV der vi ber om å få utvidet de 12 månedene til 14 måneder. Det vil gjøre at vi kan seile fra Norge i juli. Det gir oss også litt bedre tid i Australia, når vi ankommer der i slutten av juli 2018. Får vi ikke medhold i søknaden må vi utsette avreisen og seile rett før skolestart, slik at vi ikke er borte mer enn 12 måneder. Det vil føre til at vi må stresse ned til Kanariøyene og ARC+ -seilasen. Det vil også gjøre at vi passerer Biscaya-bukta litt senere enn hva som er ideelt, i forhold til sjansen for å få dårlig vær.

Svar på søknaden er lovet i løpet av 4-6 uker

Som de evige optimistene vi er planlegger vi som om søknaden blir innvilget og avreisen kan settes til 15. juli. Det betyr at det er litt over 17 uker til Tintomara legger fra kai. Høres ikke så tight ut, men det er mye som skal bli klart om bord, på jobb, med skole og for å klargjøre huset til utlån.

/2017/03/15/nedtellingen-har-startet-for-lenge-siden/

false

Nedtelling til avreise

Nedtelling før en avreise er alltid spennende. Den startet for lenge siden. NAV er usikkerheten.

2017-03-15T07:48:49.000+01:00

2017-03-15T07:48:49.000+01:00

2017-03-15T07:44:25.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4bf

En ganske pen dodger

en-ganske-pen-dodger

En av de tingene vi har vært mest fornøyd med på Tintomara er den gode sprayhooden med bimini (soltak). Disse to kunne kobles sammen til et sammenhengene tak som beskytter mot sol og regn. I tillegg hadde vi vegger som kunne settes på med glidelås. Disse ble brukt mye ved

En av de tingene vi har vært mest fornøyd med på Tintomara er den gode sprayhooden med bimini (soltak). Disse to kunne kobles sammen til et sammenhengene tak som beskytter mot sol og regn. I tillegg hadde vi vegger som kunne settes på med glidelås. Disse ble brukt mye ved dårlig vær og det er en bonus at cockpitt'en blir som en ekstra stue i havn.

Etter å ha seilt Tintomara i 7 år kan vi konkludere med at vi ikke har tatt ned sprayhood'en mer enn tre ganger. Det har vært når fruen har deltatt i Færderseilasen. Resten av tiden har den stått oppe, uansett forhold.

Når vi bestemte oss for langtur bestemte vi også at vi ville ha en fast sprayhood, eller dodger som det kalles.

Hvorfor en dodger?

Hva gjør en dodger bedre enn en sprayhood? Hva er fordelene?

• Den er langt sterkere enn en sprayhood. Står i mot bølger og vær så den gir masse beskyttelse til mannskapet
• Da den er helt stabil er den med på å styrke/beskytte biminien og sideveggene, hvis man kobler disse sammen
• Man kan stå på den for å komme til bom og seil
• Man kan montere gode gripetak rundt den slik at den øker tryggheten på vei til/fra dekket og rundt cockpitt'en
• Man kan montere lys m.m. i dodgeren
• Det er mye bedre sikt gjennom vinduene i en dodger enn gjennom plastvinduene i en sprayhood
• Riktig designet kan dodgeren bli en naturlig del av båten
• Dodgeren er egnet til å legge solceller på

Det er også noen ulemper:

• Langt dyrere å bygge en dodger enn å få sydd litt stoff på noen bøyler
• Vekten er naturligvis langt høyere
• Kan ikke fjernes i en håndvending
• Ofte stygg da det er vanskelig å få den bygget pent og i stil med båten

Amerikansk designer

Etter en del søking på nett og med mange gode innspill fra erfarne amerikanske seilere kom jeg i kontakt med en designer fra Maine ved navn Ed Joy. Han hadde rykte på seg for å kunne tegne dodgere som ikke så alt for gale ut.

Han fikk tilgang til originaltegningene til båten fra Fora Marine (RM) og etter et par runder hadde vi fått et forslag på en dodger som kledde båten vår bra. Ed sendte også over konstruksjonstegninger i 1:1, slik at vi lettere kunne skjære til alle delene.

Byggingen

Vi fikk plassert båten i hall og bygde dodgeren over en form direkte på Tintomara. For å få det sterkt og lett ble den bygget i en sandwich-konstruksjon, med glassfiber, epoxy, Divinycell og med kevlar på utsatte steder. For å få best mulig støperesultat brukte vi vakuum. Helt til slutt ble dodgeren løftet av skroget og formen, før den ble sparklet og slipt. Til sist ble den lakkert med AWLGRIP.

AWLGRIP er lakken som også er brukt på skroget.

Når lakken var ferdigherdet, og formen fjernet fra båten, ble dodgeren løftet tilbake på plass og festet. Vi valgte å bruke bolter og fleksibelt lim, slik at det er mulig å fjerne den i fremtiden.

Så store vinduer i tykk polykarbonat er tungt!

Vekten er anslått til 200kg, og en forbausende stor del av dette er fra vinduene, som er av polykarbonat. Vi valgte bort vinduer av herdet glass da de kan knuse hvis man mister ett winchhåndtak el. på dem. I tillegg er de dyrere.

Detaljer som gir det "lille" ekstra

Vi la en del tankearbeid i hva vi ville ha av "ekstrautstyr" i dodgeren.

• Midtvindu som kan åpnes, slik at man får gjennomtrekk når det er varmt
• Håndtak/griperekker både på innsiden og utsiden
• Håndtak/griperekker som følger dodgeren helt frem, slik at man har noe stabilt å holde i hele veien frem på dekk
• Håndtak/griperekker som også fungerer som trinn hvis man skal klatre opp på dodgeren
• Ferdige kanaler til å trekke ledninger til solcellepaneler
• 4 dimbare lys som kan veksle mellom rød nattbelysning og vanlig hvit
• Integrert med bimini og sidevegger
• Koblet sammen med akterbøylen for biminien, slik at den også blir veldig stabil

Vi vurderte vindusviskere, men det utgikk da det ikke ble pent, motorer som måtte skjules og vi måtte ha brukt herdet glass i stede for polykarbonat. Med viskere kan det over tid bli riper/skygger i polykarbonat.

Bimini og sidevegger

I dag har vi hatt dodgeren i en sesong og er svært fornøyde. Det gjenstår å få sydd bimini og sidevegger. Denne uken hadde vi Rolf Engels fra Kapell & Annat ombord. Han er en av få eksperter på spesialtilpassede arbeid à la dette. Vi jobbet sammen på båten i flere timer og jeg gleder meg som en unge til vi vår bimini, sidevegger, ekstra soltak, solskjerming til vinduene i overbygget og dodgeren på plass om litt over en måned.

Solceller

Solcellene skal også monteres, men dessverre har vi klart å drite oss ut når vi la kanalene ledningene skal dras gjennom.Vi må skjære oss inn ett sted i biminien der et 90˚ kne er for bratt, ellers kommer vi ikke gjennom. Har forsøkt med støvsuger, glidemiddel, stakerør osv. Har til og med hatt med elektriker som kunne alle tjuvtriksene i boka. Ergerlig men løsbart.

/2017/02/10/en-ganske-pen-dodger/

false

Tintomara

2017-02-10T19:24:30.000+01:00

2017-03-27T21:29:09.000+02:00

2017-02-10T19:23:02.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4be

Fettertur

fettertur

Sommeren 2016 ble ikke en sommer med de lengste seilasene. Det ble noen korte turer der den ene var at en svoger og jeg tok med oss 5 fettere på en fettertur. > Tannlege og jobb kan sette stopper for mang en tur! Dessverre måtte svoger hjem en tur pga.

Sommeren 2016 ble ikke en sommer med de lengste seilasene. Det ble noen korte turer der den ene var at en svoger og jeg tok med oss 5 fettere på en fettertur.

Tannlege og jobb kan sette stopper for mang en tur!

Dessverre måtte svoger hjem en tur pga. jobb og jeg måtte en hastetur til tannlegen. Heldigvis inntraff disse to hendelsene samtidig! Dette førte til at turen ble delt i to. Først seilte vi ned til Hjelp for første overnatting før vi dro videre til Tjøme. Der ble vi en natt før vi måtte returnere til Asker, jobb og tannlege. I Asker endte vi med to overnattinger i havna ør vi dro til Oscarsborg. Gutta fikk tumle rundt på festningen og vi hadde alt som alt en flott tur til tross for at den ble kort og oppstykket.

/2017/02/07/fettertur/

false

Tintomara

2017-02-07T16:56:28.000+01:00

2017-02-10T14:42:22.000+01:00

2017-02-07T16:54:54.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4bc

Kurs før avreise

kurs-for-avreise

Det er så mye som må på plass for en langtur, og det er så mye man bør kunne. Kurs er en god måte for å fylle på med ny kunnskap, men er alt like nødvendig? Hvor finner man kurs? Ofte kan man finne kurs i de lokale seilforeningene og

Det er så mye som må på plass for en langtur, og det er så mye man bør kunne. Kurs er en god måte for å fylle på med ny kunnskap, men er alt like nødvendig?

Hvor finner man kurs?

Ofte kan man finne kurs i de lokale seilforeningene og private aktører. Det er også viktig å huske at ingen forening holder alle typer kurs, så det lønner seg å sjekke på nettet.

SXK (Svenska Kryssarklubben) avholder mange gode kurs. De har rigg-, seil-, motor- mekaniker-, elektriker- og en haug andre kurs. Flere av disse finnes som egne damekurs, noe vi anbefaler på det sterkeste. Det er dessverre slik at damer som slipper mannfolk lærer mer!

I Oslo-regionen er KNS og Asker Seilforening store. De avholder diverse seilkurs, navigasjonskurs. sikkerhetskurs og mye annet.

En relativt ny (2010) aktør er Offshoresupporten som avholder sine ISAF-sikkerhetskurs på Kärringön.

Hvordan finne ut hvilke kurs man må ha

Det er egentlig lett å dele inn kursene i tre grupper. De man må ha, de som er kjekke å ha og de man velger bort. Lager man en liste basert på de tre kategoriene finner man fort ut hva som skal prioriteres og hva man ikke skal kaste bort tid på. I tillegg er det et spørsmål om både Rektor og Skipper'n trenger alle kursene.

Det finnes selvsagt også en haug med kurs vi ikke har vurdert. De har vi naturlig nok ikke skrevet noe om her.

Under ser dere de kursene vi har har vurdert, både de vi har tatt (og tar før sommerferien) og de vi har latt være å bruke tid på.

"Må ha" kurs

• Båtførerprøven. Dette tok Rektor i Asker Seilforening
• LRC-sertifikat (SSB-/HF-/kortbølgesertifikat inkl. VHF). Begge tok dette hos Tor Hammer på Lysaker Kurssenter (Dolphin Maritime)
• Hvis man ikke har med SSB radio må man i det minste ha SRC-/VHF-sertifikat. Dette tok Rektor i Asker Seilforening
• ISAF Sikkerhetskurs (helgen 6-7. mai 2017) skal vi begge ta i regi av KNS. Dette er et kurs rettet mot regattaer med sikkerhetskategori 2 & 3. Men kurset er bra for alle som skal seile ute på havet. Det er også verdt å merke seg at World Crusing (som arrangerer ARC og ARC+) krever at kapteinen og en annen ombord har dette kurset eller tilsvarende.
• Førstehjelpskurs skal vi og kanskje de eldste ungene ta. Trolig gjennom Røde Kors.

Kurs som er kjekke å ha

• Fritidsbåtskipper D5L/Kystskipper'n er ikke et krav før man har båt som er lengre enn 15 meter. Det er ikke Tintomara, men det er uansett et bra kurs som går langt mer i dybden enn hva båtførerprøven gjør. Har man båt på mer enn 15 meter må man også ta det utvidede navigasjonskurset D5LA, slik at Fritidsbåtskipper sertifikatet gjelder i alle farvann. Skipper'n er ferdig med D5L og tar i disse dager tillegget D5LA.
• Dykkersertifikat er kjekt. Begge voksne og Bror har PADI av ulike nivåer.
• Metrologikurs er heller ikke dumt. Gir masse info og tips om værsystemer, programmer, hvordan tolke værkart osv. Vi har begge tatt en full helg hos KNS med værprogrammer, analyse, testing av modeller osv. Kursholder var Mads Liestøl Christensen som driver Frivind AS.
• Et annet "nice to have" kurs er helgekursene Andreas Holo holder minst en gang hver vinter. Han er et oppkomme av informasjon og nyttige tips til alle som vil på langtur. Flyt forlag selger Andreas sin håndbok, som tar for seg mye av det han snakker om på kursene sine. Får dem som ikke får med seg kurset er det lurt å kjøpe boka i god tid før avreise.

Kurs vi valgte bort

• Seil- og riggreparasjonskurs utgikk av to grunner. Dels pga. For liten tid og dels for at dette er noe vi kan en del om.
• Motorkurs føltes heller ikke som veldig nødvendig da vi har kunnskapen ombord.
• Elektriker- og elektronikkurs utgikk også. Skipper'n lever og ånder for disse tingen. 90% av alt utstyr er montert av ham og han kan båten ut og inn. Han har også rebygget det elektriske systemet med LiFePO4-/Lithiumbatterier.

/2017/01/31/kurs-for-avreise/

false

Nyttige kurs for langtur i seilbåt

2017-01-31T21:39:29.000+01:00

2017-02-08T16:37:34.000+01:00

2017-01-31T18:43:25.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4ba

Alternativ rute

alternativ-rute

Som de aller fleste har vi sett for oss å seile ned langs Spania og Portugal, men etter en givende samtale med Arne Røseth fikk vi ideen om å komme oss sørover via øyhopping. I korte drag ser hans forslag til reiserute slik ut: * Norge * Nord om Scotland (ev. via

Som de aller fleste har vi sett for oss å seile ned langs Spania og Portugal, men etter en givende samtale med Arne Røseth fikk vi ideen om å komme oss sørover via øyhopping. I korte drag ser hans forslag til reiserute slik ut:

• Norge
• Nord om Scotland (ev. via Caledoniakanalen)
• Ned til Irlands nordvestkyst
• Azorene
• Madeira
• Kanariøyen

Fordelene for oss ved et slikt rutevalg er at det erfaringsmessig går raskere å seile fra øy til øy, enn å seile langs kysten. Dette gjelder kun hvis man stopper i mange havner. Et alternativ er selvsagt å seile forbi de aller fleste havner.

En viktigere grunn til å velge en slik løsning er å besøke Azorene. Da vår plan er å stoppe turen i Australia kommer vi eller ikke til å besøke Azorene. Og med en bitteliten "øy-samler" i magen, er det alltid artig å få med seg Azorene nå.

Vi hadde jo Helgoland, Nederland mm. på ønskelisten også, men det er lettere å besøke disse stedene senere, mens Azorene normalt sett ikke er et sted man seiler til, med mindre man har "veiene forbi".

/2016/12/08/alternativ-rute/

false

Tintomara

2016-12-08T11:01:30.000+01:00

2016-12-08T13:39:25.000+01:00

2016-12-08T11:00:09.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4b8

Sommertrøbbel; viktig at man ikke GIR opp

sommertrobbel-viktig-at-man-ikke-gir-opp

Denne sommeren ble seilmessig en skikkelig drittsommer! Ikke pga. været e.l., det ble bare slik at de fleste av planene vi hadde lagt for seilingen falt fra hverandre. Det startet med at vi skulle hente båten i Ålborg etter at den hadde ligget der i vinteropplag. Planen var at

Denne sommeren ble seilmessig en skikkelig drittsommer! Ikke pga. været e.l., det ble bare slik at de fleste av planene vi hadde lagt for seilingen falt fra hverandre.

Det startet med at vi skulle hente båten i Ålborg etter at den hadde ligget der i vinteropplag. Planen var at jeg skulle reise ned et par dager før frue, barn og svigerforeldre for å klargjøre båten. Selvsagt var jeg ikke ferdig med alt som "måtte" gjøres når fruen, barna og svigermor ankom båten.

De tok det hele veldig sporty

De brukte Tintomara som base mens de i løpet av noen dager utforsket Ålborg Zoo, Nordsøen Oceanarium, tidligere kjent som Nordsjø Akvariet, og et par andre steder.

Vi ble liggende en dag ekstra og vente på at svigerfar skulle komme ned. Morgenen etter hans ankomst skulle vi seile inn i Limfjorden for en liten innlandscrusie. Når vi la fra brygga viste det seg at motoren ikke ville i gir. Uansett hva vi gjorde kom vi ikke frem eller tilbake. Vi drev heldigvis tilbake på den samme plassen vi hadde lagt fra og kunne i ro og mak lete etter feilen. Umiddelbart trodde jeg at de som hadde servet giret og s-drevet i løpet av vinteren hadde glemt å montere girwirene.

Dessverre var ikke det tilfelle!

Sammen med verftets mekanikker kom vi raskt frem til at giret/drevet var defekt, noe som selvsagt var svært lite tilfredstillende etter at det hadde vært på full service. Mest sannsynlig har vedkommende som overhalte giret/drevet gjort en feil når denne skrudde det sammen.

Båten måtte på land igjen, noe som ikke er så gøy når man må bo ombord. Særlig den eldre garde var ikke alt for glade for å skulle krabbe opp og ned på en stige hver gang de måtte på toalettet. Verftet monterte derfor en full "trappeoppgang" på siden av båten, noe som gjorde ankomsten nogenlunde grei for alle beboere.

Etter en del om og men bestemte vi oss for at vi skulle bytte til et nytt gir og drevÅ dra på langtur med et gir og drev man ikke stoler på er ikke noe vi ønsker å gjøre. De som hadde overhalt giret/drevet lovet oss nytt innen 24 timer. Like før det skulle levers fikk vi beskjed om at det ville ta minst 6 arbeidsdager før vi kunne få det levert.

Det er ingen overdrivelse å si at frustrasjonen ombord steg........

Jeg bestemte meg for å sjekke med mine kontakter i Norge om de hadde et Volvo Penta 150S drev liggende å slenge. La-Sa var de første jeg ringte og heldigvis de siste. Selvsagt hadde de det. Sammen med Glenn hos La-Sa kom vi frem til at for å sikre raskeste levering måtte jeg komme til butikken og hente det selv. Betalingen ble gjort direkte til deres konto da butikken ikke var åpen så tidlig som jeg måtte hente drevet for å rekke fergen tilbake til Danmark.

Heldigvis hadde vi bil i Ålborg. Jeg hev meg rundt, rakk kveldsferga til Larvik, ankom gamlelandet 02:00, og kjørte hjem til Asker. Sov et par timer, kjørte så til La-Sa der en svært våken og hyggelig svensk medarbeider møtte meg 05:30 om morgenen!

Hun fikk en stor klem og en liten gave som takk for flott service.

Jeg rakk fergen tilbake 08:00 og senere samme dag var drevet montert og neste morgen var båten på vannet igjen. Alt i alt hadde vi mistet 6 av de 7 dagene vi hadde planlagt å seile i Limfjorden. Den som var mest frustrert over dette var jeg, fruen, barna og svigerforeldrene mine gjorde det beste ut av situasjonen. De opplevde masse men alle var jo lettet når vi kunne legge fra kai.

Den siste Limfjord-dagen brukte vi i steden i Skagen. Svigermor er godt kjent der oppe og de møtte oss igjen med bilene. Hun tok oss med til Den tilsandede kirke og Råbjerg mile, Europas største vandrende sanddyne. Utrolig fascinerende. Den beveger seg med ca. 15 meter i året. Når vi var der blåste det nesten kuling og sanden pisket. På mange måter minnet det om vinterfjellet når snøen føyker. Bildet på toppen er av Rektor som forsøker yoga i piskende sand.

Men sand som driver i vind av kuling styrke er mye vondere enn snø

Fra Skagen tok svigerforeldrene mine bilen hjem, og vi seilte over til Hankø. Fremme på Hankø var det en rimelig tissenødig hund som var glad. Hun er ikke alt for glad i båt og dette er vel første og siste gang hun skal seile så langt strekk. Når vi drar på langtur skal hun bo hos gode venner av oss.

Fra Hankø bar det rett hjem til Asker.

Seiltur nummer to, en ren guttetur med en svoger og meg + 5 unger/fettere, gikk heller ikke helt etter planen. Det som skulle være en uke borte fra hjemmehavn, endte som to litt kortere tokt pga. jobb for svoger og at jeg ødela en tann og motte besøke min tannlege. Fetterne var nok rimelig fornøyde, vi voksne kanskje litt mer frustrerte.

Alt i alt en litt haltende seilsommer...... men neste sommer starter den STOOORE turen.

/2016/08/20/sommertrobbel-viktig-at-man-ikke-gir-opp/

false

Tintomara

2016-08-20T20:58:25.000+02:00

2016-09-02T13:41:30.000+02:00

2016-08-20T20:56:55.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4b5

Mulig rute ned til Kanariøyene

mulig-rute-ned-til-kanarioyene

Vi har seilt t/r Norge - Vestindia en gang tidligere. Det var planlagt som en jordomseiling over flere år, men pga. en kjærkommen graviditet snudde vi i Vestindia og seilte hjem for å føde der. Den gangen ble seilingsruta grovt sett slik: Oslo - Kristiansand - Caledoniakanalen (Skotland) [https:

Vi har seilt t/r Norge - Vestindia en gang tidligere. Det var planlagt som en jordomseiling over flere år, men pga. en kjærkommen graviditet snudde vi i Vestindia og seilte hjem for å føde der.

Den gangen ble seilingsruta grovt sett slik:

Oslo - Kristiansand - Caledoniakanalen (Skotland) - Dublin - Cork (Irland) - over Biscaya - Baiona (Spania) - Madeira - Kanariøyene - Vestindia - Bermuda - New York - Falmouth (Lands End, UK) - Risør - Oslo

Denne gangen kommer vi som kjent til å seile videre ut i Stillehavet, men før den tid skal vi jo komme oss ned til Kanariøyene for å delta på ARC'en. Rettere sagt skal vi seile den "regattaen" som heter ARC+. Den starter to uker før den vanlige ARC'en, og båtene seiler sør til Kapp Verde øyene, der det blir noen dagers stopp, før man seiler videre til Vestindia.

Vi har seilt Caledoniakanalen tre ganger og vært en god del rundt i Skotland.

Det gjør at vi denne gangen velger Den engelske kanal. På veien sørover skal vi i hvert fall innom Helgoland, Baiona i Spania og Madeira. I tillegg er det flere andre steder som frister oss.

Hvis vi ikke får for dårlig tid står en tur gjennom de Nederlandske kanalene høyt på ønskelisten. Det finnes en rute som går gjennom Nederland, bedre kjent som "Staande Mast Route" der man seiler gjennom større byer på nettene. Denne ruta er åpen for båter med med mastehøyde mindre enn 30 meter. Amsterdam passeres om natten, da bruene i sentrum åpnes og man sklir gjennom storbyen i konvoi.

En kanaløy eller to hadde også vært stas.

Vi som er over 40 år gamle har jo sett Detective Sergeant Jim Bergerac i TV-serien med samme navn løse mange gåter på øya Jersey. Selv har jeg alltid hatt lyst til å se øya med egne øyne.

Brest i Frankrike er en flott by og et greit utgangspunkt for overseilingen av Biscaya. Det kunne også være hyggelig å seile innom La Rochelle, der båten ble bygget i 2009. Men det er en større omvei.

Har noen gode tips til andre steder vi bør besøke er det bare å sende oss tips.

/2016/08/19/mulig-rute-ned-til-kanarioyene/

false

Tintomara

2016-08-20T00:08:10.000+02:00

2016-08-20T21:09:24.000+02:00

2016-08-20T00:04:46.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4b4

Vi skal på laaangtur og datoen er satt

vi-skal-pa-laaangtur-og-datoen-er-satt

Familien Gamenius og båten Tintomara har lenge drømt å dra på langtur. Som sikkert flere har fått med seg har vi sagt at vi skal seile avgårde sommeren 2017 uten alt for faste planer. Nå har vi justert litt og blitt mer konkrete. Først og fremst har vi bestemt oss

Familien Gamenius og båten Tintomara har lenge drømt å dra på langtur. Som sikkert flere har fått med seg har vi sagt at vi skal seile avgårde sommeren 2017 uten alt for faste planer. Nå har vi justert litt og blitt mer konkrete. Først og fremst har vi bestemt oss for å seile i midten av juli 2017. Dernest har vi meldt oss på ARC+, som går fra Kanariøyene til Vestindia via Kapp Verde øyene.

Så har vi, særlig far, veldig lyst til å seile ut i Stillehavet

Det betyr at vi kommer til å ta turen gjennom Panamakanalen og seile ut i dette verdens største hav. Vi kommer til å ta "melkeruta", via Galapagos, Fransk Polynesia og avslutte i New Zealand eller Australia.

Vel fremme er planen å fly hjem mens Tintomara sendes til Europa med skip. Det er ikke en billig løsning, men gjør det mulig for oss se nye spennende plasser og fremmede kulturer.

Det betyr at vi kommer til å være borte ett skoleår.

/2016/08/19/vi-skal-pa-laaangtur-og-datoen-er-satt/

true

Tintomara

2016-08-19T22:48:23.000+02:00

2016-08-20T21:04:59.000+02:00

2016-08-19T21:55:03.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4b3

Forglemmelser og andre bekymringer

forglemmelser-og-andre-bekymringer

Vi skjønte raskt at båten seilte godt i lite vind og var svært fornøyde. Men det var en del ting som ikke var like artig. Når jeg gikk inn i båten første gang fikk jeg sjokk. Skinninteriøret var orange, ikke brunt som bestilt. I båt nummer en hadde jeg mye

Vi skjønte raskt at båten seilte godt i lite vind og var svært fornøyde. Men det var en del ting som ikke var like artig. Når jeg gikk inn i båten første gang fikk jeg sjokk. Skinninteriøret var orange, ikke brunt som bestilt.

I båt nummer en hadde jeg mye moro av fargene på interiøret og ikke minst det oransje skinnet i sofaene. Etter en del frem og tilbake ble det klart at det var leverandøren av putene og madrassene som hadde blingset på vår fargekode. Jeg husker ikke hvilken kode det var vi hadde valgt, men la oss si at den var 1323, så hadde gutta sydd med skinn som hadde fargekoden 1333. Samme ettermiddag kom de om bord og tok med alle skinnputer og leverte dem etter to dager med rett farge. Heldigvis var alle madrasser, som var kledd i Alcantara, levert med rett farge; Caffe Latte. Med andre ord kunne vi sove godt, om ikke sitte godt ved bordet.

Noe annet som ikke var bra var at verftet hadde glemt å montere logg og kabel til VHF-antennen i masten. Alt som hadde med navigasjon og kommunikasjon skulle vi montere selv, men nettopp loggen gjennom skroget og antennekable i masten var veldig mye lettere å gjøre for verftet når båten sto på land og før masten var reist. Verftet la seg flatt og båten ble løftet og fikk montert logg av Cyrill.

I tillegg gjorde Cyrill, også dette for verftets regning, et forsøk på å få vår VHF-kabel ned gjennom kanalen i masten. Det klarte han ikke, og vi måtte ordne opp selv. Noe av problemet var at de i Frankrike ikke er kjent med høykvalitets VHF-kabler. Normalt sett benytter man, både i Norge og i Frankrike, en kabel som heter RG58. Denne er følsom for fukt i tillegg til at den gir dårlig effekt. Vi hadde med oss en antennekabel som går under benevnelsen RG213. Denne er fortinnet, slik at den tåler fukt, i tillegg til at den er svært grov og man dermed får max effekt ut av antennen koblet til denne. Det er nettopp grovheten som er fordelen og utfordringen. Den er verre å bøye, og ikke minst få gjennom hull. Rune satt i masten i over en time når vi gjorde alt klart for å tre kabelen ned gjennom kabelrøret. Etter en sårt tiltrengt pustepause, der han fikk tilbake blodet i beina, ble det nye 45 minutter for å gjøre selve trejobben av helvetet. Men når vi var klare hadde vi en langt bedre løsning for VHF’en enn de aller fleste andre.

Alt som alt kostet disse små forglemmelsen fra verftet oss nesten to fulle arbeidsdager. I tillegg lå Rune nede en dag og jeg fikk salmonella på vei gjennom Tyskland. Var så j… dum å spise et ikke helt gjennomstekt speilegg. Dette gjorde at Rune mistet en dag og jeg jobbet noe redusert over flere dager. Alt som alt førte dette til at vi ikke var klare til avseiling 6. oktober. Vi kom oss først av gårde et par dager etter dette. Eneste lyspunktet var at dassene ble skikkelig testet :-/

/2015/12/05/forglemmelser-og-andre-bekymringer/

false

Tintomara

2015-12-05T14:25:42.000+01:00

2016-09-07T23:48:22.000+02:00

2015-11-30T22:11:15.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4b2

RM1200 får en etterfølger

rm1200-far-en-etterfolger

RM1200 var båten som fikk meg til å bli oppmerksom på det spennende verftet fra La Rochelle i Frankrike. Båten imponerte under den store testen [http://www.delphiayachts.dk/aktuellt/Test%20Delphia%2040.pdf] av 40-fortere som bla. Seilas avholdt sammen med svenske Båtnytt, danske Baadmagasinet og tyske Die Yacht

RM1200 var båten som fikk meg til å bli oppmerksom på det spennende verftet fra La Rochelle i Frankrike. Båten imponerte under den store testen av 40-fortere som bla. Seilas avholdt sammen med svenske Båtnytt, danske Baadmagasinet og tyske Die Yacht i 2007. Testen var ikke av typen der man kåret en vinner, men mer der man testet 15 ulike båter på ca. 40 fot, og kom med vurderinger og kommentarer om seglegenskaper, innredning osv.

..... alle testere var så begeistrede

Det som gjorde testen ekstra bra for RM1200 var at alle testere var så begeistrede over innredning, tekniske løsninger, byggekvalitet, soliditet og ikke minst seilegenskapene. Båtene ble delt i 2 grupper:

• Regattabåtene, representert ved 4 modeller bla. X41 og 40
• Tur- og familiebåtene, der resten var samlet, også RM1200

På vannet havnet Ovni 395 helt bak og kunne ikke på noen måte holde følge med de andre under seil. Det viste seg at den hadde utblåste seil og var veldig begrodd. Helt klart en tabbe av importøren å sende med en båt som umulig kunne vist frem Ovni sine gode sider. Selv var jeg svært nære på å velge en Ovni 445 når vi anskaffet Tintomara.

Selv var jeg svært nære på å velge en Ovni 445

Av familiebåtene var det kun RM1200 som kunne leke litt med regattabåtene. På skarp kryss holdt RM’en farten men ikke høyden, mens på unnavind seilte RM1200 ganske jevnt med regattabåtene.

Nettopp de gode seilegenskapene, koblet med en ekstremt gjennomtenkt turbåt, var det som gjorde at vi valgte RM, men da en RM1350, når ny båt sto for tur. Vi gikk for en større båt for å få litt mer volum og en enda mer fart.

Nå har RM1200 fått en arvtager i RM1260, som allerede har blitt til RM1270. Disse båtene er å regne som en lett forbedret og modernisert versjon av 1200′en. Den største forandringen, som nok gjør den mer lettsolgt, er at man nå får to ratt, ikke rorkult.

Selv er jeg litt skeptisk til retningen RM tar med de sine nye modeller

Selv er jeg litt skeptisk til retningen RM tar med sine nye modeller. De har lenge hatt sin helt egne stil og gjennomtenkte løsninger på innredning og teknikk. Nå nærmer de seg mer og mer de masseproduserte merkene, noe som antageligvis gjøre at de når ett større marked, men noe av rendyrkingen av langtur blir borte på veien.

/2015/11/30/rm1200-far-en-etterfolger/

false

Tintomara

2015-11-30T22:09:14.000+01:00

2015-11-30T22:09:14.000+01:00

2015-11-30T21:30:45.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4aa

Watermaker, konklusjon

watermaker-konklusjon

Etter en sesong og en vinter med watermaker fra Dessalator kan vi kun konkludere med at dette er merket vi kommer til å installere i neste båt også. Hvorfor Dessalator og ikke Spectra, Schenker, Katadyn eller en av de mange andre som er å finne på markedet? Det er flere

Etter en sesong og en vinter med watermaker fra Dessalator kan vi kun konkludere med at dette er merket vi kommer til å installere i neste båt også. Hvorfor Dessalator og ikke Spectra, Schenker, Katadyn eller en av de mange andre som er å finne på markedet? Det er flere grunner til det:

• Vi har ikke hatt noen problem med denne watermakeren i det hele tatt
• Den produserer mye og godt vann
• Vi har fått veldig god hjelp av Dessalator Scandinavia AS både under montering, drift og når vi skulle gjøre watermakerene klar for vinteren. Vi hadde ikke like god erfaring med forrige leverandør
• Den er enklere en enn del andre merker, da den ikke har noen energy recovery løsning. Det gjør at den bruker noe mer strøm, men den er mer driftsikker pga. færre rørlige deler
• Den er modulær, slik at den er enklere å montere da man kan ha filteret ett sted, pumpen ett annet osv.

Når vi har konkludert med Dessalator er det ut i fra våre erfaringer. Det er sikkert mange andre seilere som er veldig fornøyd med sitt valg av merke, men en ting er sikkert og det er at ngen watermaker fungerer bra hvis den er feilmontert, så vær nøye!

Om man skal legge penger i en Duo, som både lager vann på 12V og 230V er jeg ikke sikker på. Har man bra batterier og lading ville jeg kanskje gått for en ren 12V-modell.

Men jeg ville ikke gått for noe mindre enn 100 liter/time. Har man en tank på 300 liter eller mer tar det lang tid å fylle den, og med en watermaker som gir 60 liter/timen bruker 5 timer på oppgaven, mens den som lager 100 liter/time bruker kun 3 timer på det samme. Når mange ofte kjører motor eller aggregat samtidig med watermakeren vil forskjellen på 3 og 5 timer bli veldig tydelig.

Uansett merke, type og størrelse så er vårt råd klart! Skaff dere en watermaker!

/2015/05/18/watermaker-konklusjon/

false

Tintomara

2015-05-18T19:56:01.000+02:00

2015-11-25T22:25:15.000+01:00

2015-05-18T19:45:15.000+02:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a8

To skritt frem og et tilbake

to-skritt-frem-og-et-tilbake

Som mange av dere har skjønt er vi veldig fornøyde med våre komposteringstoaletter fra Nature's Head [http://www.natureshead.net]. > .....og til det kan vi svare et rungende NJA! Mange har spurt oss om det ikke er noen ulemper med disse toalettene og til det kan vi

Som mange av dere har skjønt er vi veldig fornøyde med våre komposteringstoaletter fra Nature's Head.

.....og til det kan vi svare et rungende NJA!

Mange har spurt oss om det ikke er noen ulemper med disse toalettene og til det kan vi svare et rungende nja! Så lenge de brukes slik de skal brukes er de fantastisk enkle å håndtere, luktfrie og man har 100% kontroll på kloakken. Med andre ord kan de fungere strålende.

.....et lite kurs i hva man skal og ikke skal gjøre

Problemene begynner når folk ikke har fått opplæring i dassens enkle prinsipper. Her kommer et lite kurs i hva man skal og ikke skal gjøre.

Alle skal sitte

Det er viktig at ALLE sitter, uansett om det skal gjøres stort eller litte. Uansett om det er snakk om gutter/menn eller piker/damer. Grunnen er at det IKKE skal tisses i hovedtanken, der skal kun møkka og toalettpapir havne (Og ja, sitter damer så tisser de også forover slik at det gule havner i den fremre tanken som er ment for urin). Så lenge man holder hvoedtanken "tørr" vil komposteringen gå sin gang og det blir ingen lukt.

Hvis en eller to personer tisser i hovedtanken (typisk lett beruset øldrikkende menn som tisser stående), går det greit. Problemene starter når flere tisser i hovedtanken. Det kan skje når det er mange mannlige gjester ombord og alle går på do, står og tisser i hovedtanken og synes de har vært flinke som ikke bommet på hullet.

Så opplæring er nødvendig!

Vi kan fortelle at dritt, blandet med piss, lukter helt hinsides, men ikke med en gang. Etter Færder'n, for to år siden, begynte det noen dager etter målpassering å lukte skikkelig ille. Det viste seg at mange gjester fra nachspielet hadde tisset i den "tørre" tanken. De trodde de gjorde rett. Så opplæring er nødvendig!

Heldigvis er det bare å løfte opp/ut dassen og helle "herligheten" i en egnet sekk, spyle godt, helle i ny bark, sette den på plass, så er alt fint og luktfritt igjen. Det er litt jobb, men jeg kan love at det er mindre jobb enn hva mine ulike septik-problemer har medført.

Tøm urintanken i tide

Normalt sett tømmer vi urintankene (ser nesten ut som halve melkespann i plast) hver annen dag. Ikke moro hvis de blir fulle, da renner overskuddsurinen over i hovedtanken, som er ment å være tørr. Litt gjør ikke noe, men er man skikkelig sløv blir resultatet det samme som beskrevet tidligere.

Først og fremst opplæring!

Så hva er løsningen på problemene? Først og fremst opplæring! Så lenge de som er vant med systemet er ombord er det ingen problemer. Ofte har vi gjester med på seilas og så lenge vi "kurser" dem i rett toalettbruk går det bra.

Mulige løsninger

Vi har vurdert å modifisere toalettene slik at urinene renner rett i sjøen via en slange. Etter mye tenking har jeg valgt å ikke gjøre dette men heller bytte ut det aktre toalettet. Det er denne dassen som brukes mest av gjester og når vi er underveis. Vi bytter da til ett klassisk båttoalett. Dette vil bli montert helt uten septiktank og kun gå rett i sjøen. Er vi fra land har jeg ikke problemer med å la litt avføring gå i sjøen, ei heller litt urin i havnene. Trenger man å gjøre stort i havn går man på det fremre toalettet som selvsagt vil forbli et Nature's Head komposteringstoalett.

.....damene kan tisse så mye de orker

På denne måten får vi en løsning der vi slipper septiktanker og alt styret med dem, men vi har fortsatt en løsning om bord som gjør at vi kan seile på alle kanaler og sjøer i hele verden. Vi slipper å drite i badevannet og vi har ingen lukt ombord. Den aktre dassen gjør at damene kan tisse så mye de orker etter målgang og til sjøs kan vi spare komposteringskapasitet.

Dassen vi monterer er en av de beste som finnes, men dessverre ikke mye brukt i Norge, da den dels er ukjent og dels priset alt for høyt. Jeg har kranglet med importøren som skal ha nesten tre ganger så mye som butikkene i England. Modellen heter Lavac og lages av Blakes & Taylor.

Dette er, for den litt eldre garde, det kjente vakuumtoalettet, der man kun lukker lokket etter besøket og pumper. Ingen hendler eller andre ting som skal stå i en eller annen stilling for å tømme og/eller spyle. Ved å lukke lokket, som har en gummipakning mellom seg og toalettringen (som igjen har en gummipakning mellom seg og toalettskålen) blir systemet tett. Når man pumper ut innholdet vil det oppstå et vakuum som gjør at det suges inn vann til skylling. Veldig få deler som kan trøble! Og pumpa er en vanlig lensepumpe, så skulle det skje at den går i stykker kan nesten alle manuelle pumper erstatte denne.

.....det beste fra to verdener!

Med andre ord to skritt frem og ett tilbake, eller som vi også kan si; det beste fra to verdener!

/2015/01/14/to-skritt-frem-og-et-tilbake/

false

Tintomara

2015-01-14T10:47:23.000+01:00

2015-11-26T09:36:18.000+01:00

2015-01-13T18:59:25.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a7

Ingen vei tilbake

ingen-vei-tilbake

Nå er det ingen vei tilbake. Etter en sesong med testing av de nye dassene har vi konkluderte med at vi har “funnet” vår dassløsning. Derfor er nå Jabsco Twist’nLock toalettene gitt bort. Det samme gjelder den ene septiktanken og en haug med rørdeler. Og for å virkelig ta

Nå er det ingen vei tilbake. Etter en sesong med testing av de nye dassene har vi konkluderte med at vi har “funnet” vår dassløsning. Derfor er nå Jabsco Twist’nLock toalettene gitt bort. Det samme gjelder den ene septiktanken og en haug med rørdeler. Og for å virkelig ta skrittet fult ut har jeg nå fjernet skroggjennomføringen og plugget hullene. Eneste problemet er at det har vært så j… kaldt på båtpussen at epoxyen nesten ikke har herdet og lamineringen og sparklingen derfor tar “litt” lengre tid enn beregnet.

/2015/01/08/ingen-vei-tilbake/

false

Tintomara

2015-01-08T22:31:27.000+01:00

2015-11-25T23:06:55.000+01:00

2015-01-08T22:30:38.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a6

Drømmedass?

drommedass

Da har tiden kommet til å konkludere i vårt lille dasseventyr. Mange har spurt om jeg ikke kommer med en konklusjon snart og her er den. Enklest kan det oppsummeres ved en samtale fruen og jeg hadde i morges. Jeg: Vi har vel egentlig vært veldig fornøyde med dassene, eller

Da har tiden kommet til å konkludere i vårt lille dasseventyr. Mange har spurt om jeg ikke kommer med en konklusjon snart og her er den. Enklest kan det oppsummeres ved en samtale fruen og jeg hadde i morges.

Jeg: Vi har vel egentlig vært veldig fornøyde med dassene, eller hva?
Fruen: Ja.
Jeg: Vi går vel ikke tilbake til de gamle med septiktank?
Fruen: Nei, er du gal?
Jeg: Så vi er fornøyde?
Fruen: Det er vi!

Selvsagt kan det argumenteres med at hun ikke gidder la meg bruke tid på å montere alt det gamle rælet igjen, da vi har mange andre ting å bruke tiden på. Men faktisk har både hun, barna og gjester vært fornøyde.

Hva med lukt?

Min ene bror, som er medeier av båten, har en svært følsom nese. Selv har jeg også god luktesans, men ikke i nærheten av ham. Vi har begge to konkludert med at det ikke lukter i det hele tatt! Stikker du hue “ned” i dassen, lukter det selvsagt litt heftig hvis det ligger en fersk dritt på toppen. Men så fort man har blandet (som gjøres med en spak på utsiden) innholdet lukter det mer som jord. Nå har toalettene stått uten tilsyn siden sommerferien. I dassene har det ligget litt mer enn 4 uker med septikk. Fortsatt ingen lukt i det hel tatt, heller ikke når solen steker på båten og varmen stiger. Så vi kan trygt si at vi har oppnådd det vi ønsket med å få en løsning som ikke skapte lukt.

Hva med kapasitet?

En av referansene til Natures Head har sagt at man ikke må gi damene for mye øl da de fyller urintanken på en kveld. Dette stemmer ikke helt, men det er et faktum at det er urintanken som blir full, ikke kompostdelen. I den grad man kan si at det er noen lukt så er det når man tømmer urintanken. Urin kan lukte litt, men det er først når man heller det ut, ikke når tanken er montert på dassen. Dog må urintanken tømmes med noen dagers mellomrom ved vanlig bruk. Jeg har vurdert å monter slange fra dassen til vanninntaket for den gamle dassen. Da renner urinen rett ut og man slipper hele problemet. Men da tilfredsstiller man ikke lenger de nye reglene som kommer i Sverige.
Kapasiteten på komposteringsdelen (der dritten går) har vært svært god, og vi har faktisk ikke behøvd å tømme i løpet av sommeren, men det er gjort nå.

Tømming, noe dritt?

Å tømme pisset er veldig enkelt, man vipper opp overdelen av dassen, skrur et lokk på urindunken og bærer den dit man vil tømme den. Har både helt i sjøen, toalett og urinal. Noen folk lurer på hva f… man har i dunken.
Å tømme komposteringsdelen er også veldig lett, og noe man som sagt ikke gjør særlig ofte. Det er snakk om å løfte av overdelen av dassen, løsne 2 skurer og løfte ut foten/beholderen. Denne kan man så tømme i en vanlig søppelsekk, en kompostbinge e.l. Så er det bare å skylde beholderen, helle i nytt fuktig komposteringsstrø og sette foten/beholderen på plass, før man fester de to skruene og monterer toppen.
Alt i alt ikke vanskelig, tidkrevende eller særlig ekkelt.

Konklusjon

Konklusjonen blir: Løp og Kjøp!

/2015/01/08/drommedass/

false

Tintomara

2015-01-08T22:25:21.000+01:00

2015-11-25T21:27:54.000+01:00

2015-01-08T22:24:43.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a5

Lønner det seg?

lonner-det-seg

Har sett litt på hva man må betale for et oppsett som jeg hadde ombord, dobbelt opp av toaletter, septiktanker, skroggjennomføringer, slanger, ventiler m.m. For sammenligningen har jeg sett på den billigste installasjonen, som er mitt aktre toalett. Grovt sett kan man si at en komposteringsdass koster langt mindre

Har sett litt på hva man må betale for et oppsett som jeg hadde ombord, dobbelt opp av toaletter, septiktanker, skroggjennomføringer, slanger, ventiler m.m. For sammenligningen har jeg sett på den billigste installasjonen, som er mitt aktre toalett. Grovt sett kan man si at en komposteringsdass koster langt mindre enn en full installasjon med septiktank og ulike tømmemuligheter. Følg min utregning under.

Grovt sett kan man si at en komposteringsdass koster langt mindre enn....

Har hentet priser fra Maritm som er rimelig greie. Selv bruker jeg mest Swang (dessverre er de konk nå), en god del Maritm og noe Seatronic. Jeg har mikset en del deler, ofte fordi det har vært tomt i en butikk og så måtte jeg dra til neste og ta det de hadde. F.eks. gjelder dette Y-ventilene (3-veis ventiler), som man bruker til å velge om kloakken skal gå rett i sjøen eller til septikken, der er prisforskjellen  stor. Kjøper man Forespar Marelon koster den 419.-, men går man for Jabsco sin Y-ventil koster den 688.- hos LaSa. Mener jeg betalte enda mer for denne…. Uansett er prisforskjellen på mer enn 250.- og når man trenger 2 per toalett og som i mitt tilfelle har 2 av dem blir det ytterligere en 1000-lapp som går med i dragsuget.

Når jeg summerer opp forsøker jeg å bruke de rimeligste prisene slik at det blir “riktigst mulig”

Når jeg summerer opp forsøker jeg å bruke de rimeligste prisene slik at det blir “riktigst mulig”. Men jeg har ikke brukt tid på å lete etter tilbud for denne grove sammenligningen. Sammenligner 1 toalett med min billigste septiktank mot en Nature’s Head.

Skjønte plutselig hvorfor jeg tømte både Maritim og Swang for slike

Man skal dog ha i bakhodet at jeg ikke gjør noe halvveis og har derfor brukt doble slangeklemmer overalt! Dette har ført til at jeg ikke brukte mindre enn 72 stk 32-50mm og 44 stk 16-25mm klemmer. Ble lett sjokkert over antallet og skjønte plutselig hvorfor jeg tømte både Maritim og Swang for slike. En del ville kanskje brukt en enkel klemme på en del steder, men det har ikke jeg gjort og i sammenligningen har jeg et oppsett med to klemmer på dassen og systemet ellers.

Gobius sin geniale tankmåler

Det er også slik at jeg har måttet bruke noen 90˙ knær her og der for å få slangene på plass bak skap og skott. Dette drar opp prisen noe og ikke minst fører hvert kne til 4 slangeklemmer. I sammenligningen er det med 2 stk 38mm knær og ett 19mm kne. I tillegg har jeg lagt inn Gobius sin geniale tankmåler. Den er helt suveren. Men den koster en del og man kan (kanskje) klare seg uten.

Plast stinker etter en stund

Når det gjelder septiktanken kan denne kjøpes i plast, og da koster den rundt 1000-lappen for 60 liter, men plast vil stinker etter en stund. Her er det KUN syrefast som gjelder (men det koster 5 ganger så mye)!

• Talett Jabsco Twist n’ lock, normal skål; 1790.-
• Slangeklemmer 22 stk 16-25mm à 20kr; 440.-
• Slangeklemmer 36 stk 32-50mm à 23kr; 828.-
• 90˙ kne 19mm; 70.-
• 2 stk 90˙ kne 38mm à 95.-; 190.-
• Karbonfilter til luftinga fra tanken (fjerner lukt); 395.-
• 6m 38mm septikslange 175.-/m; 1050.-
• 4m 19mm slange til innvannet 26.-/m;104.-
• Antihevertventil 38mm; 175.-
• Antihevertventil 19mm; 149.-
• Skroggjennomføring + kuleventil + slangestuss 38mm (alt i Marelon og nylon); 900.-
• Skroggjennomføring + kuleventil + slangestuss 19mm (alt i Marelon og nylon); 675.-
• Dekksgjennomføring for tømming av septik til land; 250.-
• Septiktank, tilpasset i syrefast, 60liter; 5000.-
• Gobius4 tankmpler; 2600.-

Totalt blir dette ca. 14.500.-NOK inkl. MVA. Men husk at dette er uten arbeidskost. Kan da opplyse om at min dass foran trengte en litt større og mer “tilpasset” tank, noe som økte prisen med ytterligere 2.500.-.

Hvis man skal ha noen til å gjøre en skikkelig installasjon for seg vil det minst ta en lang arbeidsdag, mest sannsynlig 2-3 dager. Det koster mye, så dette er en typisk "gjør det sjæl jobb".

Velger man å gå for løsningen uten tankmåler kommer man ned på ca. 12.000.-, og hopper man over syrefast tank ender man på 8.000.-.

Husk at gamle ting i messing ofte er svært redusert i styrke

Det er selvsagt en del som har en do fra før og skroggjennomføringer de kan bruke (men husk at gamle ting i messing ofte er svært redusert i styrke), og da blir det jo enda noen tusen billigere. Men som dere ser er dette ikke en billig installasjon.

Nature’s Head vil koste ca. 6.000.-NOK inkl. MVA og frakt. Installasjonen er svært enkel og man trenger ikke mange ekstra deler. I verste fall litt ledning og lengre slange + en gjennomføring for lufting. Si at det kan komme på 500.-. Det betyr at komposttoalettet koster halvparten av en bra installasjon etter vanlige prinsipper. Det er noe å tenke på for dem av dere som ser at de må gjøre noe når det kommer flere påbud om tanker og tømming over dekk.

/2015/01/08/lonner-det-seg/

false

Tintomara

2015-01-08T22:05:40.000+01:00

2015-11-28T17:41:23.000+01:00

2015-01-08T21:56:17.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a4

Ut med dritten!

untitledut-med-dritten

Med to store esker kjørte jeg fra Posten ned til havna der jeg pakket opp og kunne beskue de to nye dassene. Det var underlig å se dem på annet enn bilde og film. De så jo ut som de skulle men det er jo noe eget å kunne ta

Med to store esker kjørte jeg fra Posten ned til havna der jeg pakket opp og kunne beskue de to nye dassene. Det var underlig å se dem på annet enn bilde og film. De så jo ut som de skulle men det er jo noe eget å kunne ta på og labbe rundt for å få fullt overblikk. Jeg viste de skulle være høyere enn en vanlig båtdass, men må jo innrømme at den ekstra høyden kan bli en utfordring. Ikke det at man mangler plass, men at barna vil trenge noe å ha beina på når de er på toalettet tror jeg ikke jeg kommer utenom.

Høyere enn vanlige båtdasser!

Etter å ha konstatert at begge toalettene var hele turte jeg å starte på møkkajobben med å få ut de to gamle doene, rør, luftinger, tankmålere og ikke minst septiktankene. Att det blir søl er ikke til å unngå, og når man i tillegg sitter mye av tiden å skruer i tomrom der man kun må føle seg frem er det ikke til å unngå at det blir en del småsår o.l. Som kjent er tarmbakterier og sår en artig kombinasjon, men husker man å vaske seg ofte nok i Antibac (svir litt) så ser det ut til å gå greit.

Hadde noen av mine nordnorske venner hørt meg ville de vært stolte over glosene som tøt ut av dekkslukene over dassene

Jeg fikk sveiset sepiktankene hos ILAS (Industri Lambertseter) etter mål. Fordelen med tilpassede tanker er at de utnytter plassen godt, ulempen er at det er nærmest umulig å få dem ut igjen. Må innrømme at jeg er litt støl etter jobben med å lirke dem ut. Hadde noen av mine nordnorske venner hørt meg ville de vært stolte over glosene som tøt ut av dekkslukene over dassene.
Legg merke til størrelsesvorskjellen på ny og gammel do (men perspektivet lurer enn på bildet, det er ikke sååå stor forskjell). Se også alle rør og tanken som kommer i tillegg. Alt i alt mye vekt, mye penger og ikke minst mye monteringsjobb. Spesiallagd tank koster alene mer enn de to Nature’s Head’ene gjorde. Jeg skal komme tilbake til en prissammenligning når jeg her fått ut alle delene.

Den store redselen når man skal koble fra rørene rundt septiktanker er at man får en real ladning med gammel middag i fanget

Den store redselen når man skal koble fra rørene rundt septiktanker er at man får en real ladning med gammel middag i fanget. Selvsagt hadde jeg sørget for å tømme dem godt, men jeg hadde ikke tatt jobben med å rense dem i båten, så litt spenning var det jo når jeg jobbet meg gjennom rørsystemet og kom nærmere og nærmere tankene.

Den letteste jobben er å koble fra de gamle doene, det tar ikke lang tid, men søl blir det. Det står vann i pumpene og i mange av rørene, så man må belage seg på å få noen desiliter på gulvet. Etter dassene startet jobben med rørene som går gjennom ymse hull og til ulike Y-ventiler og andre koblinger. De fleste var lette å ta bort, men noen krevde skikkelig innsats.

Jeg glemte dermed at det kunne stå gammal “mat” i noen av de siste slangene

Den aktre tanken kunne fjernes med noen av rørene og Y-ventiler fortsatt tilkoblet, noe som fungerte som propper og dermed slapp jeg ubehageligheter. Dessverre gjorde denne suksessen meg litt overivrig og jeg glemte dermed at det kunne stå gammal “mat” i noen av de siste slangene, hvilket det selvsagt gjorde. Det førte til at jeg fikk et par liter med brun gugge flytende rundt i bunnen av båten. Heldigvis er de ulike hulrommene i bunnen av Tintomara helt adskilt så det ble en ekkel, men heldigvis liten, vaskejobb.

Septiktanken på det fremre badet kunne jeg ikke fjerne uten å ta av alt av rør, noe som ble gjort med stor skepsis. Jeg var overbevist om at dritten kom til å renne inn i en av klesskapene, men så skjedde ikke. Utrolig nok var tanken så og si helt tom, kun noen få dråper kom ut! En del av rørene på dette badet satt helt fast, så de måtte jeg dele opp. Hvordan jeg har fått dem inn skjønner jeg ikke?!

Aktre dass med tilbehør ble tatt på torsdag, fremre dass med tanker og annen stæsj røk ut på fredag.
Lørdagen har gått med til å vaske over badene og bunnen av båten der gjennomføringene sitter. Skroggjennomføringene har også blitt plugget, så får jeg fjerne dem permanent hvis det blir til at vi går for mull-doene permanent. Mange lurer på hvorfor jeg tar bort septiktanker, rør og alt annet, hvis jeg kanskje må sette de gamle doene inn igjen. Svaret er enkelt, jeg vil være helt sikker på at et eventuelt luktproblem ikke skyldes gamle tanker og rør. Jeg måtte ha ut alt “gammelt” ræl slik at jeg faktisk får vite om de nye dassene er luktfrie. Men utstyret vil bli rengjort og lagret en sesong eller to. Skulle vi lande på at dette er bra, vil vi selvsagt selge det gamle utstyret.

Men til uka vil de være på plass og i bruk, så da skal dere få den første stemningsrapporten fra “de lukkede rom”

Nå venter jeg et par dager med selve monteringen av toalettene, slik at jeg kan gå rundt å sniffe litt og på den måten forsikre meg om at det lukter fresht på toalettene ombord. Man har jo alltid andre prosjekter å ta tak i…… Men til uka vil de være på plass og i bruk, så da skal dere få den første stemningsrapporten fra “de lukkede rom”.

/2015/01/08/untitledut-med-dritten/

false

Tintomara

2015-01-08T21:47:03.000+01:00

2015-11-25T21:38:12.000+01:00

2015-01-08T21:37:47.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a3

Mulltoa i båt; Here I come!

mulltoa-i-bat-here-i-come

Jeg har jobbet mye med en god dassløsning i båten. Med det mener jeg en løsning som gjør at man kan bli kvitt dritten på en enkel måte. Det være seg direkte i sjøen, som lagret i tank og ikke minst lett kunne tømme tanken i egnet farvann eller over

Jeg har jobbet mye med en god dassløsning i båten. Med det mener jeg en løsning som gjør at man kan bli kvitt dritten på en enkel måte. Det være seg direkte i sjøen, som lagret i tank og ikke minst lett kunne tømme tanken i egnet farvann eller over dekk til landstasjon. For å oppnå alt dette får man et ganske komplekst system med mye slanger og hendler som skal håndteres. Men det aller største problemet er at man aldri helt blir kvitt lukta. Det er alltid litt lukt nære innpå dassene, slangene og tanken. I en del båter er lukta så svak at det ikke er noe problem, i andre båter er det verre enn en utedass.

Rett og slett en skikkelig møkkaløsning. Anbefales ikke!

Tintomara har to dasser og hun ble levert med to septiker som lå i bunne av båten. Disse ble tømt ved at man hadde en macerator-pumpe montert til hver av dem. Denne har til oppgave å suge dritten ut av tanken og så kverne den opp slik at det ikke blir noe problem med papir osv. Det største problemet er at det ofte går tett i åpningen som pumpa er koblet til, noe som selvsagt fører til at det som skal kværnes ikke kommer frem til pumpa og man er like langt. Rett og slett en skikkelig møkkaløsning. Anbefales ikke!

Resultatet av septikproblemene ble at vi fikk skreddersydd to septiktanker som ble montert godt over vannlinjen med ventil i bunnen slik at tømming skjer ved fall. Fordelen med denne løsningen er at man kan åpne bunnventilen på tanken og så seile avgårde og skulle det være litt tett vil båtens bevegelser få innholdet til å skvulpe rundt i tanken og plutselig sier det “slurp” og proppen med dritten raser ut. Har aldri gått tett på noen av de båtene jeg har seilt. Når disse tankene ble laget lagde vi samtidig hull i dekket slik at man kan tømme dem via sugepumpe fra land, brygge eller bøye. Skal fungere bra, men har ikke brukt det noen gang.

Så hva er problemet når man har gode tanker? Syv ting! Minst!!

Så hva er problemet når man har gode tanker? Syv ting! Minst!!

1. Man har alltid en del lukt. Både fra slanger, tank og/eller dass.

2. Man har minst to skroggjennomføringer, en som tar inn skyllevann til dassen og en der man pumper ut/tømmer tanken. En del har egen gjennomføring for å tømme tanken, noe som gjør det lettere å sette opp systemet, men som kjent er det bedre med færre hull i skroget!

3. Man har mange ting som kan feile, pumpa på dassen er en av dem, tette slanger, tett lufting og tett tank er andre problemer.

4. Lite morsomt å rengjøre med masse slanger rundt dassen. Vi har “stå-forbud” på dassen for herren (selvsagt for damene også), men det er alltid noen som ikke følger dette og pisser rundt skåla. Dette fører til at man må vaske som en helt rundt alle slanger, pumpa, skåla og hullene i skottene.

5. Gjester sliter av en eller annen grunn ofte med å bruke disse dassene???!

6. Flere land har gjort eller kommer til å gjøre det ulovlig å tømme dassene i vannet. I Sverige blir det ulovlig fra 1. april 2015. Så man må til tømmestasjoner.

7. Det er hyggelig å ikke tømme dritt i vannet.

Hva kan man så gjøre for å slippe problemene? En kompis av meg har innført dassforbud på sin HR fra 80-tallet. Der får man knipe igjen til man er i land. Litt upraktisk men få problemer med annet enn humøret.

Strenge rutiner og kursing av brukerne i dassbruk vil også føre til færre problemer

Strenge rutiner og kursing av brukerne i dassbruk vil også føre til færre problemer. Men det er fortsatt ikke garantert at man slipper helt unna. Hvis man kun ser på at det blir ulovlig å tømme ut septiken i sjøen så er det mulig å desinfisere møkka slik at den er “ufarlig” før man tømmer den ut, men det fører ikke til et enklere system, snarere tvert i mot. Og de er dyre, krever strøm og tar en del plass. Raritan er en av flere som tilbyr slike løsninger.

Og da snakker vi IKKE om Porta Potty e.l.

Vår løsning blir å gå for en annen type dass, og da snakker vi IKKE om Porta Potty e.l., men en løsning som er til forveksling lik Mull Toa. De kan selvsagt ikke være like store som hyttemodellene men grunnprinsippet er det samme. Man skal separerer vått og tørt. Det våte går i egen tank som kan helles ut, det tørre komposteres og kan “rebrukes”.

I USA er denne typen dasser populære, særlig på de store sjøene der all tømming er strengt forbudt. I Finland har man også begynt å se på disse. Så da er vel tiden kommet til oss i Norge, og vi blir frivillige prøvekaniner….. I hovedsak er det to merker som konkurrerer om dette markedet, Nature’s Head og Air Head. Litt avhengig av hvilket forum man leser kommer man til ulik konklusjon om hvilket som er best. Vi har valgt Nature’s Head og dassene har kommet til landet, men de skal fortolles først.

Følg med så får dere se hvordan installasjonen går og hva vi synes som brukere. Og vi har ikke noe valg da BEGGE dassene byttes til slike komposteringstoaletter.

/2015/01/08/mulltoa-i-bat-here-i-come/

false

Tintomara

2015-01-08T21:06:30.000+01:00

2015-11-25T21:45:29.000+01:00

2015-01-08T21:05:49.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a2

Septikkproblemer og løsning på disse

septikkproblemer-og-losning-pa-disse

Et problem som plaget oss hele den første sesongen var septiktanker som gikk tett. Dette til tross for at vi kun brukte toalettpapir ment for septiktanker. Vi testet selvsagt også å kaste papiret direkte i søpla for se om det hjalp, men uansett hva vi gjorde var det ikke mulig

Et problem som plaget oss hele den første sesongen var septiktanker som gikk tett. Dette til tross for at vi kun brukte toalettpapir ment for septiktanker. Vi testet selvsagt også å kaste papiret direkte i søpla for se om det hjalp, men uansett hva vi gjorde var det ikke mulig å tømme tankene hvis de ble fulle. Det rare var at det gikk helt greit å tømme tankene hvis de kun var halvfulle.

Jeg ble selvsagt lei av å sitte med armen i andres dritt

Til tross for mange gode råd, innspill og timer med grubling fant vi ikke svar på gråten. Etter hvert ble jeg selvsagt lei av å sitte med armen i andres dritt, på leting etter det som måtte blokkere for tømmingen, uten noen gang å finne noe som helst.

Mange hadde sagt at det måtte være vakuum som ødela for oss. Etter at vi for n'te gang hadde slått fast at alle rør til og fra tanken ikke var blokkert, macuratorpumpen fungerte som den skulle, alle skroggjennomføringer sto åpne og luftingen ikke var blokkert mente vi at det ikke kunne være tilfelle. Vi hadde også forsøkt å la manhullet stå åpent ved tømming, men da heller ikke det hjalp avskrev vi vakuum som årsak til tankproblemene.

Desperate på jakt etter svaret forsøkte vi å sette trykk på tanken ved å koble en høytrykkpumpe til lufteslangen. Det førte til at tanken "poppet" på grunn av trykket og plutselig klarte macuratorpumpa å tømme tanken. Det var ikke nødvendig å beholde trykket på tanken. Vi trengte kun trykket for å starte tømmingen. Og dette var kun nødvendig hvis vi ikke tømte tankene før de var fulle.

Tror mange ville ha problem med å tro vår “utrolige vakuumhistorie"

Ingen har kunnet forklare oss hvordan dette problemet kunne oppstå, men verftet trodde oss og betalte for at vi fikk sveiset nye tanker her i Norge, etter mine tegninger. Ros til dem for den servicen. Tror mange ville ha problem med å tro vår “utrolige vakuumhistorie".

De originale tankene var montert lavt og måtte tømmes med pumpe. De nye tankene var like store som de gamle, men ble flyttet opp over vannlinjen, slik at de kan tømmes med helt enkel gravitasjon. Flere råder oss til å koble macuratorpumpe på tømmeslangen uansett. Jeg ønsket en enkel løsning og valgt bort pumpene. Mange jeg har snakket med sier at de ikke har pumpe og det fungerer bra. Hvis det ikke renner ut med en gang er det bare å seile rundt den skroggjennomføringen som brukes til tømming åpen. Så vil bevegelsene i båten hjelpe til. Vi har aldri behøvd å gjøre det da tømmingen har gått som en drøm, hver gang.

Tanken ble bygget inn da det ikke er så veldig koselig å ha en septiktank på nattbordet

Begge tankene fikk tømming over dekk, noe de gamle ikke hadde. Den aktre tanken fikk plass i et lite rom bak dassen, men der var det trangt som f…. Tanken i forpiggen ble flyttet opp i et hjørne som ikke hadde noen funksjon. Tanken ble bygget inn da det ikke er så veldig koselig å ha en septiktank på nattbordet.

/2014/12/20/septikkproblemer-og-losning-pa-disse/

false

Tintomara

2014-12-20T21:16:59.000+01:00

2014-12-20T21:27:42.000+01:00

2014-12-19T23:27:40.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a1

Glade gutter på tre skrog

glade-gutter-a-tre-skrog

September 2014 var vi så heldige å få leid TriMe2, en av Quorning Boats Dragonfly 28 utleie-trimaraner. Vi hadde båten en uke og seilte rundt øya Fyn. Etter en hyggelig omvisning på verftet startet vi turen med et lite kurs i hvordan manøvrere båten i havn, bruk av påhengsmotoren, felle

September 2014 var vi så heldige å få leid TriMe2, en av Quorning Boats Dragonfly 28 utleie-trimaraner. Vi hadde båten en uke og seilte rundt øya Fyn.

Etter en hyggelig omvisning på verftet startet vi turen med et lite kurs i hvordan manøvrere båten i havn, bruk av påhengsmotoren, felle sideskrogene inn og ut, sette og berge seil, seile med genaker, hvordan bysse og resten av innredningen fungerte og sist men ikke minst noen manøvre for å plukke opp folk som eventuelt faller over bord.

Flagget-HD (720p) from Markus Gamenius on Vimeo.

Skærbæk - Aaresund - Sønderborg

Turen gikk fra verftet i Skærbæk (rett sør for Fredericia), sørover i Lillebælt, til Aaresund. Derfra seilte vi til Sønderborg og en hyggelig aften på byen.

Sønderborg - Ærø

Etter Sønderborg hadde vi en ganske lang dag som endte i Marstal på Ærø, som ligger rett sør for Fyn. På denne seilasen hadde vi alt fra motorgange i lite vind til hastigheter på 12 knop. Dagen var flott!

Kvelden på Ærø ble det sosiale høydepunktet på turen

Kvelden på Ærø ble det sosiale høydepunktet på turen. Vi rakk å hive oss inn på Restaurant Fru Berg, eid og drevet av den svært myndige Desiree Berg. Når vi kom og spurte om vi rakk servering ble gutta nesten kjeppjaget fra lokalene, med beskjed om at hun nå i hvertfall hadde åpent NÅ, mao. ikke om en stund. Da vi kort tid etter returnerte i litt penere kledsel (ikke barbeinte i seildresser) og med stor matlyst, ble damen vennligheten selv. Mor og datter var fabelaktige, lagde god mat, ga flott service og møtte oss med masse humor. Vi kan vel slå fast at vi nordmenn fikk bedre service og større smil enn tyskerne som satt der når vi kom. Stedet anbefales på det varmeste.

Dragonfly 28, guttetur sept. 2014, film 1 from Markus Gamenius on Vimeo.

Ærø - Rudkøbing - Nyborg

Etter Ærø gikk turen over store områder med svært grunt vann og vi slapp av en av gutta i Rudkøbing på øya Langeland. Han måtte hjem til sinn quinde og førstefødte. Vi tre vikinger som var igjen fortsatte seilasen til Nyborg. Det var en flott seiltur i ganske dårlig vær.

Nyborg har en bra gjestehavn og mange hyggelig gater. I en liten lokal delikatessebutikk oppdaget vi en av de beste ostene vi har smakt; Vesterhavsost. Den er fabelaktig god!

Nyborg - Juelsminde

Videre seilte vi turens lengste strekk, Nyborg til Juelsminde. Ut fra Nyborg fikk vi krysse mot 10-12 sekundmeter og skikkelig sjø. Påhengeren hjalp ikke mye, da den blir løftet ut av vannet når båten stupte ned i en bølgedal. Vi ga opp motorseilingen og krysset i stede.

Det så ut som om Omega'en hadde glemt å trekke opp ankeret

Vi seilte mot en Omega 36 ut fra havnen og opp mot det stedet vi kunne gå under Storebælt boren. Vi seilte sikkert 3 ganger raskere enn dem, men de holdt langt bedre høyde. Vi kom frem til brua omtrent samtidig, men etter brua kunne vi falle av litt og det så ut som om Omega'en hadde glemt å trekke opp ankeret. Vi dundret avgårde i 10-12 knop og de holdt 6. Vinden løyet litt, men ikke mer enn at vi hadde fin seilvind hele veien inn, dessverre med plattlens på slutten. Vi forsøkt oss på å gippe oss nedover, for å få litt bedre fart på sløren, men om vi vant noe på det vet vi ikke.

Juelsminde - Skærbæk

Etter Juelsminde seilte vi tilbake til Skærbæk og verftet. Turen inn i Lillebælt var hysterisk festlig. Vi hadde kraftig vind og pga. strøm og sjø ble det skikkelig bølger når vi kom inn mot de smalere delene. Vi fikk erfare hvordan det var å seile fortere enn bølgene og vi fikk båten opp i 16 knop.

Gliser bare jeg tenker på det!

Må si at det var en av de beste seildagene jeg har hatt noen gang, der jeg satt med verkende armer av å seile så aktivt slalåm gjennom sjøen. Gliser bare jeg tenker på det!

Sist men ikke minst....

Til sist fikk vi noen timer med sjefen sjøl, Jens Quorning og den nye Dragonfly 32. Dette er en båt som er langt mer "skute" enn 28-foteren. Det er rett og slett en flott og romslig turbåt for en familie. Ville kanskje ikke seilt jorda rundt i den, men til vanlig seilas i hjemlige farvann virker den helt super. Grunnen til at jeg ikke anser den som en fullverdig langturbåt er størrelsen. Den er solid nok, men litt liten.

Dragonfly 28, guttetur sept. 2014, film 2 from Markus Gamenius on Vimeo.

Å seile sammen med Jens var svært lærerikt. Vi jaktet vind og vinkler og kom opp i nesten 20 knop! Også dette var fantastisk artig. Vi seilte 17-19 knop det meste av tiden og det var fantastisk stabilt, tørt og trygt. Det ble ga mersmak!

Vi kan absolutt anbefale en tur!

Vi kan absolutt anbefale en tur med en av båtene til Quorning-værfet. Grei pris, flott service og artige båter. Mange gode turalternativer rundt Fyn er jo også en fordel. Vil man leie er det bare å hive seg rundt. De blir raskt fullbooket. Vi bestilte rundt juletider i fjor og da var det kun i starten og slutten av sesongen det fantes ledige perioder.

/2014/12/10/glade-gutter-a-tre-skrog/

false

Tintomara

2014-12-10T19:48:27.000+01:00

2017-02-10T18:31:23.000+01:00

2014-12-10T19:34:59.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf4a0

Anbefalt kurs i "langturing"

anbefalt-kurs-i-langturing

Andreas Holo er mer båtgal enn de fleste. I tillegg kan han masse og vet å sette ting i system. Sist men ikke minst kan man notere seg at Andreas er hyggelig og flink til å legge frem materialet på en god måte. > Andreas langturkurs er nyttig for alle

Andreas Holo er mer båtgal enn de fleste. I tillegg kan han masse og vet å sette ting i system. Sist men ikke minst kan man notere seg at Andreas er hyggelig og flink til å legge frem materialet på en god måte.

Andreas langturkurs er nyttig for alle som vil på litt lengre turer enn til Skagen

Hans langturkurs er nyttig for alle. Jeg gikk på kurset hans i 2009 og hadde stor glede av det. Han går gjennom alle viktige områder som en bør vite litt om når man planlegger den store drømmen.

Andreas gjør ting grundig, noen vil nok si for grundig

Andreas gjør ting grundig og jeg gjetter på at noen nok synes han går litt vel grundig til verks. Personlig er jeg veldig enig i måten Andreas gjør ting på. Uansett vil man få gode ideer på kurset og så må egne vurderinger legges til grunn for hvordan ulike utfordringer løses og hvor grundig man vil forberede seg.

I tillegg treffer man jo mange med lignende drømmer og kan dele erfaringer med alle de andre kursdeltagerne.

Kom dere på kurs!

/2014/12/09/anbefalt-kurs-i-langturing/

false

Tintomara

2014-12-09T22:17:33.000+01:00

2014-12-09T22:17:33.000+01:00

2014-12-09T22:16:31.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf49f

Hva faen er propylenglykol?

hva-faen-er-propylenglykol

Så hva er greia med propylenglykol? En watermaker krever en del stell og den er såpass dyr (j.... dyr) at man ikke vil at den skal fryse i stykker. Da bruker man noe som heter nettopp propylenglykol, som antifreeze. Men jeg blir alltid skeptisk til ting som er såkalt “ufarlige”

Så hva er greia med propylenglykol?

En watermaker krever en del stell og den er såpass dyr (j.... dyr) at man ikke vil at den skal fryse i stykker. Da bruker man noe som heter nettopp propylenglykol, som antifreeze. Men jeg blir alltid skeptisk til ting som er såkalt “ufarlige”, uten “smak” eller “duft”. Dog har Wikipedia beroliget meg og jeg skal fylle herligheten med dette når det blir kaldt.

Blir spennende å se om watermakeren har det bra etter vinteren. Krysser også fingrene for at den ikke spytter ut vann som smaker fysj, les: propylenglykol.

/2014/12/09/hva-faen-er-propylenglykol/

false

Tintomara

2014-12-09T22:08:33.000+01:00

2015-11-23T22:17:47.000+01:00

2014-12-09T21:59:38.000+01:00

5b5fcee847bf4c00188bf49e

Watermaker

watermaker

Man har jo selvsagt en watermaker ombord! Hva, ikke.....?!? Vi gikk til anskaffelse av en før vår tur til Scotland, sommeren 2012. Hovedmotivasjonen for kjøpet av en slik dyr greie, når vi ikke skal på jordomseiling i den nærmeste fremtid, er øket frihet og mer behagelig vinterseiling. > Watermakere gir

Man har jo selvsagt en watermaker ombord! Hva, ikke.....?!?

Vi gikk til anskaffelse av en før vår tur til Scotland, sommeren 2012. Hovedmotivasjonen for kjøpet av en slik dyr greie, når vi ikke skal på jordomseiling i den nærmeste fremtid, er øket frihet og mer behagelig vinterseiling.

Watermakere gir stor frihet

Det gir stor frihet å kunne bli liggende noen dager ekstra i en uthavn i stede for å måtte gå til en havn for å fylle vann. På den måten unngår vi fulle havner og fulle folk.

Om vinteren er vann et stort problem. Det er et faktum at vannet er slått av på bryggene sent på sesongen, eller for den del tidelig på året. Stenger man av vannet slipper man at kraner og slanger sprekker i kulda. Så vil man seile i ytterkanten av sesongen er det svært deilig med egenprodusert vann.

Skal man på laaaangtur vil jeg påstå at i dag er en watermaker nesten et must. Da vi seilte over Atlanterene i 2001, og tilbake igjen, hadde vi ingen fungerende watermaker. Det gikk helt fint, men vi tenkte vann hele tiden. Det gikk sport i hva man kunne bruke saltvann til og det var jo ganske artig i starten, men det er deilig å ikke behøve spare fullt så mye. Selvsagt må man planlegge som om watermakeren går i stykker den andre dagen man er ute, og man må derfor uansett ha med ekstra vann og annen drikke.

Watermakere er enten elske eller hatet

Etter hva jeg har kan lese meg frem til på diverse forum er watermakerene enten elsket eller hatet, noe jeg skjønner godt.
Vår aller første watermaker ble kjøpt av en annen seiler i Spania, på vei til Kanariøyene. Det var en godt brukt Katadyn PowerSuvivor 40/12V som jeg slet med å montere. Når jeg endelig hadde fått den på plass ga den oss knapt 4 desiliter i timen, med andre ord kun 1% av hva den, i følge brosjyren, skulle klare. Jeg skjønte selvsagt at denne watermakeren var utslitt og ødelagt, så jeg skal ikke påstå at Katadyn-produktene er dårlige, men jeg kommmer nok ikke til å kjøpe fra dem igjen.

Watermakeren vi kjøpte før vår skotlandstur var en Schenker Smart 100, som skal gi 100 liter i timen ved en vanntemperatur på 20˚C. Utrolig nok lager den mer enn det og smaken er på høyde med det som kan kjøpes på flaske! Tro det den som vil.... Faktisk er det tilfelle for alle nye watermakere jeg har forsøkt. Den som ikke tror meg kan komme innom å prøvesmake.

De ble flaue når jeg påpekte at pakningen fortsatt tøt ut av watermakeren

Dessverre begynte Schenkeren å trøble etter to år. Det første som skjedde var at trykket i pumpa gikk i taket og pakningene ble blåst i fillebiter. Leverandøren tok den inn og leverte den tilbake med beskjed om at den nå var fixet. De ble flaue når jeg påpekte at pakningen fortsatt tøt ut av watermakeren. De hadde med andre ord ikke reparert den. Den ble selvsagt tatt tilbake igjen og returnert tilsynelatende frisk og fin. Men den ble aldri seg selv igjen og jeg ga den opp. Den ble gitt bort til en ung seiler og jeg håper han får liv i den.

Dessaltor bruker litt mer strøm enn de gjerrigste konkurrentene, men er mer robuste

Vi valgte å se etter en enklere og mer robust modell. Vi valgte Dessalator Duo 100, kjøpt fra den skandinaviske leverandøren, Dessalator Scandinavia AS. De har meget god service og kan watermakere.

Det som gjør Dessalator mer robust er at de ikke er av såkalt energy recovery type. De som er det, f.eks. Schenker og Spectra, har en egen del som skal gjenbruke noe av trykket fra vannet som ikke passerer gjennom membranen og på den måten spare en del strøm. Dessalator har som sagt ikke dette og blir derfor mye enklere i oppbyggingen. Med andre ord er det mindre som kan gå i stykker. Leser man dataene på en del watermakere kommer Dessalator midt på treet i strømforbruk. Det gjorde at jeg valgte dem bort i runde en, mot Schenker, som er en av dem som bruker minst strøm. I dag har jeg som sagt valgt en modell som bruker litt mer strøm men er mer robust. Så langt angerer jeg ikke på det valget, og jeg er sikker på at skulle det oppstå problem vil jeg få den beste hjelpen.

/2014/08/25/watermaker/

true

Tintomara

2014-08-26T00:14:23.000+02:00

2014-12-09T22:38:40.000+01:00

2014-08-25T23:14:23.000+02:00