Utrolig nok har vi kommet helt frem til slutten av vår lille seilas. Vi har vært noen uker i Australia og sitter om få dager i flyet på vei hjem til Norge. Da har vi vært borte i litt mindre enn ett år, 357 dager for å være eksakt, noe som er viktig for å ikke få problemer med norske myndigheter.
Nære på
Som noen av dere sikkert har fått med dere valgte vi å hoppe over Fiji og seilte derfor direkte til Vanuatu fra Tonga. Derfra fortsatte vi til Coffs Harbour, som ligger midt mellom Newcastle og Brisbane. I Australia er de veldig strenge på at man melder fra minst 4 dager før man ankommer en innsjekkingshavn og at båt og mannskap kommer til havnen de har meldt på forhånd. Avviker man fra dette kan det vanke store bøter.
Vi vurderte å seile direkt til Newcastle, men det er ofte en slitsom seilas med en del motvind, og da er neste havn nord, Coffs Harbour et enklere valg. Veien over Tasmanian Sea har ofte noen dager med røft vær, noe vi fikk erfare. Det ble ikke veldig ille, men litt opp og ned gikk det jo. Faktisk var det på denne overseilingen vi var nærmest en alvorlig ulykke.
En kveld jeg måtte frem på fordekk for å bytte seil hadde sjøen bygget seg skikkelig opp og plutselig ble vi truffet av hva jeg vil kalle en freak wave. Den var mye større enn de andre bølgene og kom litt mer fra siden. Jeg ble løftet helt av dekket og fløy mot sjøen på le side. Heldigvis var jeg festet med sele til to punkter, men før de strammet seg traff jeg en av rekkestøttene med leggen. Rekkestøtta gikk nesten av og jeg trodde jeg hadde brukket leggen. Jeg fikk sikret kutteren og festet stormfokka til kutterstaget før jeg krabbet tilbake til cockpiten. Heldigvis var leggen hel, men veldig hoven og grusomt vond. Den er fortsatt ikke helt bra etter tre uker, men det meste av hevelsen er borte.
Vi kunne i ettertid se at Tintomara hadde en fart på ikke mindre enn 18,4 knop ned bølgen når nesten-ulykken inntraff. Det er en tangering av vår gamle fartsrekord. Det gikk jo heldigvis bra, men skremt ble både mannskapet og jeg.
Ankomsten "down under"
Det var deilig å se land etter mer enn en uke til sjøs. Vi hadde seilt såpass nære noen av øyene i New Caledonia så det var ikke så lenge siden vi hadde sett land, men det gjorde ikke vondt å se noen lave fjell i solnedgangen.
Vi kom frem til Coffs Harbour på kvelden og la oss første natten for anker i den ytre havnen. Tolleren ville ikke ha oss inn til brygga før neste dag. Dagen etter ordnet tollerne med plass i marinaen og hjalp oss med tauene når vi kom inn. Hyggelige folk!
Vi hadde hørt mangt og meget om vanskelige tollere i Australia og var litt stresset i forhold til alt de kunne finne på å konfiskere for så å destruere det. Vi var også litt nervøse for en del av medisinene vi hadde med. Noen av dem er strengt tatt sterkere enn hva vi lekfolk har lov til å ha med.
Det viste seg straks at vår frykt var overdrevet. Selv om vi fortalt eksakt hva vi hadde med av medikamenter var de ikke en gang interessert i å se på innholdet i våre førstehjelpsvesker. De var heller ikke interessert i kurver med mer som vi hadde kjøpt både her og der. Etter en rask inspeksjon etter insekter og lignende av våre utskårne trefigurer fra ulike øyer ble de godkjent. Det var dem vi var mest nervøse for å miste.
Det eneste som ble beslaglagt var tørre bønner og linser. I tillegg tok de all søppel med seg, og det var jo behagelig for oss. Alt i alt kan vi ikke si annet enn at de to herrene som var ombord oppførte seg både hyggelig og svært korrekt.
Australia Zoo
Vel fremme i Australia var vi ganske sugne på litt landliv. I Coffs Harbour leide vi bil og tok en liten tur til Brisbane og Astralian Zoo, handlet litt varme klær, gikk på kino, spiste god mat og besøkte frisør. Etter det har det gått slag i slag.
Mange av dere kan sikkert huske en "gal krokodillejeger" på TV. Hans navn var Steve Irwin og ble kjent for å fange krokodiller og andre dyr med hendene. Sammen med kona bygde han opp Australia Zoo som ligger litt nord for Brisbane, og vi rakk å se dette "sirkuset" før vi seilte videre sørover. Det er et ganske bra zoo som først og fremst viser frem australsk fauna. Ungene liker stedet og vi hadde det hyggelig vi også. Dessverre er det litt "amerikansk" og det er mye store ord og påtatte smil.
Mye hval
På vei til Australia ble vi advart mot at det kunne være mye hval langs kysten. Det viste seg at den advarselen ikke var overdrevet. Det var knølhvaler over alt.
De var på vei nordover for å føde eller parre seg i varmere farvann, og trekkruta går langs kysten, stort sett på mindre dybder enn 50 meter.
Vi fikk ikke nærkontakt med noen av dem fra Tintomara, men så dem på 100 meters hold, eller mer. Cathrine og Aksel dro ut med noen hvalkikkere og fikk sett litt nærmere på et par hvaler. Vi andre skulle gjerne vært med, men det var utsolgt.