Tintomara

For å spare oss for et par dager bestemte vi oss for å seile ned til Kristiansand og legge båten der før overseilingen til Scotland og Classic Malt Cruise (som jeg kommer til å kalle for CMC). Vi benyttet pinsen (9-13. juni) og seilte ned med gode venner.

Egentlig skulle vi ha startet torsdag 9. juni men man var jo av en eller annen grunn ikke helt klar og til tross for panisk pakking m.m. sprakk timeplanen og vi var ikke under seil før dagen etter. Man er heldig som har så gode venner at de overlevde kaoset og forsinkelsen. Eller rettere sagt jeg er heldig som overlevde de gode vennene og kona.

Forsinkelsen førte til at vi fikk litt dårligere tid enn planlagt på vei sørover. Når vi kombinerte det med litt frisk vind ble det en ganske anstrengende seilas, der en del av mannskapet tidvis hang over ripa. Heldige krabber! Vel fremme i Kristiansand ble det panisk pakking og dobbeltsjekking av fortøyninger. Skuta skulle tross alt ligge alene i et par uker og havnen i Kristiansand er rimelig utsatt hvis det står på fra sør-øst. Hele gjengen tok toget hjem og vi var sånn halvfornøyde med pakkingen. Uansett var det deilig å ha fått båten ned og det kan anbefales å gjøre det slik for å få lengre tid i Scotland.

Da kommer testen av Tintomara på trykk. Axel Niessen-Lie var med i fjor høst og nå vises testen i neste nummer (4), som kommer i april. Det blir spennende, så følg med.

Jeg har vokst opp i Sverige om somrene da mamma er svensk. Jeg tilbragte nesten all tid hver sommer i Grönvik, på innsiden av Orust og rett nord for Stenungsund, og lærte å seile der. Fikk min første optimist-jolle den sommeren jeg fylte 6 eller 7. Hadde en del år der jeg gjorde Grönvik il et utrygt sted, der jeg drev rundt mellom alle båtene, som den gangen lå i bøyer og ikke ved flytebrygger, uten å skjønne filla av vind og seiling. Sommeren jeg fylte 15 fikk jeg seile avgårde med familiens Sweden Yacht 34 (den som først ble kalt Comfort 34) alene med et par venner og en av mine brødre. Etter det har jeg seilt i Sverige, og mest på vestkysten nesten hver sommer.

I dag jobber jeg flere dager i uken i Göteborg og kjenner den byen rimelig godt. Jeg har nå tenkt å skrive litt om hvilke butikker man bør bruke på vestkysten og hvilke man med fordel kan unngå. Oversikten blir selvsagt ikke på noen måte fullstendig og alt jeg skriver er kun mitt personlige syn på saken. Listen vil ikke være sortert på noen  måte, kun etter som jeg kommer på dem. Sjekk under Categoriene “Butikker og verksted”, “Butikker” eller “Verksteder”.

Det er jo ikke artig å lese at det italienske båtmarkedet er ned med nesten 70%, ei heller at det er så mange billige bruktbåter der ute at ingen får solgt og dermed ingen kjøper nytt. Nå har HR igjen måttet kutte. Blir spennende å se hvem det er som lever om 3 år av verftene.

Hva sa jeg!?!

24. oktober skrev jeg innlegget “Kommende velt….?” og jeg fikk rett. Den ene båten jeg hadde lagt ut bilde av veltet. Den andre står, enn så lenge. Utrolig nok har man fortsatt ikke (når jeg var der ved lunch-tider) satt opp flere støtter. Hadde jeg vært forsikringsselskap hadde jeg ikke betalt fullt ut for slike skader når man ikke sikrer skikkelig.

Dette er igjen et argument for at man skal ha båten i sjøen!

Vannkoking er noe man gjør mye på en båt. All varm drikke trenger varmt vann, seiler man langt er et ikke sikkert man har annet enn kalt vann i varmtvannstanken og må varme til oppvask m.m. For å ikke sløse med gass, parafin eller strøm ønsker man selvsagt å få gjort dette så effektivt som mulig. Det betyr at jo raskere man får et gitt volum med vann til å koke jo bedre.

De båtene jeg har seilt har nesten alltid hatt gass, med unntak av “Miss Banos”, vår elskede Gambling, som hadde en fantastisk parafinovn fra Blakes & Taylor. Det er den råeste ovnen jeg noen sinne har hatt, ikke den beste men den råeste. Vil man ha parafinovn i båten skal man være spesielt interessert og kun kjennere skal få lov til å bruke vidunderet. Dette er selvsagt ikke en god løsning når man er flere som skal bruke en båt. Fruen var IKKE like glad i vår Taylor 30L som jeg var.

Med andre ord har vi gasskomfyr ombord, i likhet med nesten alle andre. Og det finnes en selvsagt en haug av tekanner som kan brukes på disse. Men skal man ha det beste er det kun Simplex som gjelder. Disse kannene kan man få i både messing og forkrommet messing, med og uten en varmeveksler i bunnen. Varmeveksleren er en kobberring som er satt på under  kannene, inne denne ringen er det montert en metallspiral. Kobberringen og metallspiralen gjør at mer av varmen fra gassen går inn i kjelen og man reduserer tiden det tar å koke vannet. Dessverre har ikke vi en slik kjele om bord, men en billig kopi. Den gjør jobben, men skulle den dette fra hverandre om noen år er det slett ikke umulig at Simplex får en liten mail fra Norge.

I september 2008 hadde “Yachting Monthly” en utrolig stilig test som gikk under navnet “The Great British tea and toast test”, her stakk Simplex a med seieren, men den var også en del dyrere enn konkurrentene.

Alle som har seilt litt vet at det ikke alltid er like artig å skulle lage mat når det blåser og skvulper som ville helvete. En ting er at mange blir sjøsyke av å jobbe i byssa en annen ting er at man faktisk utsetter seg for en del risiko ved å jobbe med varm drikke og mat når det er vanskelig å holde seg oppreist. Så hva gjør man.

Et par gode tips man kan skrive seg bak øret er:

• Bruk høye jollebukser e.l. som vil holde kokende vann o.l. unna mage og lår.
• Bruk sjøstøvler som vil holde vann varme ting unna føttene
• NB! Pass på at beina på seilbuksene er utenpå støvleskaften, slik at man unngår at varmt vann renner inn i støvlene
• Har du en båt med dårlig sjøbysse er det kun en ting å gjøre: Bytt båt!    

• Uansett hva man bruker av kjøtt blir det mørt!
• Man kan krydre forsiktig da ingen smak forsvinner
• Man bruker mindre gass da man i prinsippet kun koker opp og etter kort tid slår av varmen så gjør trykket og restvarmen resten
• Ingen næringsstoffer forsvinner
• Lokket er låst til kasserollen så man risikerer ikke søl eller å få varm mat på seg (før man tar av lokket)

Jeg vil anbefale alle å skaffe seg en trykkoker. Ikke kjøp noe billig drit, ei heller noe i aluminium. For å få full nytte av en slik koker kan det lønne seg å kjøpe en kokebok som gjør at man lærer litt om denne måten å lage mat på. Når man har gjort noen oppskrifter lærer man grunnprinsippene og kan deretter lett tilpasse andre oppskrifter man liker til å bli laget på denne måten. Vi har to og den vi finner morsomst er Trine Amelie Sjøvold sin “ABC for trykkoker”, som gis ut på Flyt Forlag.

Men det finnes en hemmelighet som er enda bedre enn trykkokere og det er termo-kokere. Her er prinsippet at man har minst en indre kasserolle som man putter alle ingredienser i, koker opp og setter hele kasserollen i en termobeholder. Denne er litt større enn gryten. Greia her er at maten beholder varmen leeeeeenge. Vi bruker en som heter Mr. Ds Thermal Cooker. Den er uten tvil den vi bruker mest, og kun suplerer med trykkokeren når vi skal lage masse mat.

Termo-kokerene gjør alt det en trykkoker gjør, men har i tillegg en del fordeler:

 

• De holder varme langt bedre. Etter 7 timer er maten fortsatt mer en 70˚C varm
• Det er ikke noe trykk i beholderen så ingen mat “eksploderer” hvis man åpner lokket for tidlig
• Man bruker enda mindre gass enn med trykkoker
• Man har flere modeller der man kan ha to kasseroller i samme beholder, slik at man ikke må lage kun “gryteretter”
• Det finnes innsatser til brødbaking o.l.

Den eneste ulempen med termo-kokerne er at man ikke kan koke raskt, som med trykkokeren.

 

Det finnes flere levrandører enn Mr. D, men det er den vi har forsøkt, og vært veldig fornøyd med.

Både trykkokeren og termokokeren gjør at man kan koke maten på morgenen og ha fin, varm og mør middag klar når man er sulten ute på havet. Fantastisk deilig! For oss har det rett og slett gitt en ekstra dimensjon til seilingen.

Jeg er nesten like opphengt i god kaffe som i båt, og heldigvis henger de jo faktisk sammen. Kan rett og slett ikke se for meg en god dag på sjøen uten flere gode kopper med kaffe.

Det er mange år siden jeg forlot kaffetrakteren og fikk et nært forhold til presskannen. Gjør man det rett vil presskannekaffe bli vesentlig bedre enn trakterkaffe. Om man vil lære mer om hvordan en god kopp kaffe lages i en presskanne så kjøper man Tim Wendelboes bok “Lag verdens beste kaffe med Tim Wendelboe, verdens beste barista”. Wendelboe er utvilsomt en racer på kaffe, men jeg synes den kaffen han lager selv er alt for sur. Hans kafe er et ekstremt eksempel på den nye Skandinaviske smaken, mao. surt som faen. Jeg foretrekker lite syre, men mørkt og fyldig. Uansett, han kan lage kaffe og hans “how to” om presskannekaffe er bra.

For de større selskapene har vi en utrolig bra presskanne fra Planetary Design. Vi kjøpte den største og den er helt suveren. Den er stabil, holder svært godt på varmen, lett å rengjøre, uknuselig og ikke minst er den gummiert under slik at den ikke sklir. Anbefales på det varmeste!

Vi er veldig opptatt av at man skal kunne kose seg på vakt, selv når det blåser som f…..  Da er det viktig å kunne få i seg varm drikke, suppe e.l. Vi lette derfor etter gode termoskopper og igjen var det Planetary Design som hadde den beste løsningen. De har noen store kopper som leveres med vanlig drikkelokk i tillet til et drikkelokk med presskannestempel, alla dem Bodum har begynt å lage. Men det som gjør dem så suverene er at de er brede i bunn og gumierte under, slik at de står veldig stabilt. En annen fordel er at de holder varmen leeeeeenge, så vær forsiktige med første slurk! Både koppene og den store presskannen kom vi over for flere år siden i en test i Yachting Monthly.

Til tross for at en god presskanne slår kaffetrakteren, for å ikke snakke om pulverkaffe, ned i sjøstøvlene kommer den ikke opp mot skikkelig espresso, som igjen er grunnlaget for americano, caffe latte, cappuccino osv. Vi har vært vant med de små espressobrygerne fra Italia, som først og fremst Bialetti er kjent for. Problemet med disse er at de rett og slett ikke lager den aller beste kaffen. Den blir en slags americano, ikke mye å juble over. Men vi har selvsagt alltid med et par av disse, en 4- og en 12-kopperskanne, selvsagt i stål, ikke i aluminium.

Da vi ikke er så glade i disse espressokannene startet letingen etter gode alternativer, og for meg er det viktig å unngå alt som krever 230V, da jeg vil være selvforsørget med strøm også i uthavner og på lengre strekk. Det er rett og slett ikke noe særlig å skulle måtte starte et forb…. agregat for å få igang en espressomaskin. Da hadde vi valget mellom noe som blir drevet avv varmen, à la Bialetti, eller noe annet.

Hos Naturkompaniet, i Sverige, kom jeg over en liten røver som heter Handpresso. Det er i realiteten en liten trykkbeholder som man pumper opp med en integrert håndpumpe. På siden av denne håndpumpa er det en beholder som man, etter at å ha pumpet opp rett trykk, fyller med kokende vann. Med trykk og vann på plass legger man en kaffepod oppå vannbeholderen, skrur på et lokk snur herligheten, trykker på knappen og vips man har en herlig kopp med espresso. Det er trykkluften som presser vannet gjennom kaffepod’en og man sitter med en herlig espresso med skikkelig crema. Det blir like bra som en Nespresso, men en skikkelig manuell maskin er bedre, men da er man over på 230V som ikke vi vil ha. I tillegg hadde vi ikke nøyd oss med en Nespresso e.l. og da hadde det tatt plass, blitt veldig komplisert og forferdelig dyrt.

I dag finnes det to versjoner av denne herlige lille kafferøveren, en som heter Handpresso Wild E.S.E. og en som heter Handpresso Wild Domepod. ESE’en bruker små pods som ligner litt på runde te-poser. Disse kan man kjøpe mange steder, og ikke minst fra mange ulike produsenter, slik at man kan få tak i mange ulike smaker og dermed tilfredsstille de aller fleste kaffeelskere. Domepod’en bruker ren kaffe, enten noe man kverner selv, eller som man kjøper i bokser fra dem som har skikkelig utvalg.

Så hva skal man velge? Ulempen med ESE’en er at man produserer en god del søppel, de brukte podsene og de små posene de er pakket i kan ikke hives over bord. Det blir litt som med Nespresso-kapslene og det er jo ikke helt bra. Fordelen er at man kan ha mange ulike smaker og ikke minst holder de seg til de skal brukes. Prisen er også høyere. Når vi kjøper fra Kaffemaskinen i Göteborg koster det mellom 3 og 4,50 SEK per pod. Alt etter type og antall. Det er litt billigere enn Nespresso, men ikke mye.

Domepod’en bruker som sagt ren kaffe, ingen pods eller kapsler. Dette er jo bra for miljøet og ikke minst blir det mindre søppel å ta med seg over f.eks. Atlanteren. Særlig for at jeg ikke ville hatt alt for dårlig samvittighet for å slå litt kaffepulver overbord. Pods er litt verre. Billigere blir det også. Og nesten alle vanlige butikker har jo espressokaffe i en eller annen form, så det er lettere å få tak i. Ulempen er at det er litt mer søl, man kommer neppe til å ha med 10 ulike smaker og en åpnet boks/pakke bør brukes innen ikke alt for lang tid.

Hadde jeg valgt i dag ville jeg gått for Domepod’en. Når vi kjøpte fantes bare ESE’en, så nå får vi bare vente til den kneler, men det ser ikke ut til at den har tenkt å gjøre det med det alle første, noe som er fantastisk da vi har brukt over 1500 pods!

Så vår anbefaling er at man skaffer seg en stor presskanne, fra Planter Design, til båten. I tillegg en stor termokopp per seiler, også disse fra Planter Design. Husk at man kan få disse i ulike farger, noe som gjør at man kan begrense oppvasken litt, da hver seiler får sin egen kopp med egen farge. I tillegg MÅ man ha en Handpresso om bord, vi har to, i ren skrekk for at den første skal gå i stykker.

En annen ting ingen bør glemme er at god kaffe er kun mulig med godt vann. Det betyr tanker i syrefast stål og faktisk en watermaker! Noe å tenke på når man seiler steder der vannet smaker f…..! Men det skal jeg skrive om i en egen artikkel.

Et nettsted som har mye for kaffeelskere på tur er Liquid Planet.

Artig at artikkelen som ble skrevet på seilas.no om RM ble mye lest. Axel Nissen-Lie, som skrev saken, jobber veldig iherdig for å få bra bilder og god film, noe vi og Tintomara nøt godt av.

Til tross for at saken ble publisert så sent som 23. oktober ble den tredje mest leste saken den måneden. Når det er sagt ble den aller populæreste saken publisert kun en dag før, mens nummer to hadde 10 dager på å skaffe et godt forsprang.

Litt ekstra stas er det at Tintomara dukker opp med bilde på side 9 i papirutgaven av Seilas, nr. 9/2011.

Vår kaffemaskin, en Handpresso, dukket opp på sidene 28 og 29, der Seilas foreslår gode julegaver til seilfolket. Stort bilde av en espresso-fødsel. Hånden som står bak skaperverket et min fars. Kult!

Man har jo selvsagt en watermaker ombord……? Hva ikke?!?

Vi gikk til anskaffelse av en watermaker før vår tur til Scotland. Det er en Scenker Smart 100, som skal gi 100 liter i timen ved en vanntemperatur på 20˚C. Utrolig nok lager den mer enn det og smaken er bedre enn alt je har kjøpt på flaske! Tro det den som vil….. De som ikke tror det kan ta kontakt så kan de få komme ombord og teste.

Hovedmotivasjonen for å kjøpe en slik dyr greie, når vi ikke skal på jordomseiling i den nærmeste fremtid, er vinteren. Eller for å være mer eksakt så mener jeg kulda. Det er nemlig et faktum at det er vanskelig å få tak i vann på bryggene sent på sesongen og for den del tidelig på året. Forståelig nok har mange slått av vannet fopr å slippe at ting sprekker i kulda. Men vil man seile i ytterkanten av sesongen er det svært deilig med ubegrensede mengder med vann. Det er jo heller ikke så dumt med masse vann, når man vil unngå fulle havner med fulle nordmenn.

Så hva var greia med propylenglykol? En watermaker krever en del stell og den er såpass dyr (jævlig dyr) at man ikke vil at den skal fryse i stykker. Da bruker man noe som heter nettopp propylenglykol, som antifreeze. Men jeg blir alltid skeptisk til ting som er såkalt “ufarlige”, uten “smak” eller “duft”. Dog har Wikipedia beroliget meg og jeg skal fylle herligheten med dette i morgen.