Hvalsafari - fra Bora Bora til Tonga

Det er kanskje feil å kalle dette hvalsafari, for vi har faktisk bare fått besøk av en hval i løpet av de ti dagene vi seilte fra Bora Bora til Tonga. Men det skal den ha, den gjorde det beste den kunne for å få oppmerksomhet og for å holde på den!

Antarktisk vågehval søker venner

Da Markus sto og tok oppvasken en dag så han et kjempeplask ute, og vi sprang alle ut. Etter 20 minutter og nesten like mange hopp og sprett takket den antarkiske vågehvalen for seg, med andre ord fikk vi god tid til å studere den. Den var tydelig nysgjerrig på oss, for den svømte enda nærmere båten enn den hoppet.

Det vakreste svalestup du kan tenke deg, fra en kropp på 8-10 meter og 6-9 tonn

Det er nesten som den søkte venner! Kanskje ikke så rart, siden det nå er tiden der vågehvalene og de kanskje enda mer kjente knølhvalene er på vei fra vinter i Antarktis der de har vært for å spise seg fete. Trolig var den på vei til Tonga for et vanvittig slektstreff fra juni-juli til oktober-november. Syk etter oppmerksomhet var den i alle fall. Og vi fikk gleden av en eksklusiv privat forestilling på første rad.

Perfekt svalestup

Bare så det er sagt, det er ikke enkelt å vite hvor hvalen kommer opp neste gang. Den tar sats langt nede fra før den flyr rett opp i lufta med hele kroppen ute av vannet - breaching eller bare overkroppen stikkende opp - spy hopping før den velter tilbake og lager et skikkelig plask.

Tenk deg hvor mye kraft det skal til for å komme så langt opp for å titte, og kanskje helt ut av vannet - breaching som er det vanlige hoppet de store hvalene driver med.

Hvalen tittet stadig rundt seg - spy hopping, for å få et overblikk. Men hva titter den etter? Vi tror det var oss!

Tenk deg hvor mye mer 9 tonn spruter når den velter tilbake enn et skarve menneske på under 100 kilo kan lage med et mageplask, eller enda bedre bomba. Nei, faktisk er det mest rygg eller sideplask den driver med.

Hvorfor gjør den dette? For å vise fram den kritthvite buken og undersiden? For å få leke med den kuleste gjengen? For å tøffe seg for gutta eller damene? Leken gir uansett nyttig øvelse til når popluaritetskonkurransen virkelig er igang.

Ja, for i følge Markus er båten vår selvfølgelig også en dame slik alle seilbåter er! Vår røde båt med sort skrog sies å kunne tiltrekke seg flere hvaler og delfiner enn andre mer tradisjonelle hvite seilbåter. Om det stemmer vites ikke, men troen på det skader ingen!

På Tonga-øygruppen finner de seg sine maker og kalver i rolig og beskyttet vann. Det skjønner jeg godt, for ellers er dybden rundt denne øygruppen på mer enn 5.000 meter på lange områder. Ikke bare ligger øygruppa på en rygg ved brådypet, under vann er det også høye søyler som Unicorn seabed som reiser seg nesten til vannoverflaten fra dypet. Kontrasten til nordsjøen er definitivt stor.

Kanskje ikke alltid man tenker på kartplotter som spennende? Men den gir interessant informasjon, ikke bare for seilere

Legg merke til vann- og lufttemperaturen på underkant av 30 grader kl 5 en deilig nattevakt. Det er ikke rart at både antarktisk vågehval og forfrosne vikinger fra det høye nord blir yre av glede over slike forhold! Om dagen viser hydrometeret 55 prosent luftfuktighet og termometeret 38 grader under dekk. Derfor går det mest i badetøy om dagen og t-skjorte og shorts om natten.

Amatørbilder og ikke National Geographic

Som sagt er de vanskelig å vite hvor hvalen dukker opp neste gang, så bær over med oss for våre uskarpe og kornete amatørbilder. Tau og annet ofte i veien og stjeler fokus - bokstavelig talt. Autofokusen lar seg lett lure de få sekundene det hele skjer.

Siden Markus hadde tatt det daglige kamera med all-round linse, sto jeg der med et tungt kamera med superlinse og lente meg til masten i 15 minutter. En god og uventet øvelse i statisk styrke i en ellers lite fysisk krevende hverdag. Akkurat i det øyeblikket skulle jeg gjerne ha vært ombord i Explorer-båten National Geographic Orion som vi besøkte på Rangiroa i Tuamotene og som Aksel beskrev i et tidligere nyhetsbrev. Der hadde jeg sikkert blitt kurset i hvordan fange motivet på best mulig måte og ikke minst hvordan holde kameraet stille. Antakeligvis er det ikke verre enn å bruke ettbeinsstativet vi har under dekk, men ennå ikke har brukt. Hvem har roen til å hente det og troen på at det er tid til å gjøre det, når noe virkelig spennende plutselig skjer?

Vi mistet en dag! Og så kom vi fram

Vi hadde rolige forhold og seilte for det meste de ti dagene fra Bora Bora til Tonga. Vi hadde ro til å gjøre unna en hel del skole ombord og andre mer eller mindre viktige gjøremål.

Dessverre var det flere båter som opplevde både lyn og torden svært tett på og mer vind enn vi liker. Heldigvis kom alle fra det uten alvorlige skader verken på båt eller mannskap, selv om det noen ganger var bare flaks og tilfeldigheter. Det vil helst gå bra.

Underveis krysset vi den internasjonale datolinjen, og har dermed mistet en dag. Det er en underlig følelse å gå rett fra 27 til 29 juni. På en av båtene mistet et av mannskapet bursdagsfeiringen sin, men ble likevel behørig feiret av flåten da vi alle hadde kommet fram til Tonga.

Og så kom vi fram til Tonga, et øyrike med mange underlige steinformasjoner.

bildekarusell: Båter og steinformasjon
  1. Land i sikte! Aksel speider etter land og delfiner som besøkte oss
  2. Det var store dønninger på vei inn. PretAixte ser ut til å være begravd i bølger en tidlig morgen.
  3. Slik ser franske PretAixte egentlig ut, en danskbygget Xc42.
  4. Det er frodig i varmen og fuktigheten. En enslig palme stikker opp.
  5. Underlige steinformasjoner som stuper ned i havet.

Jeg blir aldri lei av soloppganger og solnedganger på sjøen! Fullmånen fulgte oss inn til Tonga, og soloppgangen lurer bak skyene i horisonten