WorldARC har startet

På mange måter har seilasen ned til St. Lucia vært en blanding av transport, repetisjon og ikke minst nye opplevelser.

Transport da særlig skipperns store drøm er Stillehavet og nå er vi endelig på vei dit. Repetisjon da Cathrine og jeg har seilt t/r og i Vestindia før. Men selvsagt er det mest en reise med masse fine opplevelser sammen med ungene og hverandre.

Helle mannskapet samlet rett før vi kaster loss på WorldARC'ens første etappe.

Porselenbryllupsdag på havet

Sist vi seilte til Vestindia var vi ganske nygifte, i dag har vi vært gift i 20 år. Det er nesten så vi må innse at vi har blitt voksne.

Nygifte i liten båt på havet førte til en datter

Det faktum at vi seilte alene sist, og var like gode venner og kjærester etter turen som ved avreise, var på mange måter et bevis for at vi har det veldig bra sammen. At Edele var ert resultat av seilasen var selvsagt en stor bonus.

Kostymeparty rett før avseiligen fra Las Palmas. Jeg spist av en hai, fruen en hummer. Ikke rart vi vant premien for best kledde ektepar.

Det at vi nok en gang har kastet oss rundt for å seile langt viser at vi fortsatt har det bra sammen. Jeg vet i hvert fall at jeg er heldig som har en så vakker og sporty kjæreste, venn og kone, som jeg har muligheten til å gjøre slikt sammen med.

Som julekvelden på kjerringa, hver gang....

Hverken fruen eller jeg er flinke til å huske jubileer, bursdager e.l. For oss er det nesten litt godt gjort at vi kom på at vi har bryllupsdag i dag. Vi får trylle frem litt godt fra båtens alle små og store gjemmesteder.

WorldARC

Det er deilig at vi har kommet i gang med selve seilingen igjen. Etter noen dager med forberedelser er det alltid flott å kaste loss. Det meste er på plass, det viktigste fungerer som det skal og det kribler i kroppen etter å sette seil.

Godt å komme i gang!

Starten gikk i striregn lørdag 6. januar. På grunn av været var det ikke så mange som vinket oss avgårde, men noen var det jo. Dog ikke helt samme stemning som når vi seilte fra Las Palmas.

Ingen grunn til å være sur i regnvær når det er nesten 30˚C

Vi er 37 båter som skal seile sammen mot Santa Marta i Colombia, før San Blas øyene og så Panama. Dessverre ble noen av båtene forsinket og har først startet i går morges. Noen måtte få ferdig reparasjoner før de kunne kaste loss, andre lå og ventet på mannskap som satt fast i uværet i USA.

Den gjengen som nå er på vei med WorldARC er klart mer erfarne enn hva mange var i ARC og ARC+. Dels har nesten alle gjort unna en ARC eller tilsvarene før og det gir en trygghet for at de kan gjennomføre turen. I tillegg har de fleste av båtene seilt utrolig mye før, og definitivt vet hva de driver med. I det hele tatt en litt roligere og mer erfaren gruppe enn den som kaster loss fra Las Palmas.

Vi regner med å være fremme i Santa Marta natt til fredag 12. januar. Så langt har vi hatt flotte forhold med god medvind. Det går unna i 6-9 knop, men vi har sett både 5 og 10 knop også. Så langt har vi sluppet unna squals, små lokale lavtrykk som gir ekstra vind og regn. Noen av båtene har fått ødelagt seil m.m. av slike, men vi har så langt hatt flaks og unngått dem.

Fiske(u)lykke

For et par dager siden hadde vi 3 gode napp. En normalstor (gjetter på 5-7 kg) sak som vi nesten fikk inn. Men den kom seg av kroken og vi så aldri hva det var. I ettertid kunne vi konstatere at hodet på kroken, med mothake og spiss, var brukket av. Drittkrok!

Godt å kunne skylde på utstyret!

Neste fisk var så stor at Anders ikke hadde sjans til å sveive inn. Det viste seg at heller ikke jeg kunne det i starten. Det var et skikkelig monster. De første 10 minuttene trakk fisken ut snøret i rykk og napp. Gjetter på at den fikk ut mer enn 50 meter. Når den endelig begynte å gi seg var bremsen på snella så varm at jeg fikk brannsår på underarmen når jeg kom borti den.

Etter å ha fått faenskapet omtrent halvveis inn kom den seg løs. Da vi fikk opp gummiblekkspruten med krok kunne vi observere at kroken nok en gang hadde kommet til kort, men denne gangen hadde den "kun" rettet seg ut.

Napp nummer tre, som kom kun minutter etter at snøret var sluppet ut igjen, var nok en gang en skikkelig rugg. Jeg ble nesten dratt av båten. Også nå ble det først en kamp om å unngå at fisken dro ut alle 250 metrene med line, for så å sveive den sakte men sikkert inn. Dessverre kom også denne seg unna, men uten at det var kroken sin skyld denne gangen.

Anders jobber som en helt for å få inn dagens første fisk.

Dessverre vet vi ikke hvor store de to siste fisken var, men gjetter på over 10 men under 20 kilo. Flere av de andre båtene rundt oss har fått tunfisk og sverdfisk i den størrelsen. Den største veide 30 kilo!

Anders er fortsatt sur for at fangsten glapp!

SSB-radionett

Vi har som dere vet SSB/HAM/kortbølgeradio ombord. Det er en moderne maritim variant av amatørradioen. Den kan i realiteten sende jorda rundt og er påkrevet i WorldARC. Hver morgen og ettermiddag har vi det som kalles for et radionett der alle er med. Dels for sikkerhet, der posisjon, vær og andre ting formidles, men også for den sosiale biten.

SY Emily Morgan, med Bones som kaptein er en av flåtens mest erfarne seiler og ikke minst radiomann. Også hans kone er meget dyktig bak mikrofonen og ved roret.

Hver dag er det en båt som har ansvaret for å være ordstyrer i nettet. Det kalles for en Nett Controller og går på rundgang mellom flere frivillige båter. Vi har vært med som Nett Controllere på alle etappene så langt og kommer nok til å fortsette med det.

For to dager siden var det Cathrine som var Nett Controller. Hun var litt nervøs da nesten alle båtene på nettet har engelsk som morsmål og flere av dem har mye lengre fartstid med SSB enn hva vi har. Men det gikk jo selvsagt veldig bra!

Det avholdes uformelle konkurranser og ikke minst utveksles fiskehistorier. Gårsdagens lille utfordring fra Nett Cotroller'en på "Mad Monkey" var at alle skulle forsøke å komme opp med et anagram av båtens navn. Vi er jo glad i film og etter litt omsortering av bokstavene i Tintomara kom vi frem til Tarantimo, som i filmregisøren Quentin Tarantino. Og for dem av dere som ser at vi ikke har stavet helt rett, så gjør det ingen ting, da jeg er dyslektiker!